Den 22. juli av Paul Greengrass: Nyfascistisk massemord i Norge

Av Joanne Laurier
18 October 2018

Skrevet, regissert og produsert av Paul Greengrass

Netflix-fiksjonslangfilmen Den 22. juli, som er skrevet, regissert og produsert av den britiske veteranfilmskaperen Paul Greengrass, gjenskaper den fryktelige massakren i Norge den 22. juli 2011, da 77 ble drept i et nyfascistisk terrorangrep. Den engelskspråklige filmen er helnorsk i alle roller og besetning.

Greengrass spesialiserer seg på dramatisering av traumatiske episoder der masser av mennesker gjennomgår voldelige angrep, enten av regjeringskrefter eller terrorister. Han er kanskje best kjent for sitt dokumentar-drama Bloody Sunday fra 2002, om nedskytingen av 13 ubevæpnede borgerrettighetsdemonstranter av britiske soldater i Londonderry i Nord-Irland i 1972. Omagh (2004), en fjernsynsfilm han medproduserte og var medforfatter for, omhandlet bombeattentatet utført av Real IRA [utbrytergruppa fra Irlands irske republikanske hær (IRA)] som drepte 29 personer i 1998.

Greengrass regisserte også The Murder of Stephen Lawrence, en fjernsynsfilm fra 1999 som eksponerte politirasisme og brutalitet. Senere lagde han United 93 (2006) fokusert på kapringen av et av flyene under 9/11-angrepet og Captain Phillips (2013) om den somaliske piratkapringen av et amerikansk fraktskip. Han sto også til rors for tre av de fem delene av den løst antiCIA Bourne-serien, så vel som den lunkne Green Zone (2010) om Irak-krigen.

Den 22. juli er en billedlig beretning om slakteriet i 2011. Filmen åpner med den nynazistiske terroristen Anders Breivik (Anders Danielsen Lie) som fremstiller eksplosiver i et fjerntliggende norsk gårdsbygg. I et nøye planlagt angrep sprenger han ei kraftig bombe i nærheten av offentlige bygninger i sentrum av Oslo, landets hovedstad. Mens embetsmenn treffer tiltak for å beskytte statsminister Jens Stoltenberg (Ola G. Furuseth) for mulige angrep og sikkerhetsstyrker konsentrerer seg om bombeattentatet, flytter Breivik seg kaldt videre til en annen og langt større nedslaktning.

Jonas Strand Gravli i Den 22. juli

Den 22. juliMålet er Utøya, ei lita øy litt over 30 kilometer nordvest for Oslo, der det avvikles en sommerleir drevet av ungdomsdelen av Norges regjerende Arbeiderparti. Blant de hundretalls unge menneskene som er til stede er Viljar Hanssen (Jonas Strand Gravli), en veltalende tenåring fra Svalbard i landets fjerne nord, som stolt beskriver hjembyen sin som et mekka for multikulturalisme.

Breivik poserer og er utstyrt som en politibetjent der han invaderer øya med et arsenal av skytevåpen, meier ned grupper av intetanende ungdommer og etterlater seg hauger av lik i sitt kjølvann. «Du skal dø i dag,» skriker han, «marxister, liberalere, medlemmer av eliten.» Under den fryktinngytende prøvelsen blir Viljar alvorlig såret. Innen Breivik blir arrestert, rundt en time seinere, har hans mordtokt etterlatt seg 77 døde, 69 av dem ungdomer, og mer enn 200 kvestede.

Så snart han er i politiets varetekt føler terroristen seg bemyndiget til å kreve «et fullstendig forbud mot innvandring», der han forklarer at han er en del av en hær i krig «for å ta tilbake Europa». Han forespør spesifikt om den liberale advokaten Geir Lippestads (Jon Øigarden) tjenester, som samtidig som han forakter sin klients politikk, er forpliktet til å gi ham det best mulige forsvar.

I mellomtiden presser Viljar seg til det ekstreme, under sin rekonvalesens fra sine forferdelige sår, for å etablere den fysiske og følelsesmessige utholdenheten som trengs for å møte sin angriper, som vitne for påtalemyndigheten. Her er han hjulpet av sin nære venn Lara (Seda Witt), en annen overlevende fra blodbadet og som er datter av flyktninger, som også skal være vitne mot Breivik.

Greengrass’ film er effektivt og ferdighetsfullt laget og de norske skuespillernes prestasjoner er spot-on. Filmskaperen og antagelig alle involvert i produksjonen av Den 22. juli, har som mål å slå alarm om fremveksten av fascisme. For dette fortjener de hyllest. Gjenkomsten av det ytre høyre fra kapitalismekrisens betingelser er et av de store politiske spørsmålene – og farene – i vår tid, og få forfattere, regissører og skuespillere har behandlet problemet rett på sak.

Da han uttalte seg på Toronto International Film Festival i september argumenterte Greengrass: «Dette uforlignelige skiftet til ytrehøyre skjer i dag. Det er rett foran våre øyne. Det er et problem over hele Europa og over hele Nord-Amerika. ... I 2011 hadde [Breiviks holdninger] blitt ansett som opprørende, som syn på verden. I dag er det helt vanlig [entirely mainstream]. Hans retorikk, hans verdenssyn, er nå gjengs. Det viser deg hvor dramatisk og pågående dette skiftet til høyre, mot hjemstavn, nasjonalisme og hele resten av det, er blitt.»

Den 22. juli

Dette er et kritisk punkt og regissøren henviser tydelig til valget av Donald Trump, såvel som til utviklingen i Italia, Tyskland, Frankrike og andre steder. Det er alt til det gode, men Greengrass er mye svakere – i filmen og i sine offentlige kommentarer – om hvordan trusselen representert av syke elementer som Breivik, og enda viktigere, de høyreorientete kreftene som ansporer og manipulerer dem, kan bekjempes.

I et intervju med Washington Post, for eksempel, uttrykte Greengrass overbevisningen om at filmen klargjør veien fremover «fordi den viser hvordan demokrati kan kjempes for i en krise. Og hva er måtene du gjør det på? Gjennom politisk lederskap, gjennom rettsstatsprinsippet, og i siste instans gjennom unge mennesker som artikulerer de verdiene de ønsker å leve etter.»

Med andre ord er den sosialdemokratiske regjeringen til Stoltenberg og den norske styringsklassen hans modell for utrydding av fascismen. Men problemene i Norge og i Europa forsvant ikke med Breiviks dom og fengsling.

Greengrass mener at folk med god vilje må være mer årvåkne med hensyn til disse høyreorienterte kreftene: «Vi er nødt til å lytte. Donald Trump blir ikke valgt, Brexit skjer ikke om det ikke er fordi vi ikke lytter. ... Vi må lytte til disse stemmene og forstå dem, uvelkomne som noen av dem kan være, hvis vi skal komme oss ut av dette problemet. Og vi må også konfrontere oss med dem. Vi kommer til å bli nødt til å slå dem med bedre argumenter.»

Ekstreme høyreorienterte krefter klekkes ut under forhold av økonomisk og sosialt forfall og ved at partiene som hevder å representere arbeiderklassen ikke har vært i stand til å tilby noen vei ut av situasjonen.

Stoltenberg var statsminister fra Arbeiderpartiet i Norge fra 2000 til 2001 og fra 2005 til 2013 (før han ble utnevnt til generalsekretær for NATO, den USA-ledede militæralliansen). Hans regjering hadde ettersyn med

harde angrep på arbeiderklassen. Den kuttet velferdsstaten radikalt tilbake, privatiserte viktige offentlige tjenester og pisket forsettelig opp antiinnvandrerstemningen. Den var også implisert i etterretningstjenestenes manglende evne til å ha forhindret Breiviks mordiske angrep.

I dag i Norge er ytrehøyrepartiet Fremskrittspartiet (Frp), der Breivik var medlem fra 1997 til 2007, del av en koalisjonsregjering som kunne komme til makten på grunn av bredt anlagt skuffelse med sosialdemokratisk styre. Arbeiderpartiet, som sosialdemokratiske partier overalt, åpnet døra for det ekstreme høyre.

Anders Danielsen Lie i Den 22. juli

I Den 22. juli blir Breivik i vesentlig grad behandlet som en forvirret gærning som sannsynligvis handlet alene. Det er en referanse til hans 1.500-siders manifest (som han publiserte på nettet og sendte til over 1.000 kontakter bare timer før han utførte massakren). Hans advokat intervjuer en ledende høyreorientert ekstremist som, under rettssaken, i det store og hele tar full avstand fra Breivik, til tross for Breiviks uttalte troskap til ham.

Filmen slutter med Breivik vellykket isolert, og et sunt demokrati intakt.

Men som WSWS skrev den 26. juli 2011, bare noen få dager etter massemordet: «Informasjon som fremkom rett i etterkant av Breiviks angrep avslørte omfattende koblinger med kjente ekstremistgrupper, deriblant Den engelske forsvarsliga (EDL). Breivik deltok på møter i Storbritannia med ledende medlemmer av denne organisasjonen og hevdet også å ha vært grunnleggeren av ei gruppe som kalte seg Knights Templar [Riddernes Templar] i 2002. Med i denne gruppa var høyreorienterte nasjonalister fra hele Europa og en dømt terrorist fra Tyskland.»

«Breivik ser ut til å ha vært godt finansiert og godt organisert. Han leide en gård nord for Oslo for to år siden. Ifølge Reuters ligger gården nær en militærbase som huser den 2.000-mann-sterke Telemarkbataljonen. Han postet en oppføring på sin Internett-dagbok der han kommenterer nærheten.

Breivik skrev: ‘Det er ganske ironisk å være lokalisert praktisk talt oppå den største militærbasen i landet. Det ville ha spart meg mye bryderi om jeg bare kunne fått lånt en kopp sukker og 3 kg C4 (eksplosiv) fra min kjære nabo.’»

Skaperne av Den 22. juli lukker sine øyne for disse nøkterne sosiale fakta og det svekker virkningen av deres velmenende film.