To uker etter at innenriksminister Gérard Collomb sa opp og etter flere mislykkede forsøk på å samle et kabinett, presenterte endelig den franske presidenten Emmanuel Macron sin omstokkede regjering på tirsdag. Han hadde lovet å omforme regjeringen for å gi en «andre vind» til sitt program for nedskjæringer og militarisme, men han presenterte bare beskjedne endringer, designet for å tillate ham å forfølge sin allment hatede agenda.
Collomb ble erstattet av en av Macrons nærstående, den tidligere ministeren for relasjoner med parlamentet og regjeringens talsmann, Christophe Castaner. Han vil bli assistert av en junior minister, den tidligere sjefen for innenlandsetterretningen (DGSI) Laurent Nuñez.
Åtte nye ministre og statssekretærer har sluttet seg til Philippe-regjeringen for å erstatte fire ministre som fratrer, og en rekke porteføljer har fått nye hender eller de har blitt utvidet innen det utøvende apparatet. Men de viktigste ministerielle porteføljene ble ikke endret, bortsett fra innenriksdepartementet, som var i sentrum for krisen som førte til omstokkingen.
Jean-Yves Le Drian er fortsatt utenriksminister, Bruno Le Maire er forsatt ansvarlig for økonomi og finans, Nicole Belloubet for Justis, Florence Parly fortsetter i forsvarsdepartementet og Gérald Darmanin med offentlig bokhold. I motsetning til forventninger reist av regjeringen selv har statsminister Édouard Philippe ikke trukket seg for å lede en ny regjering. Målet var, ifølge den utøvende instansen, å «konsolidere» den forrige regjeringen.
Politikerne som har sagt seg enige om å bli med i regjeringen er ikke nye tilhengere av Macron, men individer allierte med ham fra før hans valg: Didier Guillaume, leder av Sosialistpartiets (PS) gruppe i Senatet, som overtar landbruksdepartementet og Franck Riester, ekskludert fra det høyreorienterte partiet Republikanerne, skal bli kulturminister. De andre ministrene kommer fra big business, finansverden eller er toppnivå statsfunksjonærer.
Macron gjorde det klart i en tv-tale at formålet med hans regjering ville være å intensivere regjeringens høyreorienterte agenda. Han sa at det ville være «hverken en retningsendring eller en kursendring», og at han ville «forfølge dyp forandring», og understreket kontinuitet med angrepene han har ført mot arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter.
Konfrontert med sin politikks enorme upopularitet bekreftet omformingen at han bare kunne tilby mer av det samme, i tråd med hans dype forakt for arbeidende mennesker.
Stol-leken i kabinettet vil ikke løse regjeringens krise, som er forankret i den enorme folkelige fiendtligheten til regjeringens program, voksende motstand
mot regjeringen i politistyrkene og den økende følelsen i det politiske etablissementet om at Macrons regjering er nær ved å falle. Det gjenspeiles av de mange avslagene fra etablerte borgerlige politikere på invitasjonene om å akseptere ministerstillinger i Macrons kabinett.
Castaner er hverken den ledende politikeren ønsket av Macron og Philippe eller et politisk alternativ til Collomb. Denne middelmådige figuren fra La République En Marche! (LRM, Macrons parti - Republikken under veis!) ble valgt fordi han truet med å forlate regjeringen og ingen andre som var akseptable for LRM ville ta jobben. Denne omstokkingen vil ikke løse vedvarende politiprotester mot regjeringen og presidentskapet.
Før han ble med Macron gjorde Castaner seg en karriere i Sosialistpartiet (PS), i det politiske menasjeri til figurer som Michel Rocard, François Mitterrands statsminister fra 1988 til 1991, og PS-politikeren Michel Sapin, som var økonomiminister under François Hollande. Han var også nær Hollandes statsminister Manuel Valls, og hans repressive sikkerhetsagenda, og til kriminologen Alain Bauer, Grand Master of the Masonic Lodge of the Grand Orient of France, som også har sterke bånd til politiet.
Etter hvert som klassekampen har intensivert har den sosiale basen som Macron hevdet å ha funnet i middelklassen, mens han tildelte arbeiderklassen og fattigere lagene av småborgerskapet de slagene finansaristokratiet og EU krevde, blitt oppløst eller viser seg å ha vært ikke-eksisterende.Macrons «isolasjon», som media og hans politiske motstandere behandler som en personlig feil ved presidenten, er ikke noe mer enn erkjennelsen av at han ikke lenger har noen sosial base i befolkningen utenfor de superrike og de mest velstående øvre-middleklasse sjiktene. Nå er til og med politiet, som var en nøkkelbase for Hollandes regjering, i opprør mot ham.
Med fornemmelsen av at regjeringens dager er talte, og som en refleksjon av en del av styringsklassens voksende følelse av at Macron-regjeringens krise raskt kan føre til en styringskrise, fremmet Jean-Luc Mélenchon, lederen for Ukuelige Frankrike (LFI), den 14. oktober idéen om å oppløse Nasjonalforsamlingen etter Europa-valget i mai 2019. Det ville utløse nytt parlamentsvalg.
«Vi kan forestille oss at hvis vi når våre mål» i Europa-valget med «for oss et nasjonalt resultat, for ham et minimumsresultat, da vil han befinne seg konfrontert med en autoritetskrise som hans forgjengere aldri har kjent,» sa Melenchon, og la til: «Den politiske krisen som er født inne i Macrons parti, sprer seg og blir en styringskrise.»
Mélenchon er en herdet forsvarer av den borgerlige staten og vil ikke kaste regjeringen, eller utsette den for fare mens den lanserer sine angrep. Han snakker for nytt valg om åtte måneder, fremfor alt for å fraråde arbeidere fra å mobilisere mot Macron akkurat nå. Likevel er det langt fra sikkert at Nasjonalforsamlingen ikke vil bli oppløst før neste mai.
En ting er klart: Denne regjeringen har til hensikt å overleve bare ved politiundertrykking av politisk opposisjon og massiv intimidering. Det vises ved politiraidene utført mot Mélenchons hjem, mot hjemmene til hans tidligere samarbeidspartnere og mot hovedkvarteret til LFI og Venstrepartiet (PG). Gjennomsøkningene fant sted bare to dager etter at Mélenchon offentlig diskuterte en oppløsning av Nasjonalforsamlingen, og på dagen for kabinettomstokkingen.
Operasjonen gjennomført av Paris-aktorens kontor under Justisdepartementets myndighet er et klart politisk signal fra regjeringen til politiet og en ikke mindre klar melding rettet inn på å skremme Mélenchon-velgere.