Politiraid mot Melénchon: Staten angriper partiet Ukuelige Frankrike

Av Alex Lantier
17 October 2018

Tirsdagens politiraid mot Jean-Luc Mélenchons hjem og mot hovedkvarteret til hans parti Ukuelige Frankrike (LFI - La France insoumise) i Paris er et vesentlig angrep på demokratiske rettigheter. Det er en politisk operasjon lansert på falske forutsetninger mot en organisasjon som fikk stemmene fra 20 prosent av de franske velgerne i 2017-presidentvalget. Om det første målet er Mélenchon så er det fundamentale målet den voksende motstanden i arbeiderklassen mot president Emmanuel Macrons regjering.

Rundt 100 politibetjenter, ifølge LFIs estimater, vekket Mélenchon og gjennomsøkte hans leilighet og hans medarbeideres bopeler og beslagla alle data fra datamaskiner i hovedkontoret til partiet LFI og til Venstrepartiet (PG - Parti de gauche), et alliert politisk parti grunnlagt av Mélenchon i 2009.

Mélenchon filmet en video av leiligheten sin beleiret av politi og oppfordret sine tilhengere til å protestere utenfor LFIs hovedkvarter mens det ble gjennomsøkt. «Jeg ser morsom ut fordi siden kl. 07:00 har jeg vært mål for et politiangrep i mitt eget hjem, og mot hovedkontoret til PG og LFI. ... Hele stedet er fullt av folk: vær så snill og fortell alle, dette er en politisk handling, en politisk aggresjonshandling.»

Statsanklagere refererte angivelig til to saker for å berettige raidet: fjorårets påstand om at Mélenchon betalte LFI-ansatte feilaktig ved bruk av midler tilgjengeliggjort for medhjelpere for LFI-representanter til Europa-parlamentet (MEP-ere), og påstander om korrupsjon i forbindelse med LFIs kampanjefinansiering.

Disse tvilsomme beskyldningene rettferdiggjør ikke politiraidet mot LFI. Den første beskyldningen kom i fjor fra den nyfascistiske parlamentarikeren Sophie Montel, som etter å ha fremsatt beskyldningen forklarte at «jeg bare rakte tunge», som hevn for statens påstander om korrupsjon i Front Nationals økonomi. Den gangen reagerte Mélenchon ved å true med en rettssak for æreskrenkelser og saken forsvant raskt fra den offentlige oppmerksomheten.

Den andre beskyldningen kommer fra forskjellige kilder, inkludert Anticor-foreningen, som anklager LFI for å ha overbetalt tjenester utført av Mélenchons medarbeidere. Noen av disse anklagene, som de rettet mot firmaet Médiascop drevet av Sophia Chirikou, Mélenchons PR-leder for valgkampanjen, har allerede blitt kastet ut av retten. Mélenchons kampanjefinanser er i mellomtiden godkjent av statlige myndigheter.

Parti de l'égalité socialiste (PES) har dokumentert sine politiske forskjeller med Jean-Luc Mélenchons antimarxistiske og antitrotskistiske populisme, og en

forhenværende regjeringsminister for Sosialistpartiet (PS). Men denne typen politioperasjon rettet mot LFI er et angrep på demokratiske rettigheter som truer alle, og PES forsvarer LFI mot et angrep som er utarbeidet gjennom et de facto samarbeid mellom politiet, ytrehøyre og Macron-regjeringen.

En politisk beslutning ble tatt for å bruke disse påstandene som påskudd for å gjennomføre søk og beslagleggelser i hovedkvarteret til organisasjonen som fikk flest venstreorienterte stemmer i 2017. Macrons kampanje og hans parti Republikken under veis! (LRM) står overfor lignende anklager, som nå er vanlige i franske valg, men de har naturligvis ikke blitt utsatt for lignende politiraid.

Fremfor alt, selv om domstolene legitimt etterforsket korrupsjonspåstander, ville ikke det berettige innsamling av alle elektroniske data fra en organisasjon med ca. 240.000 sympatisører – der det overveiende flertallet av dem ikke har noen tilknytning til disse sakene. Det reiser de mest alvorlige spørsmål. Hvilke data har sikkerhetsstyrkene innsamlet om LFI-sympatisanter og velgere? Og hva har de tenkt å gjøre med mengdene av filer de har høstet?Disse spørsmålene er av særlig umiddelbar og prekær betydning, midt i det raske pådrivet mot politistatsstyre og styringsklassens avvisning av alle de sosiale og demokratiske rettighetene som ble vunnet av den europeiske arbeiderklassen i det 20. århundre, etter Den russiske revolusjonen og etter fascismens nederlag. Etter et tiår med dyp kapitalistisk krise siden Wall Street-krasjet i 2008, går borgerskapet til stadig mer voldelige tiltak rettet mot sosial opposisjon.

Macron, allment avskydd som «de rikes president», er foraktet i arbeiderklassen. Hans angrep på jernbanearbeidernes og offentlig ansattes lønninger og arbeidsbetingelser og hans planer om historiske nedskjæringer av pensjoner, tilgangen til helsetjenester og arbeidsledighetsforsikring, fremprovoserer dyp opposisjon blant arbeiderne og det skremmer det politiske etablissementet. De reagerer ved å bygge en politistat for å undertrykke opposisjon til politikken som beriker det finansielle aristokratiet og forplikter hundrevis av milliarder av euro til hæren – en politikk som gjennomføres over hele Europa.

Mellom 2015 og 2017 var Frankrike pålagt en unntakstilstand som suspenderte demokratiske rettigheter og massivt økte politiets makt til å lansere razziaer og pålegge husarrest uten anklage. Unntakstilstanden ble anvendt som påskudd for å lansere voldelige politiangrep mot massedemonstrasjonene mot sosialistpartiets (PS) drakoniske antiarbeider-arbeidslivslov.

Macrops upopularitet, der han nå trengte to uker for å finne ministere til å jobbe med seg slik at han kunne oppnevne sin nye regjering etter en bølge av ministeroppsigelser, er en del av en regjeringskrise og et sammenbrudd av det europeiske demokratiet. I Italia truer en nyfascistisk regjering med massedeportering av flyktninger. Og tyske offisielle topprepresentanter, inkludert innenriksministeren Horst Seehofer, har kommet offentlig ut med støtte for nynazistiske opptøyer i Chemnitz, hvor mobben blant annet angrep jødiske forretninger.

Det akselererende sammenbruddet av det europeiske demokratiet bekrefter PES’ kritikk av Mélenchon. Etter å ha erklært venstresidens og sosialismens bortgang i boka si Folkets æra, nektet Mélenchon å gi etter i andrerunden av det franske presidentvalget mellom Macron og den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen, da han ignorerte PES’ oppfordring til en aktiv boikott av valget og kapitulerte for påstandene om at Macron var det demokratiske alternativet til Le Pen.

Tidligere i år støttet Mélenchon fagforeningenes politikk der de fremforhandlet privatiseringen av De franske jernbanene (SNCF) og angrepene på jernbanearbeidernes arbeidsbetingelser og han inviterte høyreorienterte politikere til å diskutere krig- og militærspørsmål på LFIs sommerskole. Da uttalte Mélenchon: «Når det handler om å beskytte staten og de republikanske normene kommer vi sammen med høyresiden og jeg er ikke redd for å si det.»

Mélenchon står nå overfor den forgiftede frukten av de

illusjonene han sådde og de høyrekreftene han dyrket. I Nasjonalforsamlingen i går var han redusert til å spørre om hvorvidt Frankrike fortsatt er et demokratisk regime, til hånlatter fra de konservative og LRM-representantene.

Det avgjørende spørsmålet er å forene og mobilisere arbeiderklassen i en internasjonal og revolusjonær bevegelse til forsvar for demokratiske og sosiale rettigheter, og til opposisjon mot krig og militariseringen av samfunnet. Det innebærer å gjennomføre en kamp for sosialisme, å ta et nådeløst brudd med nasjonalismen og båndene til høyrefløyen og til sosialdemokratiet promotert av Mélenchon. I lys av de farene som ble avslørt ved angrepet på LFI, innebærer dette å forsvare Mélenchons rettigheter og hans bevegelse, mot politistaten.