Etter politiraidene mot bevegelsen Ukuelige Frankrike (LFI – La France insoumise) etter ordre fra aktorkontoret i Paris lanserer domstolene og media en voldsom kampanje målrettet mot LFI-lederen Jean-Luc Mélenchon. Det trues åpent med å forby LFI, en organisasjon som fikk 20 prosent av stemmene ved fjorårets presidentvalg, eller i det minste trues partiets ledere med betydelige rettslige sanksjoner.
Det ville markere et vesentlig skritt i omformingen av politistaten opprettet i Frankrike i årene 2015 til 2017 til et redskap for åpent å knuse politisk opposisjon og sosialt sinne mot finansaristokratiet. Faktisk er måten de offisielle kretsene behandler politiraidene på en advarsel om den dype krisen det franske demokratiet befinner seg i. En politistat eksisterer og konsoliderer seg raskt – en situasjon som reiser dødelige farer for arbeiderklassen.
Staten og mediene konsentrerer seg om det faktum at Mélenchon ble rasende på politiet som gjennomsøkte LFIs hovedkvarter og ulovlig forsøkte å forhindre LFI-parlamentarikere i å komme inn i sitt partis hovedkvarter. LFI-representantene måtte bryte ned ei dør bevoktet av politi for å komme inn på sine kontorer og Mélenchon hadde sterke ord for politiet inne i LFIs hovedkvarter. Mange videoer av konfrontasjonen sirkulerer på nettet.
I en av dem sier Mélenchon: «Dere opptrer ikke som politibetjenter i en demokratisk stat. ... Dere kan ikke trakassere oss, dere kan ikke presse oss, dere har ingen rett til å forhindre oss i å komme inn i vårt hovedkvarter, fremfor alt fordi vi ikke forhindrer gjennomsøkingen deres. Men dere opptrer på en veldig merkelig måte. Dere går inn, dere tar alle slags ting, dere sier ikke hva de er, dere forlater, og vi vet ikke hva dere har tatt.»
Faktisk, utover LFI-ledernes personlige effekter samlet politiet alle data på datamaskinene på LFIs hovedkontor. Manuel Bompard, LFI-kampanjekoordinatoren, fordømte oppførselen til politiet og etterforskerne: «Jeg ble forhindret fra å delta og ivareta den administrative prosedyren, selv om jeg er juridisk representant for La France insoumise (LFI), men jeg fikk ikke lov til å være tilstede under operasjonen. ... Jeg fikk ikke noe juridisk dokument å signere.»
«En politimann grep meg ved nakken, i armen, trakk meg. Denne politimannens overordnede kom til ham og sa: ‘ro deg ned’. Jeg ble stygt behandlet, angrepet ... Det som skjedde, er uakseptabelt,» la han til og insisterte på at han ville «anlegge et søksmål på politistasjonen, for de slagene jeg ble tildelt.»
Ikke desto mindre, langt fra at staten og mediene kritiserte politiets atferd så innrettet de seg raskt med politiet i et felles angrep på Mélenchon. I går annonserte domstolene at de ville lansere en
granskning av Mélenchons oppførsel under politiraidene. Aktorkontoret i Paris, som først lanserte raidene, åpnet en granskning av «trusler eller skremmende handlinger mot rettsvesenet» og «vold rettet mot personer som representerer den offentlig myndighet».
Flere politifagforeninger, tett med det ytre høyre, krevde en «offentlig unnskyldning» fra Mélenchon, deriblant politiforeningen Arbeidskraft (FO - Force ouvrière). Fagforeningen Allianse, historisk knyttet til det nyfascistiske Front National, oppfordret den nye innenriksministeren Christophe Castaner til å anlegge en klage rettet mot LFI-lederen.
For å opprettholde i det minste en falsk antydning av upartiskhet til tross for å ha iverksatt rettssaken, anmodet Paris-aktoren François Molins så statsadvokaten om å kunne trekke seg fra saken, slik at den nærmeste regionale rettsinstansen kunne ta ansvaret for den.
De viktigste franske mediene lanserer nå en bølge av fordømmelser av Mélenchon. Dette peker fremfor alt på den ubegrensede respekten for politiet som dominerer i de offisielle publikasjonene, som alle er samstemte om å true Mélenchon. Libération, Le Monde, L'Obs publiserte alle artikler fiendtlige til LFI i går.Libération var den som var mest aggressiv mot LFI, der avisa publiserte reaksjonære artikler som antydet at Mélenchons adferd kunne rettferdiggjøre å forby LFI. Dagsavisa satte opp et stort bilde av Mélenchon på forsiden med overskriften «Er dette et skritt for langt?» I sin artikkel med tittelen «Politiraid mot Mélenchon: fra ukuelighet til obstruksjon» anklager avisa Mélenchon, uten noe bevis for at han skal ha prøvd å blokkere politiets søk. Libération truer: «Ledelsen av Ukuelige Frankrike poserer som en politisk martyr, og risikerer ulovlighet.»
Etter å ha levert denne ekstraordinære trusselen angriper så Libération LFI-parlamentarikerne, med et fripass til politiet: «Det er ikke bare ingenting, her i Frankrike, å se de valgte representanter fysisk motsette seg politibetjenter som gjennomfører en juridisk ordre.»
I sin redaksjonelle leder med tittelen «Taktikker» poserer Libération med en viss forståelse og innrømmer at det «ikke er overraskende» at LFI «gjør anskrik mot en så stor politioperasjon. ... Men hvis man tar et skritt tilbake, så må man si at reaksjonen fra lederne av Ukuelige Frankrike er grunnleggende opprørende og illegitim.» Libération erklærer at «dommerne bare gjorde jobben sin» ved å beordre raidet og avisa konkluderer: «der de gikk over den røde streken, det var når nasjonens parlamentarikere blokkerte, med antall og med desibel, en fullstendig legitim juridisk granskning.»
Faktisk er det ingen grunn til å tro at dommerne bare gjorde jobben sin, eller at den juridiske granskningen som leverte påskuddet for politiraidet, var «fullstendig legitim». Det ble nylig rapportert at statsminister Edouard Philippe hadde «auditioned» [intervjuet] alle kandidatene til stillingen som Paris-aktor. Journalen Les Echos rapporterte at dette var en «situasjon uten sidestykke» og pekte til disse «møtene som Edouard Philippe ‘tok æren for’, fordi han ‘ville være sikker’ på at han ville bli ‘helt fornøyd’ med den fremtidige aktoren.»
Med andre ord så ble aktoren nøye selektert av regjeringen, som uten tvil ble varslet om en så stor forestående politiaksjon mot Mélenchon på tirsdag – med 15 politiraid utført av mer enn 100 politibetjenter – før det skjedde. Angrepet på Mélenchon og LFI er åpenbart politisk, utført av regjeringsapparatet til og med når det er på det laveste i oppslutning hittil på meningsmålingene, og desperat forsøker å kvele all sosial opposisjon mot sitt program.
Dette understreker enda en gang fallitten for den politiske orienteringen som foreslås av Mélenchon: dens nasjonalisme, hans og hans partis bånd til hæren og etterretningstjenestene, og hans opprop om å integrere høyrekrefter inn i LFI, senest på partiets nylige sommerskole. Det er viktig å merke seg det bemerkelsesverdige faktum at, til tross for de båndene han har kultivert innen statsmaskineriet, så synes Mélenchon virkelig å ha blitt overrasket av raidene tirsdag morgen. De ulike politi- og
etterretningsrepresentantene han rekrutterte til LFI kunne ikke, eller ville ikke advare ham om det som var overhengende.