I Roma lanserer Salvini og Le Pen kampanje for et nyfascistisk Europa

Av Francis Dubois og Alex Lantier
15 October 2018

Midt under de største EU-medlemsstatenes intense krise møttes de nyfascistiske lederne Matteo Salvini og Marine Le Pen – henholdsvis italiensk innenriksminister og leder av Frankrikes nyfascistiske parti Nasjonal samling (RN - Rassemblement national, tidligere FN) – i Roma i forrige uke. Deres samtaler ble behørig dekket av mediene.

På pressekonferansen til Den generelle arbeidskonføderasjonen (UGL; nært Salvinis Lega parti), presenterte de en «fellesplan for Europa», som sikter på å installere et nyfascistiske flertall i Det europeiske parlamentet etter neste års Europa-valg. De erklærte at de ville undergrave det eksisterende EU, og demagogisk forpliktet de seg til å reversere Brüssels sparepolitikk.

De poserte som forsvarere av de europeiske folkemassene, ved å utnytte den reaksjonære innstrammingspolitikken ført av sosialdemokratiske og pseudo-venstre-partier over hele Europa., Der de lovet å skape et Europa «ikke slavebundet av budsjettdisiplin uten hensyn til sosiale rettigheter» sa Salvini: «Le Pen og jeg gjenoppliver venstresidens sosiale arv, som har forrådt sine verdier. Vi forsvarer de sårbare som venstresiden har glemt.»

De to partilederne hevdet å forsvare de arbeidende og de fattige menneskene og pøste på med løfter om å investere i jobber og forsvare sosiale rettigheter, som de sa var «tråkket ned av Brüssel». Salvini insisterte på at «den virkelige utfordringen er kampen mot ulykke og usikkerhet», mens Le Pen fordømte «det sosiale blodbadet» organisert av EU.

Le Pen la til at «EU har tråkket på solidaritetsverdiene: nå er vi i et historisk øyeblikk. Kommende mai skal vi lykkes med å skape en union som baserer seg på nye verdier – mot globaliseringen. Dette er den kampen RN fører sammen med Matteo Salvinis Lega, fast overbevist om behovet for et alternativ i Europa.» Hun fordømte EU-kommisjonen, som hun sa var «forskanset i en bunker i Brüssel».

Hvis de politiske etterkommerne etter italiensk fascisme og den franske kollaboreringen med nazismen falskt poserer som venstresidens arvinger, så skyldes det fremfor alt det velkjente forræderiet mot arbeiderklassen og den fiendtligheten mot den, som de sosialdemokratiske og pseudo-venstre partiene har gjort seg skyldige i. I 1991 oppløste det stalinistiske byråkratiet Sovjetunionen og restaurerte kapitalismen, plyndret arbeiderne og ødela sovjetøkonomien. Siden da har plyndringen av de europeiske arbeiderne fortsatt uforminsket, med kontinuerlige angrep på sosiale og demokratiske rettigheter vunnet i kamper gjennom hele det 20. århundret.

Hellas’ partier Syriza og Pasok, diskrediterte av deres politistat- og nedskjæringspolitikk, Frankrikes Sosialistparti (PS), Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) og Italias Rifondazione comunista [etterfølgerpartiet etter PCI - Det italienske kommunistpartiet] – alle har de lidd forødende politiske kollaps.

Nå, midt i en økende krise på internasjonale finansmarkeder og den voksende arbeiderkampen i USA og Europa, vurderer mektige fraksjoner av det europeiske borgerskapet å etablere nyfascistiske regimer – som Salvinis italienske regime – over hele Europa. I Frankrike – der president Emmanuel Macrons regjering er på randen av å kollapse over dypt sosialt raseri mot de sosiale nedskjæringene – forbereder Le Pen seg åpent på å lede en alternativ regjering.

Hun fortalte Corriere della Sera at Italias koalisjonsregjering av Lega og M5S (Femstjernebevegelsen) er beviset på at hun kunne ta makten i Frankrike. «Våre idéer kan komme til makten, og når vi først er ved makten – da kan vi virkelig forandre ting,» sa hun. «Matteo Salvini, takket være en fasthetspolitikk, har vært i stand til å redusere innvandringen og ryste EU.»

Et nyfascistisk Europa som skissert av Salvini og Le Pen ville bare akselerere hele den europeiske styringsklassens stormløp mot høyre; de to nyfascistiske lederne representerer de samme grunnleggende interessene som Macron eller storkoalisjonsregjeringen i Berlin. Salvini understreket faktisk den essensielle identiteten mellom klasseinteressene som betjenes av det nåværende EU og et EU omformet av ham og Le Pen, ved å understreke at i deres planer er «euroen ikke spørsmålet».

Samtidig signaliserte den italienske visestatsministeren Luigi di Maio (M5S) til bankene om forhandlingene med EU om det italienske budsjettet, at Salvini vil følge EUs rammer for budsjettunderskudd: «Nå begynner dialogen med EU og store privatinvestorer, og vår hensikt er ikke å gå inn i konfliktmodus.»

Så tidlig som i 2017 gjorde Le Pen under det franske presidentvalget helomvending og droppet plutselig sine krav om at Frankrike måtte forlate euroen, etter å ha møtt et konsortium av franske banker.

Salvini og Le Pen er ikke opprørske populister, men representanter for partier som har spilt en veletablert rolle i sine respektive lands politiske institusjoner gjennom flere tiår, og hovedsakelig siden slutten av Den andre verdenskrigen. Den italienske sosialbevegelsen (MSI) – som nedstammer fra Mussolini-regimet og dens etterfølger Nasjonalalliansen, og FN [nå omdøpt til RN], som nedstammer fra det nazi-kollaborerende Vichy-regimet – har blitt dyrket via ulike politiske manøvrer, statlige økonomiske tilskudd og medieoperasjoner.

Le Pen gjorde det klart at det nyfascistiske Europa hun foreslår ville representere de europeiske styrende klassers interesser – ikke de som fremmes av Steve Bannon, den politiske rådgiveren til den amerikanske president Donald Trump, som fører kampanje for å bygge en global nyfascistisk bevegelse.

Hun sa: «Mr. Bannon kommer ikke fra et europeisk land, han er en amerikaner. Han har foreslått et grunnlag som forsøker å tilby europeiske pro-suverenitetspartier studier, meningsmålinger og analyser. Men den politiske kraften som skal fødes av Europa-valget, vil bli strukturert av oss selv, og bare av oss, fordi vi er knyttet til vår frihet og vår suverenitet.»

Det må advares på det skarpeste om betydningen av det europeiske borgerskapets promotering av ytrehøyrekrefter. Der borgerskapet står overfor et uant sosialt raseri etter et tiår med dype nedskjæringer og voksende imperialistiske kriger siden Wall-Street-krasjet i 2008, og en global kapitalistisk krise, stepper det nå opp sine tiltak for å etablere politi-stat-regimer rettet mot arbeiderklassen.

Det sentrale spørsmålet i kampen mot fremveksten av nyfascisme er alternativet fremsatt av Leo Trotskij og i dag av Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale (ICFI), i kjølvannet av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen og midt under konkursen til de offisielle «venstre»-partiene i Europa.

Marine Le Pens beslutning om å legge sin første FN-kongress som leder av partiet i 2011 til Tours, der Det franske kommunistpartiet (PCF) ble grunnlagt i 1920, var en bevisst kalkyle. Hun utnyttet mangelen på et synlig alternativ til venstre for stalinismen og sosialdemokratiet, til å fremme påstanden om at det eneste alternativet er ytrehøyresiden. Hun fremmet også samtidig sitt parti der hun utnyttet PCFs nasjonalistiske tradisjoner, for å late som FN representerte kontinuiteten etter PCF som den franske arbeiderklassens masseparti.

Det er en historisk løgn, da ytrehøyrenasjonalisme alltid har vært den mest besluttsomme og blodtørstige fienden av arbeidernes kamp. Alternativet etter sammenbruddet av de stalinistiske og de sosialdemokratiske partiene og deres allierte – inkludert sånne som Italias Rifondazione, eller Frankrikes Nye antikapitalistparti (NPA) som nedstammer fra forskjellige renegater fra trotskistbevegelsen – er ICFIs kamp for å bringe et trotskistisk perspektiv til den europeiske arbeiderklassens voksende kamper.

Denne voksende bølgen av streiker og protester over hele Europa – og kampen for å forene dem på grunnlag av et trotskististisk program og lederskap – representerer alternativet til den nyfascistiske bølgen som sprer seg over den europeiske styringseliten.