Hovedproblemet som ble klarlagt av Det internasjonale pengefondets (IMF) halvårlige møte på Bali i Indonesia i forrige uke, er at 10 år etter den globale finanskrisen i 2008 er forutsetningene opprettet for nok en økonomisk og finansiell katastrofe. Og de som har ansvaret for verdensøkonomien har ingen remedier til å forhindre den, ikke minst fordi nettopp den politikken de har ført det siste tiåret har bidratt til å forberede katastrofen.

Det var på en måte symbolsk at møtet fant sted i de umiddelbare etterdønningene av det ødeleggende jordskjelvet og tsunamien på den indonesiske øya Sulawesi, som igjen understreket i hvilken grad rekordveksten av sosial ulikhet, akselerert etter 2008, har etterlatt hundrevis av millioner fattige mennesker over hele verden sårbare for virkningene av både naturlige og økonomiske katastrofer.

Møtet falt også sammen med et annet betydningsfullt jubiléum – 20 år siden den asiatiske finanskrisen, som ødela den indonesiske økonomien, sammen med andre økonomier i regionen.

Og mens møtet ble avholdt var det tegn til at nok et økonomisk jordskjelv er under utvikling, der Wall Street og de globale aksjemarkedene ble rystet av det andre store nedsalget i år, etter fem års relative stabilitet.

To rapporter utarbeidet av IMF for møtet pekte på de voksende problemene i den globale økonomien og finanssystemet.

World Economic Outlook [Utsikt for verdensøkonomien] revurderte IMF-estimatet for den globale veksten som ble presentert i april og bemerket at den «synkroniserte» ekspansjonen fra 2017 hadde kommet til en slutt. Mens veksten ville fortsette, vil det ikke være noe returnering til vekstbanen som vedvarte før 2008. En gjennomgang av konsekvensene av finanskrisen som produserte den største økonomiske nedgangen i etterkrigsperioden, konkluderte med at i forhold til vekstbanen før krisen hadde et stort antall økonomier lidd sammentrekninger, fra 10 prosent til så mye som 40 prosent.

Global Financial Stability Report [Rapport om den globale finansstabiliteten] pekte på konsekvensene av stigende renter i USA og andre steder for de «fremvoksende markedene» med høye nivå av utenlandsgjeld og dollar-denominerte lån. De høyere rentesatsene har allerede påvirket Argentina – for øyeblikket mottaker av en IMF-rekord-redningspakke på $ 57 milliarder – og har rammet en rekke andre land, deriblant Tyrkia, Indonesia, India, Pakistan og Sør-Afrika, med tegn til at det vil bli flere.

Ifølge en rapport i Financial Times ble drøftingene på møtet «dominert» av det finansielle stresset som treffer de fremvoksende markedsøkonomiene, der IMFs administrerende direktør Christine Lagarde advarte for at dagens situasjon hadde potensiale til å føre til en utflytting av kapital fra disse landene som kan bli like stor som det som fant sted etter finanskrisen i 2008.

Det andre hovedanliggendet var handelskrigen initiert av USA mot Kina og andre land. På sitt vårmøtet i april advarte IMF for at disse tiltakene utgjorde betydelige farer for verdensøkonomien. Nå hadde disse risikoene materialisert seg og både Lagarde og Roberto Azevedo, lederen for Verdens handelsorganisasjon (WTO), kom med opprop om «reform» av WTO, for at det internasjonale handelssystemet måtte repareres, og ikke ødelegges.

Men USA har allerede uttalt sine tvil om at deres innvendinger mot kinesisk handelspraksis, herunder subsidieringen av statsstøttede foretak og det påståtte tyveriet av immaterielle rettigheter, kan løses innenfor rammene av WTO. I stedet for å søke en styrking av den såkalte «regelbaserte» internasjonale handelsordenen, stepper USA nesten hver dag opp sine angrep mot Kina og betrakter landet som den sentrale trusselen mot sin globale økonomiske og militære dominans.

Mens Washington presser på for en reduksjon av det kinesiske handelsoverskuddet er deres hovedmål å bryte opp globale forsyningskjeder, slik at nøkkelproduksjon og høyteknologiske bransjer bringes tilbake til USA for å styrke deres nasjonale militærkapasitet for krig.

Samtidig bruker landet standover-taktikk i forhold til sine «strategiske allierte», fremfor alt EU, Japan og Canada, og truer dem med innføring av biltariffer så høye som 25 prosent, dersom de ikke går inn i bilaterale handelsforhandlinger med USA, og blir med på deres tiltak mot Kina.

Midt under IMF-møtet, som om representantene for den globale kapitalismen trengte en påminnelse om at ingen av de underliggende faktorene som produserte 2008-krisen var løst, opplevde Wall Street et stort to-dagers nedsalg.

Som en artikkel i Bloomberg bemerket: «Selv om denne uka ikke var et engros blodbad, var det mer enn nok bevis for at en ny æra av volatilitet er over oss, som sannsynligvis vil vedvare. Dårlige dager hoper seg opp, og det blir vanskeligere å benekte at fem av de roligste årene vi har sett i verdipapirer, er over.»

De «rolige årene» var det direkte resultatet av rentesenkningen til rekordlave nivå og kvantitativ-lettelse-politikken [QE] fra US Federal Reserve og andre store sentralbanker, som har pumpet billioner av dollar inn i finanssystemet og sendt det amerikanske aksjemarkedet til rekordhøyder. Men nå hever Fed og andre banker rentene og strammer inn på «easy money»-politikken, ikke minst for å få litt «ammunisjon» til å kunne møte den neste store økonomiske og finansielle krisen.

Som en rekke mer innsiktsfulle rapporter og kommentarer har bemerket, har nettopp de tiltakene som ble vedtatt i kjølvannet av 2008 bare skapt forutsetningene for en ny katastrofe. Ruchir Sharma forklarte i New York Times den 18. september at mens sentralbanker og andre myndigheter har forsøkt å begrense bankenes risikable utlånspraksis for boliglån, har det oppstått nye risikoer.

Sharma påpekte at innenfor det globale finansmarkedet på $ 290 billioner «er det hundrevis av nye risikoer, dammer av potensielt problematisk gjeld» produsert av bedriftslåntakere som har vendt seg til ikke-bank utlånere.

«Etterhvert som bankutlånene tørket opp begynte flere og flere foretak å skaffe penger ved å selge obligasjoner, og mange av disse obligasjonene holdes nå av disse ikke-bank-utlånerne – hovedsakelig pengeforvaltere som obligasjonsfond, pensjonsfond eller forsikringsselskaper.»

Resultatet er at blant selskapene som er oppført på Wall Street S&P-500-indeksen er gjelden tredoblet siden 2010, til en-og-en-halv-ganger årlig inntjening, nær toppene nådd under lavkonjunkturene tidlig på 1990-tallet og de tidlige 2000-årene, og med en gjeldsbelastning for noen områder som er mye høyere.

I rapportene fra IMF og andre institusjoner om det globale finanssystemet blir påstanden regelmessig fremmet at bankene nå er i en mye sterkere posisjon enn de var i 2008, på grunn av regulatoriske endringer som Dodd-Frank Act i USA.

Men som Carmen og Vincent Reinhart påpeker i en artikkel i Foreign Affairs har resultatet vært veksten av såkalt «shadow banking», der låntakere for boliger har vendt seg til organisasjoner som Quicken Loans i stedet for Wells Fargo. «Et flertall av amerikanske boliglån er nå opprettet av slike ikke-bankinstitusjoner, også kjent som ‘skyggebanker’. Resultatet er at den økonomiske sårbarheten forblir, men den er vanskeligere å få øye på.»

De to forfatterne peker på en annen stor endring i det globale finanssystemet. Som et resultat av kvantitativ lettelse [QE], er «hovedparten av statsgjelden som selges i det åpne markedet i USA, i Japan og i eurosonen nå eid av sentralbanker». Konsentrasjonen av statsgjeld i offisielle hvelv gjør at det private markedet for den er mindre likvid, hvilket kan gjøre det vanskeligere for myndigheter i fremskredne økonomier å låne mer i fremtiden, skriver de.

Et sentralt element i oppbyggingen av krasjet i 2008 var måten kredittvurderingsbyråene ga sin godkjenning til de uforståelige finansinstrumentene som viste seg å være verdiløse. Denne praksisen har fortsatt i en annen form.

En granskning utført av Bloomberg som ble publisert på torsdag peker på det som kalles en «$ 1 billion krutt-tønne som truer bedriftsobligasjonsmarkedet». Artikkelen forklarer at i møte med svak salgsvekst kombinert med helt-på-bunnen-rentenivå, mente vesentlige foretak at veien til vekst var å låne store mengder penger for å kjøpe ut konkurrenter.

Ifølge artikkelen viste en granskning av 50 av de største foretaksoppkjøpene de siste fem årene at «med ett nøkkelmål økte mer enn halvparten av de overtakende foretakene sin gjeldsbyrde til nivå som var typiske for jevnbyrdige som var klassifisert som ‘junk’. Men disse foretakene, som til sammen er belånt med nesten $ 1 billion, har fått beholde sin ‘investment-grade’-klassifisering av Moodys Investor Services og S&P Global Ratings.»

Rapporten sier at kredittvurderingsbyråer ganske enkelt aksepterte forsikringene fra foretakene involvert i overtakelsesavtalene om at de vil kunne «kutte kostnader og nedbetale lånene raskt, før ‘the easy money’ tar slutt.»

Granskningen fant at det hadde vært en økning i de laveste trinnene av «investment-grade»-obligasjoner, hovedsakelig drevet av foretakovertakelser, med det resultat at det nå var foretaksgjeld verdt $ 2,47 billioner vurdert til den lavere investeringsklassifiseringen, mer enn det tredoble av nivået på slutten av 2008.

Hva disse og andre rapporter tydeliggjør er at nettopp tiltakene som ble gjennomført i kjølvannet av 2008-krasjet, så langt fra å ha overvunnet krisen faktisk har opprettet et nytt finansielt korthus, som vil kollapse med potensielle konsekvenser langt alvorligere enn sammenbruddet for ti år siden. Det kraftige fallet på Wall Street denne uka, som er resultat av frykten for konsekvensene av rentestigningene, førte ikke til en nedsmelting, men rystelsene det sendte ut signaliserte ankomsten av et nytt jordskjelv.