EU-kommisjonen avviser Italias budsjett for 2019

EU-kommisjonen stemte i går ned budsjettforslaget for 2019 fra ytrehøyre-regjeringen i Italia, der den hevdet at budsjettet brøt med Italias løfter til EU om innstramminger og at det krevde revidering. Dette er første gang noensinne at EU-kommisjonen har krevd at en EU-medlemsstat må omarbeide budjettet for å sende det tilbake til EU for ny vurdering.

Det er satt for en voldsom kamp som vil utfolde seg på toppnivå i den europeiske borgerlige politikken, der krefter som er pro-EU står opp mot ytrehøyre-populister i en kamp om å pålegge sin versjon av innstramminger, mens begge parter samtidig er stilt overfor utfordringen å avverge en finanspanikk som kan fremprovosere et italiensk og et globalt markedskrasj. Det sentrale spørsmålet er et perspektiv for uavhengig politisk opposisjon fra arbeiderklassen, som kan forene arbeidernes kamper mot innstramminger i Italia og over hele Europa. EU-innstrammingsdiktatet og den nyfascistiske italienske innenriksministeren Matteo Salvinis nasjonalistiske demagogi, er begge like høyreorienterte og fiendtlige alternativer for arbeiderne.

Den 18. oktober utstedte EU et brev som fordømte Salvinis «Folkets budsjett» som et «betydelig avvik» fra tidligere planer, og som krevde avklaringer. Mens Salvinis forslag til innstrammingsbudsjett ligger innenfor underskuddgrensene for EUs Maastricht-kriterier, er det et underskudd som er tre ganger så høyt som det som ble forpliktet av den forrige italienske regjeringen, som var på 0,8 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).

EU-brevet utløste et nedsalg i obligasjonsmarkedene og EUs økonomikommissær Pierre Moscovici lovet «konstruktiv dialog» med Roma for å forhindre et krasj. Med italienske banker som allerede holder anslagsvis € 260 milliarder i dårlige lån fra det siste krasjet i 2008, anslår Credit Suisse AG at Italias banksystem ville møte «uholdbart press» dersom italienske obligasjoner falt til det punktet at de betalte 4 prosent mer enn tyske obligasjoner. Det skjedde nesten den 19. oktober, da det såkalte «spread» i avkastning over tyske obligasjoner nådde 3,41 prosent.

Til tross for Moscovicis løfter fordømte EU-kommisjonen igjen det italienske budsjettet i går og forlangte formelt at det ble omskrevet i tråd med EUs innstrammingsdiktat. «Dessverre var avklaringene ikke overbevisende nok til å endre våre tidligere konklusjoner om spesielt alvorlig manglende overholdelse,» sa EU-kommisjonens visepresident Valdis Dombrovskis i går. «Den italienske regjeringen går bevisst og åpent mot tidligere forpliktelser. ... Det er fristende å løse gjeld med mer gjeld, men på et tidspunkt blir gjeldsbyrden for stor.»

Kommisjonens beslutning gikk på tvers av en uttalelse fra Portugals Mario Centeno, den nye lederen av eurogruppen av eurolandenes finansministre, fra mandag. Centeno roste Romas respons til EU som «konstruktiv» og spådde at en avtale ville bli oppnådd.

Den italienske regjeringen har nå tre uker på seg til å omskrive og sende inn sitt budsjett på nytt, eller imøtese milliarder av euro i EU-bøter.

Italienske offisielle representanter kommer nå med oppfordringer til nasjonalistisk motstand mot Brüssel, samtidig som det signaliseres at en avtale skal kunne oppnås med EU-byråkratiet i Brüssel. Salvini, regimets sterke mann, erklærte: «Dette endrer ikke noe, la spekulantene være beroliget, vi trer ikke tilbake. De angriper ikke en regjering, men et folk. Dette er ting som vil forarge italienerne enda mer. Og så klager folk over at EUs popularitet er på sitt laveste!»

Visestatsminister Luigi di Maio fra populistpartiet Femstjernebevegelsen (M5S) skrev på Facebook: «Dette er det første italienske budsjettet som EU ikke liker. Jeg er ikke overrasket. Dette er det første italienske budsjettet som ble skrevet i Roma og ikke i Brüssel.»

Den italienske statsministeren Giuseppe Conte la imidlertid an en mer forsiktig tone. Mens han sa at Roma har «ingen Plan B» for et annet budsjett, la han til: «Vi er beredt til å redusere, kanskje, til å gjennomføre en utgiftsrevisjon om nødvendig.» Han sa til Bloomberg News at han har «litt spillerom for å tilpasse aspekter» av budsjettet, men at om han ble bedt om å endre budsjettets substans, da «vil det være vanskelig for meg, for det kan jeg ikke akseptere.»

Faktisk finner det utvilsomt sted rasende diskusjoner i kulissene i Roma, over hvordan man kommer til en tilpasning med Brüssel. Regjeringsalliansen mellom M5S og Salvinis parti Lega har allerede inngått den slags avtale med EU, eksempelvis da regjeringen i vår droppet sin oppnevnte økonomiminister, antieuro-økonomen Paolo Savona. I helgen uttalte Giancarlo Giorgetti, Lega-representant og den italienske regjeringens undersekretær, at Roma ikke kunne ignorere systemisk risiko for finanssystemet.

Mektige krefter i det europeiske borgerskapet søker også å arrangere en innstrammingsavtale i Roma – som de gjorde det med Syriza-regjeringen til den greske statsministeren Alexis Tsipras – gjennom samtaler mellom EU og den nasjonale regjeringen. Denne strategien ble utlagt i går av den tyske finansavisa Handelsblatt i artikkelen «Lyden av ikke å kritisere Italia.»

Handelsblatt skrev: «Den øredøvende stillheten dere hører i Berlin er lyden av tyske VIPer som ikke (enda) snakker åpent om Italia. Sikkert nok, alle fra kansler Angela Merkel og nedover er bekymret for at vi kan være på randen av en Euro-krise 2.0. ... Men tyske politikere vet også at det verste akkurat nå er at tyskere kommer med kritikken. Det ville bare utfordre Romas styrende populister til venstre og høyre. ... Under banneret om å trosse tysk tyranni, ville de hoppe fra enda høyere på budsjett-vanviddets klippe. Så oppstrammingen må komme fra Brüssel, ikke fra Berlin.»

Uansett hvilke manøvrer som planlegges av de ulike fraksjonene av den europeiske styringseliten, er det imidlertid et stort politisk sammenbrudd som utfolder seg. Med Storbritannia satt til å tre ut av EU i mars har samtalene om hvordan man håndterer Italias budsjettunderskudd og landets gjeldsberg på € 2,4 billioner (130 prosent av Italias BNP) igjen eksponert den europeiske kapitalismens ikke-bærekraftige politiske og økonomiske fundamenter.

Etter et tiår med økonomisk forvitring og hevngjerrige EU-innstramminger siden Wall Street-krasjet i 2008 er Italias økonomi fortsatt mindre enn den var før krasjet. Og over hele Europa synker stater ned i gjeld, finansiert av Den europeiske sentralbankens massive penge-trykking, som de ville vært effektivt sett konkurs foruten. Tungt forgjeldede stater inkluderer ikke bare Italia, Hellas (180 prosent av BNP), Portugal (126 prosent), Spania (99 prosent) og Frankrike (98 prosent). Selv Tyskland, med 63 prosent av BNP, er forgjeldet over Maastricht-begrensningen på 60 prosent.

Med den offisielle ledigheten fortsatt på 9,7 prosent (31 prosent for ungdom), er det sosiale raseriet i Italia eksplosivt. EUs egen «Generation What»-undersøkelse, som i fjor fant at de fleste europeiske ungdommer ville delta i et masseopprør mot den sosiale orden, viste at nesten to tredjedeler av italienske ungdommer ville bli med i et slikt opprør.

Det sentrale anliggendet som arbeidere og ungdom i Italia står overfor er vendingen til den europeiske arbeiderklassen. Den kollektive industrielle og sosiale kraften til arbeiderklassen over hele Europa må mobiliseres i en kamp for å bringe ned det kapitalistiske systemet, som er finansielt og politisk bankerott.

Salvinis nasjonalistiske svada, hans demagogiske «Folkets budsjett» og hans i-kulissene-samtaler med EU er ikke noe annet enn ei nyfascistisk felle for massene. Mens han bygger opp et stort politistat-apparat for å gjennomføre massedeporteringer av hundretusener av innvandrere, implementerer Salvini sin egen versjon av innstramminger. Hans budsjett forplikter milliarder av euro til militæret, til politistat-oppbyggingen og til foretak-skattekutt, samtidig som det tilbyr en «grunninntekt» på skarve € 780 per måned for alle italienske statsborgere, som så ville bli tvunget til å jobbe for å kunne motta denne inntekten.

De endelige målene for Salvinis manøvrer er ikke bare flyktninger og immigrantarbeidere, men den voksende sosiale opposisjonen i hele arbeiderklassen i Italia mot innstramminger og nedskjæringer.

Loading