Perspective

Masseskyting i synagoge i Pittsburgh Antisemittisk vold bryter ut i Amerika

Den antisemittiske massakren i synagogen Tree of Life i Pittsburgh i Pennsylvania, har hevet krisen i amerikansk politikk og samfunn til et nytt nivå. Mer og mer antar forholdene i USA karakter av en borgerkrig, der de mest tilbakestående og reaksjonære kreftene oppildnes og fremmes.

Elleve mennesker ble drept i nedslaktingen i Pittsburgh, som skjedde mens det ble avhold gudstjenester lørdag morgen. Blant de i overveiende grad eldre ofrene var to brødre og et ektepar som var 84 og 86 år gamle. Et annet offer var Rose Mallinger, 97 år, som var overlevende fra Holocaust. Skyteren Robert Bowers har blitt anklaget for 11 tilfeller av kriminelt mord og for 13 tilfeller av etnisk intimidering.

Mens USA ikke er fremmed for antisemittisme er en voldshandling av denne størrelsesorden rettet mot jødiske mennesker uten sidestykke. Som en kommentator skrev i den israelske avisa Haaretz er «illusjonen om at ‘det kan ikke skje her’ nå knust. Amerikanske jøder vil våkne dagen derpå til en ny og langt mer skremmende fremtid, med bevisstheten om at ikke bare har det skjedd her, men at angrepet kan være et forvarsel om lignende tildragelser i fremtiden.»

For å forstå betydningen av denne handlingen er det nødvendig å plassere den ikke bare i sin hjemlige, men også sin internasjonale og historiske sammenheng.

Angrepet er et direkte resultat av Trump-administrasjonens åpne appell til fascistisk vold. Bowers var åpenbart motivert av en kombinasjon av rabiat antisemittisme og antiimmigrant sjåvinisme. Han postet kommentarer på sosialmedier rett før angrepet som knytter hans hat mot jøder til innsatsen fra Det hebraiske forbundet for innvandrerbistand (HIAS) [Hebrew Immigrant Aid Society], som synagogen Tree of Life er tilknyttet, for flyktninger som flykter fra Mellom-Amerika. «HIAS liker å bringe hit inntrengere som dreper vårt folk,» skrev han. «Jeg kan ikke sitte og se på at mitt folk blir slaktet.»

Språket han anvendte, deriblant bruken av ordet «inntrengere» for å henvise til innvandrere som flykter fra fattigdom og vold forårsaket av amerikansk imperialisme i Mellom-Amerika, er språket til Trumps administrasjon. I en tale i forrige uke henviste Trump til innvandrerkaravanen på vei mot den amerikanske grensa som «et angrep på vårt land». Han kalte den en invasjon som truet med å ødelegge «nabolagene deres, sykehusene deres, skolene deres». I kommentarer stinne av antisemittiske og fascistiske troper fordømte Trump de som «vil skru klokka tilbake og gjenopprette makt til korrupte, makthungrige globalister ...»

Angrepet på menneskene i synagogen etterfølger rekken av rørbomber sendt av en Trump-tilhenger til prominente demokrater.

Trump selv er imidlertid et symptom og ikke en forklaring. Hva brakte Trump til makten?

Konsekvensene av finanskrisen i 2008 og Obama-administrasjonens pro-Wall-Street-politikk, som gjorde det mulig for høyrefløyen å fremstille seg som forsvarere av «den glemte mannen». Virkningen av mer enn et kvart århundre med endeløs krig, 17 år under banneret av «krigen mot terror». Dreiningen av styringsklassen, og både demokratene og republikanerne, mot stadig mer autoritære styreformer, som svar på økende motstand fra arbeiderklassen.

Mens Trump søker å dyrke en utenomparlamentarisk ytrehøyrebevegelse promoterer demokratene FBI, CIA og militæret som garantister for stabilitet, mot de som «sår splittelse» og utilfredshet.

Den internasjonale sammenhengen understreker at det er langt mer involvert enn bare Trump-administrasjonen. Veksten av ytrehøyre og fascistiske bevegelser og regjeringer er et globalt fenomen.

På Filippinene har det produsert Rodrigo Duterte, som har rost og bidratt til organiseringen av vigilante-dødsskvadroner.

I India er statsministeren Narendra Modi medlem av det fascistiske RSS. Som statsminister i delstaten Gujarat bidro han til organiseringen av opptøyene som i 2002 drepte hundrevis av muslimer.

I Brasil hevet valget avholdt i går ytrehøyrekandidaten Jair Bolsonaro til makten.

På tvers av Europa har ytrehøyre og fascistpartier blitt systematisk fremmet av styringsklassen. Spesielt signifikant er utviklingen i Tyskland. I landet som produserte Hitler og det 20. århundrets mest uhyrlige forbrytelser, inkludert slaktingen av seks millioner jøder i Holocaust, er fascismen igjen en vesentlig politisk faktor.

Det fascistiske Alternative für Deutschland (AfD) er hovedopposisjonspartiet, bevisst kultivert av det politiske etablissementets partier, kristelig-demokratene og sosialdemokratene, som i hver konfrontasjon har tilpasset seg og omfavnet AfDs antiinnvandrersjåvinisme.

I forrige måned publiserte AfD-sjefen Alexander Gauland en kronikk i den ledende avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung som var en parafrase av en tale holdt av Hitler. Staten har i mellomtiden, i allianse med AfD, gjort trekk for å kriminalisere venstreorientert motstand mot fascisme.

Betydningen av fascismens fremvekst i Tyskland har blitt så godt som ignorert av amerikanske medier, inkludert New York Times. Reaksjonære historikeres innsatser for å omskrive den tyske historien og relativere nazistenes forbrytelser har ikke fremprovosert noen motstand fra det liberale etablissementet, og heller ikke fra det korrupte akademia i USA.

Universaliteten i denne prosessen understrekes av det faktum at blant de landene der fascismen er på vei opp, befinner Israel seg. Jødehat er en spesifikk form av den virulente varianten av nasjonalisme som i Israel finner uttrykk i den statssanksjonerte og organiserte volden mot palestinere. Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som nylig hadde tilsyn med vedtaket av «Nasjon-Stat-loven» som fastsetter jødisk overherredømme, har gjort felles sak med ytrehøyre og fascistkrefter i Europa, deriblant med den ungarske statsministeren Viktor Orban.

Endelig, den internasjonale fremveksten av fascistbevegelser må plasseres i sin historiske sammenheng. Hva er betydningen av fascismens gjenkomst, 85 år etter at Hitler kom til makten og nesten 80 år etter utbruddet av Den andre verdenskrigen?

I dag, når det nærmer seg 30 år siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen er den essensielt reaksjonære karakteren av det som skjedde fra 1989 til 1991 eksponert for hele verden. Den fascistiske sykdommen, som til en viss grad var i tilbakegang i perioden etter Den andre verdenskrigen, har fått et kraftig oppsving. Avviklingen av Sovjetunionen produserte ikke en blomstring av demokrati, som kapitalismens propagandister profeterte, men en eksplosjon av ulikhet, imperialistisk krig, autoritært styre og en gjenoppliving av fascismen.

Fascisme er et politisk uttrykk for kapitalismens ekstreme krise. I sin tekst «Hva er Nasjonalsosialisme?», skrevet 1933, forklarte Trotskij at med fremveksten av nazisme «spyr det kapitalistiske samfunnet opp sitt ufordøyde barbari». Han skrev at fascisme er «monopolkapitalens mest hensynsløse diktatur».

Så også i dag. Kapitalismen spyr opp sitt ufordøyde barbari. De mest umiddelbare målene er innvandrere og flyktninger som flykter fra konsekvensene av imperialistisk krig og kapitalistisk utbytting. I USA har det blitt bygd konsentrasjonsleirer på grensa mellom USA og Mexico som forvarer innvandrere – også barn – under de mest barbariske forhold.

I en av sine siste vesentlige tekster, «Den fjerde internasjonales manifest om imperialisme og krig», publisert i mai 1940, skrev Trotskij: «Den forråtnende kapitalismen streber etter å klemme det jødiske folk ut fra alle sine porer; sytten millioner individer av de to milliardene mennesker som befolker planeten, det vil si mindre enn én prosent, kan ikke lenger finne et sted å være på vår jord! Med de enorme områdene av land og med teknologiens underverk, som har erobret himmelen såvel som jorden for mennesket, her har borgerskapet klart å omdanne planeten til et råttent fengsel.» Det er en konsis beskrivelse av tilstanden som millioner av innvandrere konfronterer i dag.

Som massakren på lørdag igjen har demonstrert er en periode med politisk reaksjon og krig uunngåelig knyttet til gjenopplivingen av antisemittisme, en av de eldste formene for sjåvinisme. Blant de illusjonene som må fjernes er forestillingen om at Israels eksistens er en slags beskyttelse mot antijødisk forfølgelse og vold.

Det mest grunnleggende målet for høyreorientert reaksjon er arbeiderklassen. Akkurat som fascismen oppstår ut fra kapitalismen, gjør også klassekampen det. Utviklingen av klassekampen og den voksende interessen for sosialisme skremmer styringsklassen. Masser av arbeidere forflytter seg mot venstre, ikke mot høyre. Det er en dypt anlagt, voksende fiendtlighet mot sosial ulikhet og styringsklassens forberedelser til krig.

Det er et tegn på styringsklassens desperasjon at den ved det første tegn til sosial opposisjon kaller frem fascistisk vold. På 1930-tallet, da fascistbevegelser oppnådde en massebase, var det de styrende elitenes politiske konspirasjoner som muliggjorde fascistenes oppstigning til makten, i Tyskland, Italia og Spania. I dag er den bevisste oppildningen av fascisme ovenfra en enda mer dominerende faktor.

Kapitalismen stiller igjen menneskeheten overfor valget: sosialistisk revolusjon eller kapitalistisk barbari. Alt snakk i mediene om behovet for å «gjenopprette anstendighet» og om å få slutt på «splittende politisk retorikk», er tomme platityder som unndrar seg alle kritiske problemstillinger. Det som må avskaffes er det kapitalistiske systemet selv.

I 1938, for åtti år siden, ble Den fjerde internasjonale grunnlagt for å løse krisen med revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, som svar på stalinismens og sosialdemokratiets forræderier. Helt i sentrum for den nye internasjonales politiske program var en assimilering av lærdommene av fascismens seier i Tyskland i 1933, som var arbeiderklassens største nederlag i historien.

Den viktigste lærdommen var umuligheten av å bekjempe fascismen annet enn på grunnlag av et revolusjonært sosialistisk og internasjonalistisk program. Når nå uhyrlighetene fra 1930-tallet nok en gang gjenoppstår, må denne forståelsen bringes inn i arbeiderklassen gjennom byggingen av et sosialistisk lederskap, Det sosialistiske likhetspartiet [Socialist Equality Party], som forbinder kampen mot fascisme med opposisjonen mot ulikhet, krig og det kapitalistiske systemet.

Forfatteren anbefaler også:

Den fjerde internasjonales åtti år: Historiens lærdommer og Kampen for sosialisme idag

[9 October 2018] (norsk tekst)

The Historical and Internationalist Foundations of the Socialist Equality Party – Part 1

[29 September 2008] (engelsk tekst)

Loading