Tusenvis av arbeidere i Glasgow streiker for lik lønn

Av Steve James
23 October 2018

Åtte tusen dårlig betalte, for det meste kvinnelige arbeidere, streiker den 23. og den 24. oktober i en langvarig konflikt med Glasgow City Council (GCC) og Cordia, byrådets byrå for omsorgstjenester.

Streiken er den største for lik lønn siden Equal Pay Act [Likelønnsloven] fra 1970, og kommer etter flertall i medlemsavstemminger i fagforeningene Unison og GMB på henholdsvis 98 og 99 prosent.

Arbeiderne krever millioner av pund i etterbetalinger av lønn, bonuser og overtidsbetaling, som går så langt tilbake som til 2005. Dagens aksjon etterfølger et tiår der GCC, på vegne av Labour Party [Arbeiderpartiet] og nå Det skotske nasjonalpartiet (SNP), har utsatt betalinger forlengst godkjent arbeiderne, mens begge partiene har gjennomført nedskjæringer.

Arbeiderne inkluderer støttepersonal i skolene, rengjøringsarbeidere, cateringarbeidere og omsorgspersonal, som i årevis har blitt betalt mindre enn sine mannlige kolleger som utfører tilsvarende arbeid. Alt i alt angår det så mange som 14.000.

Likestillingslovgivningen ble vedtatt i Storbritannia etter en streik ved bilprodusenten Fords store anlegg i Dagenham i Essex i 1968. Ford omklassifiserte 187 kvinner som sydde bilseter til «ufaglærte», til tross for graderingen av menn som gjorde tilsvarende arbeid som «semi-faglærte».

I 1980 vedtok en konservativ regjering loven om innføring av konkurransebudgiving for offentlige kontrakter, for å omdanne grunnleggende nødvendige tjenester til inntektsstrømmer for privat kapital. Dette iverksatte tiår med angrep på lønninger, arbeidsvilkår og betingelser for alle i den offentlige sektor. Arbeidere innen catering og støttetjenester ble spesielt rammet av lønnskutt.

Innen 1990-tallet kom tusenvis av diskrimineringssaker til domstolene. Mellom 1997 og 1999 inngikk lokalmyndigheter over hele Storbritannia «singel status»-avtaler med fagforeningene, som krever arbeidsevalueringsprøver for å sikre at menn og kvinner blir betalt samme lønnsatser for sammenlignbart arbeid.

Som respons søkte lokalmyndigheter av alle politiske sjatteringer «kostnadsnøytrale» løsninger – en eufemisme for å kutte andre lønnsatser, ofte for mannlige arbeidere, mens de solgte ut offentlige eiendeler eller kuttet i tjenestene.

i 2009 streiket 600 mannlige rengjøringsarbeidere ansatt av byrådet i Leeds mot lønnskutt på opptil 6.000 pund i året, pålagt under påskudd om «kjønnsutjevning». Rengjøringsarbeidere som ikke inngikk en ny kontrakt med lønnskutt vedtatt av fagforeningene – etter at de hadde isolert streiken deres – ble truet med oppsigelse. De som var igjen ble konfrontert med krav om store produktivitetsøkninger.

Innen 2007 innrømmet de 32 lokalmyndighetene i Skottland at de sto overfor likelønnskrav på opp mot £ 560 millioner. På tvers av hele Storbritannia var summen rundt £ 5 milliarder – en indikasjon på nivået for den involverte underbetalingen.

Glasgow-tvisten stammer fra en 2007-omklassifisering, kjent som Workforce Pay and Benefits Review (WPBR) [Gjennomgangen av arbeidskompensasjon og rettigheter]. Øvelsen, angivelig innrettet for å adressere ulikheter i lønn, introduserte i stedet nye ulikheter som har vært omtvistet siden dengang. Et bonusbeskyttelsessystem, godkjent av fagforeningene, opererte i tre år etter 2007-avtalen. Skottlands Court of Session besluttet mot WPBR i fjor, med begrunnelsen at systemet var diskriminerende.

WPBR introduserte også «kjerne» og «ikke-kjerne» lønnsatser, der «ikke-kjerne»-satsene inkluderte ekstrapoeng for arbeidsforhold i jobber hovedsakelig utført av menn. Dette ble også forbudt av den skotske rettsinstansen Court of Session, fordi WPBR gjorde det umulig å sammenligne kjerne- og ikke-kjerne-jobber.

Etter domstolens avgjørelser har GCC, som siden 2017 er kontrollert av SNP, droppet sin juridiske kamp og siden januar har byrådet sagt at det går for «forhandling ikke rettsavgjørelse». Resultatet har vært det samme. GCC under SNP-lederen Susan Aitken, har besluttet å innføre enda en graderingsordning, mens kvinnene, som allerede har blitt nektet lønnsøkninger gjennom mange år, fortsatt må vente på den lovede kompensasjonen.

Hvor mye GCC skylder sine ansatte er omstridt. Byrådet har ikke klargjort hvordan det skal kunne reise de store beløpene som er involvert, som noen estimater anslår så høyt som £ 1 milliard. GCCs totale årsbudsjett for i år utgjør rundt £ 2,25 milliarder. Byrådet står overfor et finansieringsunderskudd på £ 129 millioner for de neste tre årene, selv etter kutt på mer enn £ 102 millioner i utleggene de siste to årene. Glasgow er hjemstavn for noen av de mest forødede områdene av Storbritannia, med offentlige tjenester som har vært i nedgang i årevis. I 2010 hadde GCC over 24.000 ansatte, i dag er det kun 19.440.

Labour Party og SNP er opptatt av å klandre hverandre for den nåværende krisen – der SNP henviser til den bitre arven etter Labour, som på sin side beskylder SNP for ikke å respektere sine valgløfter. Begge partiene er arbeiderklassens fiender. I lys av den skitne rollen spilt av kommuneadministrasjoner, Labour Party, SNP og fagforeningene nasjonalt, bør ingen arbeider tro at GCC under noen av partiene vil respondere på de kvinnelige arbeidernes legitime og lenge forsinkede krav med annet enn å kutte de mannlige arbeidernes lønninger og vilkår, i en klassisk splitt-og-hersk-politikk, og ved ytterligere å demontere livsviktige sosialtjenester.

Langvarige kjønnsulikheter i lønn kan kun overvinnes ved å kjempe for å forsvare alle arbeideres lønninger og betingelser mot arbeidsgiverne, sånn at lønningene økes til en universell standard snarere enn at de blir senket.

En slik kamp er utenkelig uten opprør fra grunnplanet mot fagforeningsapparatet, som fungerer som en tilsynsorgan for foretakene og lokalmyndighetene.

Siden 2016 har fagforeningene vært konfrontert av opprør fra leger, universitetsforelesere og helsearbeidere mot fagforeningsbyråkratienes knefall. Under disse betingelsene har fagforeningene kalt for denne ukas aksjon for å temme raseriet, men også for å oppmuntre til internkonkurranse mellom arbeidere, i stedet for en samlet kamp mot GCC. De er assistert av fortalerne for identitetspolitikk, som presenterer det grunnleggende problemet som diskrimineringen av kvinner eller andre minoriteter, av en kollektiv gruppe «privilegerte» menn.

Fagorganiserte og ikke-fagorganiserte arbeidere, innleide og heltidsansatte, ungdom og mannlige og kvinnelige arbeidere, må forenes i grunnplankomitéer som omfatter ikke bare arbeidsstyrken som kjemper for anstendige jobber, lønninger og arbeidsbetingelser for alle, men også for lokalsamfunnene som er avhengige av de livsviktige sosialtjenestene utført av de byrådsansatte. Dette ville rive teppet vekk under beina på medienes løgnkampanje, som beskylder omsorgsarbeiderne for å risikere innbyggernes liv og helse, og for angivelig å målrette «sårbare brukere», som er de andre ofrene for GCCs nedskjæringer.

Denne kampen må baseres på den sosialistiske strategien som fremmes av Socialist Equality Party (UK) [Sosialistisk Likhetsparti i Storbritannia], for omorganiseringen av samfunnet for å møte sosiale behov, ikke foretaksprofitt.