Med en voksende sosial opposisjon og eskalerende planer for militær konflikt beveger det amerikanske politiske etablissementet seg mot stadig mer åpen implementering av internettsensur.

Lørdag den 20. oktober publiserte det politiske etablissementets to hovedaviser New York Times og Washington Post, redaksjonelle lederartikler som krevde en intensivering av politisk sensur av sosialmediene. Times-artikkelen, med tittelen «Giften på Facebook og Twitter spres fortsatt», refererte en angivelig spredning av «feilinformasjon» på sosialmedier. Det ble blant annet pekt på «hjemmelagde kampanjer som sprer partitilknyttede løgner i USA», for å kreve langt mer aggressive tiltak fra teknologiselskapenes side.

Times roser journalister (det vil si dem selv) og «selvlærte vigilante-voktere» som tvinger sosialmedieselskapene til handling for å ta ned innhold. Lederartikkelen konkluderer imidlertid med at langt mer grunnleggende handling er nødvendig. «På nåværende trinn av internettets utvikling kan ikke lenger innholdsmoderering reduseres til individuelle innlegg, sett isolert og ute av kontekst. Problemet er systemisk og manifesteres for tiden i form av samordnede kampanjer, som både er utenlandske og hjemmeavla.»

Løsningen: Sosialmedieselskapene må internalisere sensurprosedyrer langt mer systematisk. «Den rollen som kontraktører for øyeblikket utfyller, som forbrukerrådgivere og innholdsfiltrerere, kan enkelt fylles av egne krefter.» Det vil si, sosialmedieselskapene må selv bli informasjonens «gatekeepers» [portvoktere], som den tidligere Times-redaktøren Bill Keller en gang sa med referanse til sin egen avis’ rolle.

For sin del advarte Washington Post om den angivelige trusselen «innenlandsk desinformasjon» utgjør. Post skrev at «Twitter og Facebook begynner endelig å formulere sitt ansvar for ikke å tilrettelegge for manipulering, uansett hvem som trekker i trådene.»

Hva er så denne «innenlandske desinformasjonen» som Facebook og Twitter bekjemper, med full støtte fra Times og Post? Det spørsmålet ble positivt besvart tidligere denne måneden, da Facebook fjernet en rekke populære venstreorienterte mediekontoer, inkludert organisasjoner som opponerer mot krig og politivold, alt i den gode kampens tjeneste mot «de falske nyhetene».

Begrepet «falske nyheter« [original: fake news] (eller «feilinformasjon») har meget bevisst blitt introdusert inn i det gjengse språket anvendt for amerikansk og internasjonal politikk, med den hensikt å tjene som trålnot-begrunnelse for sensur. Mediene anvender begrepet uten noen gang å forklare nøyaktig hva det betyr, i håp om at befolkningen ganske enkelt skal akseptere at det er noe riktig ille, som selvfølgelig må blokkeres.

Når folk flest reflekterer over begrepet «falske nyheter» tenker de først og fremst på overskriftene i supermarkedenes tabloider, om invasjoner av fremmede vesen, og to-hodede bestemødre som føder firlinger, og ting i den retningen. Men når New York Times og de ledende amerikanske etterretningstjenestene anvender begrepet betyr det noe ganske annet: rapportering som går på tvers av statens tiltak for å fremme krig, og politiske synspunkter som utfordrer etablissementet.

Inkludert i dette journalistiske amalgamet [o. anm.: legering av myk masse] er slike påstander som: at USA forbereder seg på total krig, at USA organiserte kuppet i Ukraina i 2014 i allianse med fascistkrefter, at USA har iscensatt kjemivåpenangrep i Syria for å rettferdiggjøre sin kampanje for regimeendring, at begge partiene i USA fungerer som betalte tjenere for foretaks- og finanseliten – alt dette er «fake news». Hva angår det faktum at politiske aktører, deriblant figurer som den demokratiske senatoren Mark Warner og den demokratiske kongressrepresentanten Adam Schiff, konspirerer med etablissementsmediene for å sensurere internett under dekke av å bekjempe «falske nyheter» – så er det også, uten tvil, «fake news».

I sin memoarbok forklarte Hillary Clinton – det var forøvrig hennes valgnederlag i 2016 som var anledningen for en bredt anlagt introdusering av begrepet «fake news» – at disse «falske nyhetene» består av sanne uttalelser som tjente til å diskreditere henne i offentlighetens øyne. Som hun sa det: «WikiLeaks ... hjalp til med å akselerere fenomenet som til slutt ble kjent som falske nyheter.» Det var «ville historier» spredt om «de forferdelige tingene jeg må ha sagt bak lukkede dører og hvordan jeg som president for alltid ville være i lomma på de dulgte bankmennene som hadde betalt mine tale-honorar.»

De eneste «historiene» WikiLeaks spredte var transkripsjonene av Clintons godt betalte taler for Goldman Sachs, der hun lovet å utvide de rikes innflytelse i politikken, og kopier av e-postmeldinger fra ledende figurer i Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) som konspirerte for å rigge den demokratiske nominasjonskonkurransen i Clintons favør.

Julian Assange, WikiLeaks’ utgiver, betaler fortsatt prisen for sin rolle i denne utålelige bristen i muren av medieløgner og propaganda. På tirsdag sendte Eliot Engel, den rangerte demokraten i utenrikskomitéen i Representantenes hus, et brev til Lenin Moreno, presidenten i Ecuador, der han effektivt sett utpresser hele landet for fortsatt å skjerme dissidentjournalisten, med krav om at han må overleveres for rettsforfølgelse.

I mars holdt den amerikanske hærens spesialstyrker [US special forces] en konferanse der statssensur ble diskutert, med forløpet av saksbehandlingen dokumentert i en rapport fra Atlantic Council. Rapporten advarte: «Teknologi har demokratisert muligheten for under-statlige grupperinger og enkeltpersoner til, med begrensede ressurser, å kringkaste et narrativ i et praktisk talt ubegrenset omfang.» I kontrast til «hvordan det var tidligere da publikum hadde begrenset tilgang til informasjonskilder, som ble forvaltet av profesjonelle portvoktere.»

Med andre ord, fremveksten av usensurerte sosialmedier har tillatt små grupper med idéer som resonerer med den bredere befolkningens, å kunne utfordre de rådende interessegruppenes politiske narrativ på like vilkår, uten «profesjonelle portvoktere» i form av hovedstrømsaviser og -kringkastingsmedier.

Et hovedmål for sensurkampanjen er å gjenopprette disse «portvokterne», for å begrense allmennhetens tilgang til advarsler om den overhengende krigsfaren.

Helt spesielt, da Google i fjor initierte en endring i sin side-rangeringsalgoritme, angivelig i kampen mot «falske nyheter», ble WSWSs dekning av trusselen om krig meget dramatisk påvirket. Søkeord knyttet til faren for verdenskrig, som tidligere hadde returnert WSWS i listen av de 10 høyest rangerte resultatene, brakte ikke lenger besøkende til WSWS.

Det er et munnhell, tilskrevet senator Hiram Johnson da USA meldte seg med i Den første verdenskrigen, som sier at «sannheten er krigens første offer». Munnhellet gjelder også i dag, men med ett unntak: Sannheten blir nå strangulert i forventningen om krig. Og alt for å bekjempe «falske nyheter»! Vi har vitterlig kommet inn i riket til Orwells 1984.

Ingenting skremmer styringsklassen mer enn utsikten til at arbeiderklassen skal bli informert. Den eskalerende kampanjen for krig og sensur uttrykker den dype krisen som styringseliten står overfor. Konfrontert med voksende sosial opposisjon og en bølge av arbeiderklassekamper ser den styrende eliten i krig, og det tilhørende angrepet på demokratiske rettigheter, midler til å forsvare sitt styre gjennom naken undertrykking.