Ytrehøyrekandidaten Bolsonaro valgt til Brasils president

Av Miguel Andrade
29 October 2018

Andrerunden av presidentvalget i Brasil bekreftet det som var forventet etter første valgrunde tidligere i måneden og av påfølgende menigsmålinger, med valget av Jair Bolsonaro til president. Han er en fascistisk reservekaptein fra hæren som har sju strake perioder bak seg i parlamentet, som føderal representant for delstaten Rio de Janeiro.

Bolsonaro fikk 58 millioner stemmer, eller 55 prosent av de totalt avgitte stemmene. Fernando Haddad, kandidaten for Arbeiderpartiet (PT) fikk 47 millioner stemmer, som var 45 prosent. Andrerunden var også en gjentagelse av førsterundens rekordantall for fravær og ødelagte stemmesedler, med flere enn 40 millioner av de totalt 146 millioner voksne stemmeberettigede som ikke stemte på noen av kandidatene.

Valget av Bolsonaro, som er en åpen forsvarer av det 21-år-lange militærdiktaturet som styrte Brasil frem til 1985, og av diktaturets mordiske og barbariske undertrykking, markerer et gjennomgående sammenbrudd av regimet for sivilt borgerlig-demokratisk styre som fremsto i Brasil etter at militæret oppga makten.

Valgresultatet representerer også et skipbrudd for alle partiene som tidligere holdt makt, og først og fremst for PT, som fungerte som det brasilianske borgerskapets foretrukne styringsinstrumentet gjennom 13 år. Partiet Den brasilianske demokratibevegelsen (MDB), som oppsto fra den tidligere lovlige motstanden mot diktaturet, og Det brasilianske sosialdemokratipartiet (PSDB), landets tidligere hovedparti på høyresiden, ble også desimert. Allerede første valgrunden, som omfattet valgene til den føderale Kongressen, viste en halvering av både PSDBs og MDBs parlamentsgrupper, og et fall på 20 prosent av antallet plasser holdt av PT.

Valgutfallet markerer utbredt motstand til hele det politiske oppsettet dominert av PT og den tidligere høyresideopposisjonen, som ses av brede lag av brasilianere som ansvarlig for den verste økonomiske krisen i landets historie – med et BNP-fall på 8 prosent fra 2015 til 2016 og den langsomste gjenvinningen noensinne siden da. Arbeidsledigheten har holdt seg fast på 12 prosent – med 13 millioner uten arbeid – og ekstrem fattigdom og spedbarnsdødeligheten er på vei oppover.

Videre er PT og de to andre borgerlige hovedpartiene ansett som medansvarlig for korrupsjon i storskala, med MDB som har pendlet mellom de to andre partiene for å gi dem støtte gjennom nesten 30 år. Siden PSDB først holdt presidentembetet i 1994, etterfulgt av PT for fire år fra 2002, har korrupsjonskomplottene strukket seg fra PTs og PSDBs oppkjøp av stemmer i Kongressen, til privatiseringssvindel under PSDB, til bestikkelser og kickbacks for offentlige kontrakter som omfatter bygg-, industri- og energimonopoler under PT-styret – den sentrale ordningen som ble avdekket med Lava-jato (Bilvask) granskningen, der tentaklene har spredt seg så langt som til USA, Afrika og til så godt som hele resten av Latin-Amerika.

Mot dette bakteppet kunne Bolsonaro, med populistisk kritikk av korrupsjon og kameraderi, posere som den eneste opposisjonen mot disse tre partienes antiarbeiderpolitikk. Med et kandidatur støttet av en rekke militære toppoffiserer og gradvis omfavnet av big business, vil valget av Bolsonaro markere første gangen siden 1985 at det avskydde brasilianske militæret, som tidligere var fullstendig demoralisert av avsløringene av den blatante fallitten av deres brutale undertrykking og klassekrigspolitikk, nå vil spille en dominerende rolle i regjering.

Som trendene etter førsterunden antydet viste valgsammenbruddet at PT ble grunndig slått i nesten alle partiets tidligere bastioner, der det først fikk fotfeste på 1980-tallet og som det siden vokste frem fra for til slutt å utgjøre en nasjonal maktfaktor. Dette var mest bemerkelsesverdig i den såkalte ABC-regionen av industribyer rundt São Paulo, i tillegg til det såkalte «røde beltet» av arbeiderklasseområder i utkanten av byen.

Tradisjonelle venstreorienterte delstater der PT oppnådde sine valgseire lenge før partiet tok kontroll over nasjonalregjeringen, som Rio Grande do Sul og Rio de Janeiro, leverte denne gangen Bolsonaro slående seire på over 63 prosent.

Byen São Bernardo i ABC-regionen, der PT oppsto og hvor partiets tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva – nå fengslet under anklager knyttet til Bilvask-granskningen – ledet metallarbeidere i en rekke store streiker fra første gangen i 1978, som førte til slutten for diktaturet, ga nå Bolsonaro 60 prosent av stemmene. Andre ABC-byer ga Bolsonaro opptil 75 prosent seire.

PT var bare i stand til å beholde støtte i landets utfattige og forsømte nordøst, en region som først ble penetrert med Lulas presidentvalgseier i 2002. Her har partiet vært forbundet med de beskjedne IMF-godkjente ordningene for fattigdomsreduksjon.

I forkant av valget avleverte Bolsonaro en serie provoserende uttalelser der han erklærte at hans PT-motstandere, som han beskrev som «røde kriminelle», ville få å velge mellom eksil eller fengsel. På samme måte lovet han å iverksette «en opprydding som man aldri har sett maken til i brasiliansk historie».

Bolsonaros visepresidentkandidat, den høyreorienterte generalen Hamilton Mourão, pensjonert fra militæret først i år etter å ha avlevert taler som fastslo behovet for «militære inngrep» for å sikre «lov og orden», uttalte rett ut i forkant av valgdagen at den nye regjeringens første oppgave ville være å gjennomføre økonomiske tilpasningsprogrammer, inkludert en bredt anlagt «reform» av pensjonene.

Generalen sa at den nye regjeringen ville dra nytte av «honeymoon»-perioden etter at den inntok embetet til å «hamre ned noen spikre».

Etter bekjentgjøringen av valgresultatet avleverte Bolsonaro en raljering på sosialmedier der han fordømte sosialisme og kommunisme. Kort deretter opptrådte han på nasjonalt fjernsyn der han sverget sin støtte til en demokratisk rettsstat og til eiendomsretten såvel som for budsjettansvar. Han signaliserte også at han ville tilpasse Brasils utenrikspolitikk tettere med Washingtons. Han la til at han hadde mottatt en gratulasjonsoppringning fra den amerikanske presidenten Donald Trump, som hadde sagt at de to kunne oppnå «gode partnerskap».

Valget av Bolsonaro signaliserer tydelig det brasilianske borgerskapets skarpe dreining til høyre, i møte med den dypeste økonomiske krisen i landets historie og stadig økende klassespenninger.

Hans vei til makten ble tilrettelagt av PT som gjennom sitt 13-år-lange styre allierte seg i Kongressen med Bolsonaro og en hel rekke høyrepolitikere, for å få gjennomført en økonomisk politikk påkrevd av IMF som plasserte hele byrden av landets økonomiske krise på arbeiderklassens nakke.

Mange har pekt på fengslingen av Lula – som forhindret ham fra å stille igjen i presidentvalget – som hovedårsaken for PTs valgnederlag. Meningsmålinger har imidlertid vist at et flertall av den brasilianske befolkningen mener at han burde fengsles, og PT selv droppet hans bilde fra andrerundekampanjen, samtidig som de endret partiets røde varemerkefarge til de samme brasilianske flaggfargene, grønt og gult, som også Bolsonaro brukte.

Virkeligheten er at valgresultatet representerer en slående avvisning av PT fra masser av brasilianske arbeidere. Mange av dem stemte for Bolsonaro og enda flere av dem nektet å stemme for noen av kandidatene, av forakt for hele det politiske oppsettet.

PT var ute av stand til, eller ikke engang villig til å komme med noen klasseappell til arbeidere om å motsette seg den høyreorienterte trusselen som reises med Bolsonaros makterobring. Det ble ikke gjort noe forsøk på å bringe arbeidere ut i gatene i forkant av andre valgrunden, og hadde PT gjort forsøket er det lite sannsynlig at mange ville ha svart på partiets opprop. I stedet rettet PT sin appell til en bred «demokratisk front», i et forsøk på å hente inn støtte fra borgerskapets diskrediterte partier, som selv hadde mistet den lille folkelige basen de en gang hadde.

Hele pseudo-venstre-menasjeriet i Brasil forsøkte å gi denne bankerotte og reaksjonære politikken en «venstre»-fasade, der de hevdet at en stemme for Haddad var det eneste middel for å stoppe utsikten til fascisme i Brasil. Dette forsøket på å runde opp arbeidere bak partiet som hadde forrådt dem gjennom flere tiår viste seg å bli en fullstendig fiasko.

Virkeligheten er at den høyreorienterte sosiale og økonomiske politikken som Bolsonaro nå vil forsøke å introdusere også ville ha blitt ført av en innkommende PT-regjering. Også hans tiltak for å bringe militæret inn i regjeringen ville man ha sett under en PT-regjering, med Haddad som avla et av sine første besøk etter den første valgrunden til stabsjefen for de brasilianske væpnede styrker for en politisk diskusjon.

Det vil vise seg at det krever langt mer enn et valg for å pålegge et fascistdiktatur i et land på rundt 210 millioner mennesker. Store klassekamper ligger forut. Det avgjørende spørsmålet arbeiderklassen står overfor er å assimilere lærdommene fra tiårene med svik – av PT, partiets tilknyttede fagforening CUT og av hele banden av pseudo-venstre-grupper som kretser rundt dem. En ny revolusjonær bevegelse må bygges, basert på programmet for sosialistisk internasjonalisme og kampen for å knytte brasilianske arbeideres kamp opp med arbeiderklassen på tvers av de amerikanske kontinentene.