Indisk rettsinstans avviser Maruti-Suzuki-arbeideres anmodning om kausjon

Punjab og Haryana High Court har blankt avvist forespørselen fra tre av de 13 Maruti-Suzuki-arbeiderne som ble fengslet for livstid, om at de blir løslatt mot kausjon i påvente av utfallet av anken over deres dommer etter den rå skueprosessen.

Høyesterettsdommer A.B. Chaudhary avviste bryskt arbeidernes anmodning om kausjon da søknaden ble forelagt ham fredag den 12. oktober. Han ville ikke engang la seg bry med å lytte til argumentene til fordel for forespørselen.

Senioradvokat Rebecca John, en av Indias mest kjente sivilrettighetsadvokater, forsøkte på vegne av Sandeep Dhillon, Suresh Dhul og Dhanraj Bhambhi, å presentere noen av det berget av beviser som viser at arbeiderne er ofre for en statsvendetta.

Men dommeren ville ikke ha noe av det.

Det er ugjendrivelige bevis for at politiet samvirket med Maruti-Suzuki-ledelsen og fabrikerte bevis mot arbeiderne, og ingen bevis knytter dem til den mystiske brannen som brøt ut den 18. juli 2012, midt under en ledelsesprovosert krangel på fabrikkgulvet, som resulterte i en bedriftsleders død av røykforgiftning. Likevel klubbet Chaudhry ned advokaten John før hun engang hadde fått begynt.

Uten å blunke sa han så at kausjon var nektet for de tre arbeiderne, som allerede har tilbrakt mer enn seks års i fengsel.

De Maruti-Suzuki-13 har blitt målrettet av Indias styringselite for eksempelstraff. Dette skyldes at de ledet en kamp på det japanskeide bilmonteringsanlegget i Manesar i Haryana, mot fattigdomslønninger, sweatshop-betingelser og usikkert kontraktsarbeid. Denne kampen ble et fokuspunkt for arbeidermotstand over hele det industrielle beltet Gurgaon-Manesar, som er en stor industriklynge i utkanten av New Dehli, Indias hovedstad og største by.

Tolv av de 13 var medlemmer av Arbeidsutvalget eller ledelsen av Maruti Suzuki Workers Union (MSWU). Arbeiderne på Manesar-fabrikken etablerte MSWU gjennom en rekke militante streiker og fabrikkokkupasjoner i 2011 og 2012, som ble organisert i opprør mot en regjeringsgodkjent, pro-foretak, marionette-fagforening.

Bare fire måneder etter at de ble tvunget til å anerkjenne MSWU, slo Maruti Suzuki hardt tilbake, i nært samspill med politiet og Haryana-regjeringen, den gangen ledet av Kongress-partiet.

Foretaket og staten benyttet hendelsene den 18. juli 2012 til å arrestere hundrevis av MSWU-militante og sa opp 2.400 arbeidere, som var så godt som hele fabrikkens arbeidsstyrke.

WSWS har gitt en detaljert eksponering av skueprosessen, som del av den kampanjen Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale har mønstret for å mobilisere arbeidere i India og rundt om i verden til forsvar for Maruti-Suzuki-arbeiderne [se: «Et justismord som ikke må få stå!» og den detaljerte fem-deler-serien «The frame-up of the Maruti Suzuki workers Part 1: A travesty of justice» (engelsk tekst)].

Både politietterforskningen og arbeidernes rettssak, som begynte med at 148 arbeidere ble konfrontert med anklager for mord og mange andre alvorlige kriminelle gjerninger, var en juridisk skueprosess fra ende til annen.

Politiet og påtalemyndigheten endret gjentatte ganger nøkkelelementer i sin fremstilling av saken, inkludert hvilke bildeler arbeiderne angivelig skal ha brukt som våpen i krangelen på fabrikkgulvet.

Forsvarsadvokater viste at politiet systematisk ikke klarte å utføre de mest rudimentære rettsmedisinske prøver, som for eksempel børsting for fingeravtrykk på det de hevdet var sentrale beviselementer.

Rettsdommeren, dommer Rajinder Pal Goyal, stokket gjentatte ganger lovene for å skifte bevisbyrden fra staten over på arbeiderne, og ga selv argumenter og scenarier for å forsøke å lappe over hull og manglende sammenhenger i aktoratets fremstilling.

Helt vilkårlig forhindret dommeren vitnesbyrd fra alle arbeiderne som var vitner til begivenhetene den 18. juli 2012, men som ikke var anklaget, med den begrunnelse at de enten ville være forutinntatte til fordel for MSWU, eller skremt av organisasjonens tilhengere.

Etter at forsvaret viste at politiet hadde arrestert 89 arbeidere på grunnlag av lister innlevert av foretaket for så å finne Maruti-Suzuki-kontraktsarbeidere til å vitne mot dem, ble dommer Goyal tvunget til å løslate dem. Han ble også tvunget til å avvise alle anklagene mot ytterligere 28 arbeidere som ikke et eneste av påtalemyndighetens vitner kunne identifisere korrekt.

Men det gjorde han med sikte på å opprettholde den juridiske vendetta mot de hovedanklagede – lederne av Maruti Suzuki Workers Union. Følgelig insisterte Goyal i sin dom på at det faktum at politiet hadde fabrikert bevis, og gjort det på oppfordring fra politi-inspektøren som var ansvarlig for etterforskningen, på ingen måte kompromitterte eller på noen måte kastet tvil over andre politibevisene.

Anklagere og dommere involvert i juridiske prosedyrer om de utsatte Maruti-Suzuki-arbeiderne har gjentatte ganger sagt at det må settes et utvetydig eksempel med dem, for å berolige investorer.

I sin argumenteringen for at de 13 måtte dømmes til døden ved henging, erklærte spesialanklageren Anurag Hooda i sin høring i mars 2017: «Vår industrivekst har falt, FDI [Foreign Direct Investment] har tørket opp. Statsminister Narendra Modi oppfordrer til ‘Make in India’, men slike hendelser er en flekk på vårt image.»

Ved avvisningen av de tre arbeidernes kausjonsøknad tidligere denne måneden refererte dommer Chaudhary på samme måte til «problemer slik uro medfører for hele bransjen».

Tre dager senere distribuerte indiske medier bredt en Reuters-rapport som uttrykte bekymring for at «uro på arbeidsplassen er i ferd med å spre seg» i Gurgaon-Manesar og Indias andre store bilproduksjonssenter i Oragadam-Sriperumbudur, sørvest for Chennai, hovedstaden og metropolen i den sørlige indiske delstaten Tamil Nadu.

For tiden er tusenvis av arbeidere i streik på anleggene til Yamaha India Motors, Royal Enfield og Myoung Shin Automotive, med krav om høyere lønn og anerkjennelse av nyetablerte fagforeninger, i Oragadam-Sriperumbudur, området kjent som Indias eller Asias «Detroit».

Akkurat som Maruti-Suzuki-arbeiderne konfronterer Tamil-Nadu-bilarbeiderne et felles angrep fra foretakene, politiet, domstolene og regjeringen. På foretakenes anmodning, og med domstolenes billigelse, har politiet brutt opp arbeideres okkupasjoner og protester og forhindrer dem fra å stille streikevakter rundt fabrikkene det streikes ved.

Blant arbeidere i Gurgaon-Manesar-industribeltet er det en utbredt anerkjennelse av at Maruti-Suzuki-arbeiderne er klasse-krigsfanger, og det er en stor sympati for dem og de 2.400 arbeiderne selskapet utrensket fra sin arbeidsstyrke.

Men de stalinist-ledede fagforeningene CITU og AITUC, og de respektive partiene som de er tilknyttet – Det indiske kommunistpartiet (marxistisk) og Det kommunistiske partiet i India, eller KPI – har systematisk isolert de utsatte Maruti-Suzuki-arbeiderne, og behandler dem nå som Brahminene behandlet pariaene.

I ukevis har den stalinistiske pressen ikke engang rapportert om dommene og livstidsstraffene tildelt til 13. CITU leder angivelig de pågående streikene i Tamil Nadu, men som WSWS-reportere har oppdaget i samtaler med de streikende, har de stalinistiske fagforeningsrepresentantene etterlatt dem helt uvitende om skueprosessen mot Maruti-Suzuki-arbeiderne, langt mindre forsøkt å forklare dem hva den sier om klasselasjonene i India og rollen til domstolene, politiet og det politiske etablissementet.

Som WSWS har forklart tidligere «frykter stalinistene Maruti-Suzuki-arbeidernes militante eksempel. Fremfor alt erkjenner de at enhver kampanje for å mobilisere arbeiderklassen til deres forsvar ville gå på tvers med deres egne forsøk på å etablere en politisk allianse med big-business-Kongress-partiet for nasjonalvalgene i 2019, og for å fremme domstolene og andre statsinstitusjoner som ‘demokratiske bolverk’ mot BJP-regjering, (Indias) hinduistisk-overherredømme-parti.»

Stalinistene og de andre fagforeningene som nekter å løfte en finger til forsvar for Maruti-Suzuki-arbeiderne har oppildnet styringseliten. Haryanas delstatsregjering, som nå ledes av BJP, har formant domstolene om å sette til side livstidsdommene og beordre at arbeiderne skal henges. Delstatsregjeringen søker også å få gjenopptatt rettssaken mot de 117 arbeiderne som dommer Goyal ble nødt til å erklære uskyldige, etter at de hadde tilbrakt to og et halvt år i fengsel.

Arbeidere i India og rundt om i verden må komme til Maruti-Suzuki-arbeidernes forsvar. Ved å utfordre sweatshop-utnyttelse slo disse heroiske arbeiderne et slag for arbeidere ikke bare i India, men rundt om i verden. Deres forsvar er et viktig første skritt for å forme den internasjonale enheten i arbeiderklassen som er nødvendig for å bekjempe den globale kapitalen.

Loading