Se: To hundre år siden Karl Marx’ fødsel

Av Nick Beams
31 October 2018

Det har blitt sagt at utviklingen av menneskelig sosial og politisk tenkning leder fra Aristoteles til Marx, og deretter er det enten en videreutvikling av Marx eller det er argumenter og analyser som forsøker å motbevise ham.

Uansett om dere er enig eller uenig i den vurderingen er det ingen tvil om at Marx står som en gigant i utviklingen av menneskelig tanke og kunnskap. Han utførte en veritabel revolusjon innen området filosofi, og sammen med sin livslange samarbeidspartner Frederick Engels var han opphavsmann for den materialistiske oppfatningen av historie, som forvandlet den disiplinen. Han er forfatteren av Das Kapital, som vi feiret 150-årsdag for i fjor. Det er et toneangivende arbeid som analyserte den kapitalistiske økonomiens bevegelseslover og er et verk som var en prestasjon som aldri har sett sin like, og som siden ikke har blitt rivalisert, hvilket det borgerlige akademi heller ikke en gang har forsøkt, med alle sine store ressurser.

Se hele Nick Beams’ forelesning ved UNSW her

Mest viktig av alt er at Marx var grunnleggeren av den moderne revolusjonære sosialistbevegelsen.

I mer enn 150 år har Marx’ teorier og vitenskapelige analyser inspirert og ledet hundrevis av millioner av mennesker fra alle klodens hjørner, der de har forsøkt å «storme himlene», trosset alle odds for å renske verden for enhver form av klasseundertrykking og ulikhet, for å gjøre det mulig for menneskeheten å heve seg til sin fulle høyde, strekke sine lemmer og utvide sine sinn for å nyte ekte og varig frihet.

Bortsett fra Charles Darwin, opphavsmannen for evolusjonsteorien, er det ingen annen personlighet fra det 19. århundre som utøver en slik innflytelse på den moderne verden. Og det er en sammenheng mellom disse to personlighetene fordi, som Engels så godt forklarte i sin gravtale ved Marx’ død:

«Akkurat som Darwin oppdaget loven om den organiske naturens utvikling så oppdaget Marx loven om menneskets histories utvikling.»

Forsøk på å motbevise Marx’ Kapital

De spesifikke lovene for utviklingen av det kapitalistiske samfunn ble brakt opp i dagen av Marx i hans mesterverk Kapitalen. Med ordene til en som omtalte den første utgaven, som Marx refererte til som en som presenterte hans metode, belyste boken «de spesielle lovene som regulerer opprinnelsen, eksistensen, utviklingen og døden» av dette sosialsystemet og «dets erstatning av et høyere et».

Ned gjennom årene har borgerskapet og dets ideologer forsøkt, på den ene eller den andre måten, å motbevise analysen fremsatt i Kapitalen. Men de har alltid uunngåelig støtt på den motbør at akkurat da de fremmet sine teorier til forkynnelse av Marx’ endelige død og begravelse da gjør en eller annen krise i det kapitalistiske systemet det så altfor klart at systemet faktisk er ridd av de uløselige motsetningene han hadde avdekket.

Og her er vi nå, etter å ha passert tiårsdagen for en av de største finansielle nedsmeltningene i historien, om ikke den største. Det har vært publisert mange artikler av kommentatorer i borgerlige medier om denne begivenheten. Men det er ingen som kan foreslå at denne krisen – som kastet millioner ut i fattigdom og som har sosiale konsekvenser som fortsetter å utdypes – er løst. Derimot skanner de horisonten etter tegn på hvor den neste krisen vil komme til skue ... fra akselerasjonen av forgjelding, den enorme spredningen av spekulasjon, en krise i de fremvoksende markedene, en nedsmeltning av aksjemarkedene utløst av det voksende oppsvinget i arbeiderklassen, eller en annen og på nåværende stadium ukjent årsak. Sykdommene i profittsystemet som førte til krisen har ikke blitt kurert. Tvert imot har de metastasert og mutert til enda mer ondartede former.

Da Kapitalen først ble publisert ble verket generelt sett ignorert av det borgerlige akademi. Men i siste kvartal av 1800-tallet, da det ble det teoretiske grunnlaget for utviklingen av en sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen, da kunne ikke lenger den taktikken videreføres. Kapitalen måtte gjendrives.

Som en refleksjon av den generelle trenden av borgerlige påtrykk på slutten av 1800-tallet kom et av de mest seriøse av gjendrivingsforsøkene fra innen den sosialistiske bevegelsen selv. På slutten av 1890-tallet foreslo Eduard Bernstein, en ledende figur i Det tyske sosialdemokratiske partiet – et parti som hevdet å hvile på marxistiske fundamenter – en fullstendig revisjon av Marx’ analyse.

I sin kjerne bestod Bernsteins «revisjonisme», mer nøyaktig beskrevet som en direkte forkastelse av Marx, av to sammenkoblede komponenter. For det første at sosialismen ikke ville bli ved at arbeiderklassen grep politisk makt i en revolusjon, som det tidligere var fastholdt, men at den ville oppstå gjennom en gradvis akkumulering av reformer innen det kapitalistiske systemet, særlig gevinstene oppnådd av fagforeningene.

For det andre var Marx’ analyse om at kapitalismens motsetninger ville forårsake et økonomisk sammenbrudd, ifølge Bernstein, blitt avvist av begivenhetene. Utviklingen av enorme foretak og banker, og ekspansjonen av kredittsystemet, hadde gjort stormene og krisene fra Marx’ tid til ting fra fortiden.

Bernsteins perspektiv ble konsist gjendrevet av utbruddet av Den første verdenskrigen. Kapitalismens motsetninger var ikke overvunnet. De antok en stadig mer voldelig og eksplosiv form.

Man hadde ikke sett noe som lignet dette før. Som Trotskij skrev, i en direkte referanse til Bernstein og hele den revisjonistiske skolen:

«Krigen av 1914 er historiens mest kolossale sammenbrudd av et økonomisk system ødelagt av sine egne iboende motsetninger.»

Disse motsetningene var ikke lenger teoretiske postulater på sidene i Kapitalen, for de ble materielt uttrykt i kulde, elendighet, skitt, sykdom og endeløs nedslaktning av ungdommens blomst på slagmarkene i Europa. Om sosialisme kunne vært vurdert mer fordelaktig enn kapitalismen på 1800-tallet, så betydde verdenskrigen som ble utkjempet på begynnelsen av det 20. århundre om profitt og markeder, i kapitalens interesse, at sosialisme hadde blitt en brennende nødvendighet for å forhindre at menneskesivilisasjonen ble kastet ut i barbari.

Om man skulle oppsummere den borgerlige økonomiens innsats for å motbevise Marx så koker de ned til følgende: at kapitalismen ikke blir ridd av grunnleggende og uløselige motsetninger.

Det første forsøket var basert på Say’s Lov, som hadde gyldighet frem til 1930-årene. Depresjonen gjorde den uholdbar. Denne «loven» hevdet at siden hver selger av en vare også var en kjøper så kunne det ikke bli noen permanent overproduksjon. Eventuelle problemer som oppstod var ganske enkelt resultat av manglende proporsjonalitet.

Etter katastrofen med Den store depresjonen ble denne doktrinen erstattet av keynesianismen. Den hevdet at kapitalismens problemer ikke oppsto fra systemets iboende motsetninger, men fra «forvirret tenkning» og at problemene kunne løses gjennom klok statsintervensjon for å sikre «effektiv etterspørsel».

Boomen i etter-andre-verdenskrigs-perioden og dens opphør

Historien leverte imidlertid sin dom over keynesianismen på midten av 1970-tallet, med sammenbruddet av etterkrigsboomen, en konsekvens av gjenkomsten av profittratens tendens til å falle. Marx hadde karakterisert denne tendensen som den viktigste loven i politisk økonomi, fremfor alt ut fra et historisk synspunkt.

Boomens opphør ble ledsaget av et revolusjonært oppsving i arbeiderklassen, som begynte med begivenhetene fra mai til juni 1968 i Frankrike, og bredte seg ut over mange land og skaket verdenskapitalismens politiske og økonomiske strukturer til dens fundamenter.

Men borgerskapet var imidlertid i stand til å motstå de enorme økonomiske og politiske omveltningene i denne perioden på grunn av forræderiene av arbeiderklassen av de stalinistiske og sosialdemokratiske partienes og ikke minst fagforeningenes lederskap.

Etter å ha vært i stand til å klamre seg til makten lanserte borgerskapet en offensiv mot arbeiderklassen, der det politisk kjennetegnet var at Reagan ble president i USA og Thatcher-regjeringen kom til makten i Storbritannia. En ny «fritt marked»-ideologi ble fremmet og plassert både foran og i sentrum. Med Margaret Thatchers ord: «Det er ikke noe alternativ.»

Men det var ikke bare et spørsmål om en ny ideologi. Kapitalismen gjennomgikk en omfattende restrukturering med innføringen av avanserte datasystemer og databasert informasjonsteknologi, hvilket førte til det vi nå har kommet til å betegne som globaliseringen av produksjon.

Globaliseringen skulle få vidtrekkende konsekvenser. Den trakk teppet vekk under alle de partiene og organisasjonene – de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene, fagforeningene og de såkalte nasjonale frigjøringsbevegelsene – som baserte seg på et nasjonalt program.

Et av de mest billedlige uttrykkene for denne prosessen oppsto i årene fra 1989 til 1991, først med likvideringen av de stalinistiske regimene i Øst-Europa og deretter av Sovjetunionen selv – regimer som feilaktig ble kalt marxistiske.

Likvideringen av Sovjetunionen ble mottatt av borgerskapet og dets ideologer med en orgie av feiring.

Fra det politiske rostrum, i mediene, ved universiteter og velfinansierte tenketanker, og fra prekestolen, proklamerte de at Sovjetunionens opphør representerte det endelige beviset på overlegenheten av det private eierskapet til produksjons- og finansmidlene; at det såkalte «frie markedet» var den eneste levedyktige, faktisk den eneste historisk mulige, formen for sosio-økonomisk organisering; den bevisste sosialistiske økonomiske planleggingen var iboende umulig; og endelig, og aller viktigst, at marxismen for alltid var død og begravet.

Kapitalismen, befridd fra sin historiske nemesis i form av en sosialistisk revolusjon, var nå satt for å bringe økonomisk fremgang, demokrati og fred til alle verdens folkeslag.

Krisene og forbrytelsene det siste kvarte århundret

Historien, i form av de kriminelle begivenhetene det siste kvarte århundret, har felt sin dom over denne påstanden. Den har bestått av kontinuerlige kriger og den truende faren for en ny verdenskrig; den eksponentielle veksten av sosial ulikhet; utviklingen av stadig mer voldelige og autoritære styringsformer; den statlige og foretaksorganiserte sensuren; forårsakingen av millioner av flyktninger; gjenkomsten av konsentrasjonsleirer; den tvangsmessige adskillingen av barn fra deres foreldre; eskaleringen av politivold; fremveksten av ekstreme høyreorienterte og direkte fascistiske organisasjoner; for å referere noen få eksempler.

Selv mens borgerskapets nye doktriner ble fremmet, basert på den såkalte «hypotesen om det effektive markedet», samlet stormskyene seg. En rekke finanskriser brøt ut, som begynte med at det globale aksjemarked krasjet i oktober 1987, da Wall Street falt 22 prosent på en enkelt dag, og som kulminerte i 2008, i det mest alvorlige sammenbruddet siden Den store depresjonen på 1930-tallet.

Hva har skjedd siden da? Regjeringer og sentralbanker rundt om i verden, først og fremst Obama-administrasjonen og US Federal Reserve, har pumpet billioner av dollar inn i finanssystemet, og overlevert unevnelige mengder rikdom til nettopp de bankene og finanshusene som var ansvarlige for de aktivitetene som i utgangspunktet førte til krisen, og har dermed muliggjort fortsatt spekulasjon.

Umiddelbart etter krisen samlet verdenskapitalismens lederne seg i London for et G20-møte, for å avgi løfter om at de ikke ville gå ned samme veien som på 1930-tallet og pålegge den slags tarifftiltak som spilte en nøkkelrolle for å forverre depresjonen og skape forutsetningene for Den andre verdenskrigen. I dag er vi ved begynnelsen av en global handelskrig, en økonomisk krig med militære implikasjoner, som intensiveres hver dag, der USA pålegger tariffer til høyre, til venstre og rett frem, både på «fiender» og angivelige «strategiske allierte».

Hvert land, med USA i spissen, bygger opp sine militære styrker som forberedelse til en ny verdenskrig. Tallrike brennpunkt for en slik konflikt er allerede opprettet: i Midtøsten, i Nordøst-Asia, rundt Korea, i Sør-Kinahavet, i Øst-Europa over Ukraina, som kan utløse en krig mellom atomvåpenbestykkede makter.

Over hele verden har kostnaden av den økonomiske katastrofen blitt pålagt arbeiderklassen, i form av stagnerende og fallende lønninger og kutt i sosiale utlegg. Utnyttelsen har intensivert sammen med utviklingen av nye former, som de som anvendes av Amazon. Hundrevis av millioner av unge mennesker blir nektet enhver utsikt for en trygg fremtid.

En av Marx mest hyppig kritiserte konklusjoner har vært hans analyse om at det kapitalistiske systemets innebygde, objektive logikk fører til akkumuleringen av rikdom ved en pol og opprettelsen av fattigdom, elendighet og nedverdigelse ved den andre.

Hva er situasjonen i dag?

Siden 2008 har de politiske retningslinjene utviklet i USA, som i en eller annen grad har vært fulgt over hele verden, institusjonalisert en prosess der børser og finansmarkeder fungerer som en slags gigantisk finansiell støvsuger, som suger opp rikdom for deretter å avlevere den inn i fanget på foretaks- og finansoligarkiet, og en liten håndfull mennesker i de øvre lag av inntektsskalaen.

Dette er ikke et avvik eller et midlertidig fenomen. Det er et permanent, forankret karaktertrekk av det økonomiske liv. Samtidig blir kravene til arbeidende mennesker for forbedringer i sine forhold – for helsetjenester, utdanning, sosialtjenester, aldersomsorg, pensjoner eller byggingen av offentlig infrastruktur – møtt med svaret «det er ingen penger». Og det er sant. Ikke fordi det ikke produseres nok velstand, men fordi rikdommen som skapes gjennom arbeidsinnsatsen, ferdighetene og oppfinnsomheten til milliarder av arbeidende mennesker over hele verden i en uforlignelig skala blir slust inn i bankkontoer, aksjeporteføljer og livsstilene til de ultra-rike.

Gjenkomsten av arbeiderklassekampen

Hittil har finansoligarkiets handlinger, dets stater og institusjoner, vært ubestridte. Ikke fordi det er mangel på fiendtlighet mot disse; det er tvert imot sydende raseri; men fordi arbeiderklassen har blitt undertrykt av alle det politiske etablissementets partier sammen med fagforeningene og deres støttespillere fra pseudo-venstre, som hevder at klassekampen er en ting fra fortiden, og at fokuset nå må være på identitetspolitikk, opptattheten av rase, kjønn, seksuell orientering, nasjonalitet osv. til utelukkelse av identiteten som klasse.

Denne situasjonen begynner nå imidlertid å endres. Året 2018 har sett en gjenkomst av klasskamp rundt om i verden. Arbeiderklassen blir radikalisert av betingelsene som skapes av den forvitrende kapitalismen. Arbeiderklassens kamper må gjødsles og utvikles, det vil si politisk bevæpnes, med en forståelse av kapitalismens lover, som ble avdekket og lagt for dagen av Marx.

Hvordan skal man da komme til en forståelse av Marx og fremfor alt hans toneangivende arbeid, Kapitalen?

Marx: vitenskapsmannen og revolusjonæren

En slik forståelse vil bli støttet ved å gjøre det klart at, mens Marx avleverte en vitenskapelig analyse av de kapitalistiske utviklingslovene, gjorde han det ikke av ren akademisk interesse. Han jobbet, som Engels fremhevet under gravtalen, som en revolusjonær som søkte å gi arbeiderklassen de teoretiske våpnene den trengte for å omvelte kapitalismen og få slutt på undertrykking og dermed åpne veien for utviklingen av en høyere samfunnsform, der betingelsen for utviklingen av hvert enkeltindivid ville være betingelsen for utviklingen av alle.

Kapitalen er derfor ikke ei bok om «økonomi» som sådan, for den er sentrert på denne kampen. Mens Marx strebet etter den høyeste utviklingen av vitenskap, er Marx vitenskapsmannen og Marx revolusjonæren uadskillelige. Faktisk var hans enorme vitenskapelige gjennombrudd bare mulige fordi han var en revolusjonær, med en kritisk holdning til det borgerlige samfunnet, basert på forståelsen av at det borgerlige samfunnets økonomiske kategorier ikke var «naturlige» og derfor evige, som de borgerlige økonomer fastholdt, men tvert i mot resultat av en historisk utvikling.

Marx begynte selvfølgelig ikke sitt intellektuelle og politiske liv som en marxist. Så hva var da veien for hans utvikling?

Fra revolusjonær demokrat til marxist

Marx begynte som en revolusjonær demokrat, som var opptatt av det sentrale politiske spørsmålet i sitt hjemland Tyskland på den tiden: Hvordan bringe Tyskland inn i den moderne tidsalder? Hvordan utføre omformingen av landet i tråd med de store forandringene som ble frembragt av Den franske revolusjonen fra 1789 til 1793?

En vesentlig intellektuell innflytelse på Marx’ intellektuelle utvikling var Hegels filosofi. Marx hadde begynt sine studier på rettsområdet, men filosofi ble raskt hans sentrale interessefelt. Det var fordi filosofiens spørsmål var knyttet til politikk og store politiske problemstillinger var på dagens agenda.

De som presset på for politisk forandring i Tyskland fastholdt at akkurat som naturvitenskapene hadde blitt befridd fra religion for å kunne bli produktive, så måtte også politikken frigjøres fra religion. Filosofi, det vil si tenkningens fornuft, måtte bli grunnlaget for politisk organisering, akkurat som den hadde blitt grunnlaget for naturvitenskapene.

Ifølge Hegel var staten legemliggjøringen av tenkningens fornuft. Men her var det en motsetning. Fienden av tenkningens fornuft, dvs. filosofi, var religion. Men den preussiske staten beskyttet religion, og fastholdt at den var en stat basert på religion. Den betraktet filosofien og dens appell til fornuften som religionens fiende, og dermed en fiende av staten selv.

Statens beskyttelse av religion antok en konkret form gjennom påleggingen av sensur. Marx’ kamp mot sensuren begynte med hans arbeid først som en bidragende journalist og veldig snart som redaktør for Rheinische Zeitung, en publikasjon som ble opprettet av borgerlige liberalere for å fremme reform av den preussiske staten, i tråd med utviklingen i Frankrike.

Dette var en veldig formativ erfaring for Marx fordi som følge av statens opposisjon mot det rhinske parlamentet og dets holdning til tyveri av brenselsved og de fattigslige forholdene for vinproduserende småbønder i Mosel-regionen, handlet staten slett ikke i henhold til fornuft, men tok derimot åpent side for grunneierne. Som Marx skulle skrive senere: «Jeg fant meg i den pinlige posisjonen å måtte diskutere det som er kjent som materielle interesser.»

De borgerlige eierne av avisa trodde at de med en mer tilpassende redaksjonell linje ville kunne unngå sensuren. Marx avviste fullstendig denne holdnigen. Han trakk seg fra det offentlige rom, for i en alder av bare 25 år å gjennomføre en kritisk revurdering av Hegels filosofi, for at han, som han senere sa, kunne bli kvitt tvilen som plaget ham, nemlig om staten var legemliggjøringen av fornuft.

Den materialistiske oppfatningen av historie

Den kritiske revurderingen, som fokuserte på Hegels behandling av staten i hans juridiske filosofi, skulle kulminere i en revolusjon i menneskelig tenkning, dvs. med utviklingen av den materialistiske oppfatningen av historie.

Tidligere kritikere av Hegel hadde fastholdt at hans filosofi, som hadde gitt en begrunnelse for den preussiske staten i fornuftens navn, var resultat av et konservativt utsyn fra hans side. Marx gikk dypere og viste at problemet lå ved kjernen av Hegels metode, der enhver utvikling ble sett som utfallet av menneskelig tenkning. Følgelig ble staten oppfattet som resultat av fornuft og logikk.

Hegel presenterte med andre ord verden opp ned.

Denne inversjonen kunne ses i hans analyse av staten. Hegel hevdet at det var staten som dannet det organisatoriske og logiske prinsipp for det han kalte «det sivile samfunn» – familien, handel og dagliglivets aktiviteter. Marx forklarte at det faktisk var den andre veien rundt. Staten oppsto ut fra det sivile samfunn, og det sivile samfunns anatomi måtte søkes i politisk økonomi. Med andre ord måtte man gjennomføre en materialistisk analyse av samfunnet.

Men en slik analyse kunne ikke være en tilbakevending til den materialistiske filosofien utviklet av de franske philosophes fra det 18. århundrets Opplysning, fordi den hadde vært helt uten evne til å kunne besvare spørsmålet om hvordan samfunnet utviklet seg.

De franske materialistene fastholdt at mennesket var et produkt av sitt sosiale miljø og sine sosiale omgivelser og fremmet den grunnleggende viktige oppfatningen at både menneskets moralske defekter og dets dyder kunne finnes der, og ikke i noen medfødte gudegitte kvaliteter – minst av alt i noen nådegave eller opprinnelig synd. De argumenterte for at om menneskets miljø og omgivelser kunne endres da ville dets dyder kunne utvikles og dets moralske defekter progressivt elimineres. Endringer i sosialt miljø og omgivelser ville medføre endringer av bevissthet. Men hvordan skulle de sosiale omstendighetene kunne forandres? Ved endringer av den offentlige opinion, det vil si den sosiale bevisstheten. Men den sosiale bevissthet, den offentlige opinion, var et produkt av det sosiale miljøet. Og på den måten satte den franske materialismen opp et problemkompleks den ikke klarte å løse.

Løsningen lå i oppdagelsen av en objektiv sosial prosess som ikke var avhengig av den offentlige opinion, men som bestemte både det sosiale miljø og den sosiale bevisstheten. Oppdagelsen av denne sosiale prosessen lå til grunn for av utviklingen av den materialistiske oppfatningen av historie.

Dens essensielle fundamenter ble utlagt i verket som har tilkommet oss som Den tyske ideologi, skrevet i 1845. Boka består av den kritiske omarbeidingen av filosofi som ble gjennomført av Marx og hans nå nære samarbeidspartner Frederick Engels, som hadde påvirket Marx til studiet av politisk økonomi.

I Den tyske ideologi skrev de at det var nødvendig å ta utgangspunkt i reelle personer i deres aktivitet, de materielle forholdene de levde under, og endringene i disse materielle forholdene frembrakt av deres aktivitet, fremfor alt i produksjon.

«Mennesker kan adskilles fra dyr ved bevissthet, ved religion eller hva ellers du måtte ønske,» skrev Marx og Engels. «Selv begynner de å adskille seg fra dyr så snart de begynner å produsere sine livsnødvendigheter, et skritt som er betinget av deres fysiske organisering. Ved å produsere sine livsnødvendigheter produserer mennesket indirekte sitt faktiske materielle liv.»

Den materialistiske oppfatningen av historie er kortfattet oppsummert i det berømte Forord til kritikken av politisk økonomi skrevet i 1859:

«I den sosiale produksjonen av sin eksistens går menneskene uunngåelig inn i bestemte sosiale relasjoner, som er uavhengige av deres vilje, nemlig produksjonsrelasjoner som er relevante for et gitt stadium i utviklingen av deres materielle produksjonsmidler. ... På et visst stadium av utviklingen kommer samfunnets materielle produktive krefter i konflikt med de eksisterende produksjonsrelasjonene ... med eiendomsrelasjonene som de til da har operert innen. Fra former for utviklingen av produksjonsmidlene blir disse relasjonene til deres lenker. Da begynner en epoke med sosial revolusjon.»

Etter å ha utarbeidet den materialistiske oppfatningen av historie var oppgaven nå å anvende den på den kapitalistiske økonomien, for å oppdage de spesifikke lovene for dens utvikling. Men en slik analyse av dette fenomen, den mest komplekse av alle former for sosio-økonomisk organisering, presenterte store teoretiske utfordringer.

Disse var konsentrert i spørsmålet om hvor å begynne. Skulle man begynne med teknologi og utviklingen av produktivkreftene? Eller befolkning, eller, når man bryter den ned i bestanddeler, med de klassene som befolkningen var delt inn i? Eller, kanskje med kapital, med penger og finans? ... Lista fortsetter.

Marx’ Grundrisse

Marx oppdaget utgangspunktet for arbeidet han skulle utføre i løpet av noen måneder i årene 1857 og 58. Han ble drevet tilbake til arbeidet med politisk økonomi av utbruddet av en stor økonomisk krise, som han mente ville frembringe et nytt revolusjonært oppsving etter 1848-revolusjonenes nederlag.

For å kunne forberede denne bevegelsen arbeidet han frenetisk dag og natt. Resultatene finnes i det som nå kalles Grundrisse, grovutkastet til det som skulle bli Kapitalen.

Dette arbeidet er veldig mye av en oppdagelsesreise. Utgangspunktet for Grundrisse er penger. Derfor gjør Marx de franske proudhonistenes analyse til gjenstand for en detaljert kritikk. Proudhonistene fremmet en form for småborgerlig sosialisme, basert på små håndverkere og fagspesialiserte yrkesutøvere, og hevdet at utnyttingen utført under kapitalismen, såvel som systemets kriser, kunne overvinnes ved å reformere det monetære systemet samtidig som vareproduksjonen ble opprettholdt, det vil si produksjonen av varer for markedet.

Det var imidlertid en fatal feil i denne tilnærmingen. Penger var ikke en slags teknisk entitet som hadde blitt oppfunnet og som derfor kunne erstattes av en annen mekanisme, eller et reformert pengesystem. Pengene oppsto ut av selve vareproduksjonen, som proudhonistene mente måtte opprettholdes. Å gjøre det av med det eksisterende pengesystemet mens vareproduksjonen skulle opprettholdes ville være som å kvitte seg med paven uten å avskaffe Den katolske kirken.

Etter å ha håndtert pengene undersøkte Marx spørsmålet om kapital og kom til slutt etter 880 sider analyse tilbake til utgangspunktet.

«Den første kategorien der borgerlig rikdom presenterer seg er i form av varen.» Forut for denne fastslåelsen er det anført et notat: «Dette skal føres videre.» En kort setning, men et vendepunkt for den menneskelige forståelse.

Marx’ Kapitalen

Følgelig begynner Kapitalen:

«Rikdommen i samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten råder fremstår som en ‘enorm akkumulering av varer’; den enkelte vare fremstår som rikdommens grunnleggende form. Vår granskning begynner derfor med en analyse av varen.»

Marx fortsetter deretter med å vise at varen er en enhet av to definisjoner. Varen er først og fremst en bruksverdi, en ting som tilfredsstiller et materielt behov, enten dette behovet er knyttet til umiddelbart forbruk eller til en videre produksjon.

Varen er også en verdi som fremstår i form av bytteverdi, det vil si den relasjonen der ulike bruksverdier utveksler den ene mot en annen. Marx fortsetter deretter med å undersøke denne formen for fremtreden, denne relasjonen.

Han gjør følgende avgjørende slutning, som er fundamental for alt som følger: Hvis jeg sier at 20 meter lintøy er likt med en frakk, det vil si at 20 meter lintøy byttes mot en frakk, da sier jeg at disse to forskjellige tingene er kommensurable, de har samme kvantitet. Men for å ha samme kvantitet, for å kunne måles det ene mot det andre, må de være kvalitativt den samme ting.

Hva blir likestilt i utvekslingsrelasjonen der 20 meter lintøy er likt med en frakk? Hva er den felles kvaliteten de to tingene har? Det kan ikke ha noe å gjøre med tingenes bruksverdier – fordi de er forskjellige ting.

Den felles kvaliteten er at de er produkter av menneskelig arbeid, og målet for dette generelle eller abstrakte menneskelige arbeidet er det som bestemmer forholdene de to tingene utveksles i.

Hver vare har en verdi som bestemmes av mengden sosialt nødvendig arbeid anvendt til produksjon av varen. Hvorfor sier Marx sosialt nødvendig? Fordi det er klart at hvis det eksempelvis tar i gjennomsnitt én time å produsere 20 meter lintøy og i gjennomsnitt én time å produsere én frakk, da vil de to være like. Men om en individuell vever trenger to timer for å produsere 20 meter lintøy vil han ikke få to frakker når han bringer sitt lintøy til torgs. Én time av hans konkrete arbeid vil ikke regnes som sosialt nødvendig abstrakt menneskelig arbeid, fordi han vil ha arbeidet dobbelt så lenge som den gjennomsnittlige vever.

Dessuten vil ikke veveren få vite at en time av hans arbeid har vært sosialt unødvendig av noen person, men av en ting, av relasjonen mellom hans vare og andre varer – ting – på markedet. Her ser vi opprinnelsen til det Marx kalte varefetisjisme, som antar fantastiske former i dagens verden, hvor millioner av mennesker blir fortalt av en bevegelse på finansmarkedene, eller av en profitt- og tapskonto, dvs. av ting, at de skal kastes ut fra sitt levebrød.

Hvordan er så verdi uttrykt eller eksponert? Hvis jeg plukker opp de 20 meter med lintøy, kan jeg vri og slite i det så mye jeg vil, jeg kan underlegge det en detaljert kjemisk analyse og jeg vil ikke finne et atom av verdi i det. Men det har en verdi; det er verdt noe. Det kan imidlertid bare fremvise verdien det inneholder når det går inn i en utvekslingsrelasjon med en annen vare, i dette tilfellet med frakken. Og den utvekslingsrelasjonen bestemmes av mengden verdi det inneholder. Frakken er den materielle representanten for verdien som er i lintøyet.

Men dette er fortsatt ikke tilstrekkelig. Lintøyet må kunne uttrykke sin verdi i relasjon til hele verden av varer. Vareproduksjonen selv genererer dannelsen av en helt bestemt vare, forskjellig fra alle andre varer, som er den generelle materielle representanten av verdien av alle varer. Den varen er penger. Det er den materielle representanten for det abstrakte menneskelige arbeid som er i alle varer, og som er substansen av deres verdi.

I sin granskning av verdiformen, noe som ikke engang var forsøkt av hans klassiske borgerlige forgjengere, gjør Marx et avgjørende fremskritt med sin oppdagelse av det han kalte arbeidets doble karakter, som han insisterte var «kritisk for en forståelse av politisk økonomi».

La meg peke på en grunn til at det er tilfelle. Vi har sett at Marx forklarer at det objektive grunnlaget for sosial revolusjon er den voksende motsetningen mellom utviklingen av samfunnets produktivkrefter og de sosiale relasjonene de har utviklet seg innen.

Hvordan er denne motsetningen uttrykt i varen, kapitalismens celleform?

En utvikling av produktivkreftene for lintøyproduksjon vil frembringe en økning av materielle bruksverdier. Men verdien av hver meter lintøy vil være redusert, fordi den inneholder mindre sosialt nødvendig arbeidstid. Dermed har vi en motstridende bevegelse.

Utviklingen av produktivkreftene har økt materielle bruksverdier. Men verdien av hvert stykke lintøy er redusert. Kapitalistproduksjon er imidlertid ikke produksjon for økt materiell rikdom, det er produksjon rettet inn mot ekspansjonen av verdi.

Marx hadde allerede pekt på uttrykket for denne motsetningen i Det kommunistiske manifest. Der påpeker han at i kapitalistiske kriser bryter en epidemi ut «som i alle tidligere epoker ville ha virket som en absurditet – overproduksjonens epidemi». Samfunnet kastes tilbake, industri og handel blir ødelagt. Hvorfor? Fordi det er for mye industri, for mye handel, for mye sivilisasjon og millioner blir kastet ut i fattigdom, ikke på grunn av hungersnød eller en eller annen naturkatastrofe, som i tidligere tider, men fordi produktivkreftene har kommet i konflikt med de sosiale relasjonene som de har utviklet seg innenfor.

Etter å ha vist hvordan penger, som den generelle representanten for verdi, oppstår ut fra vareformen for produksjon, utvikler Marx så sin analyse av interaksjonen mellom penger og varer.

Fra varens standpunkt tar dette form av vare-penge-vare. Det vil si at forholdet består av bytte av en vare for penger og deretter kjøp av en annen vare med penger, hvoretter bevegelsen opphører siden varen som er kjøpt faller ut av sirkulasjonssfæren og forbrukes.

Men sett fra pengenes side er bevegelsen veldig annerledes. Her antar sirkulasjonen form av penger-vare-penger. Pengene ved slutten av prosessen faller ikke ut av sirkulasjon, men starter sirkulasjonsprosessen om igjen. Og her har vi kapitalens opprinnelse, som selv-ekspanderende verdi. Penger, den materielle representaten for verdi, blir kastet inn i omløp ved kjøp av varer. Varene blir deretter gjort om til penger, som deretter kjøper varer igjen. Men i dette kretsløpet ekspanderer penger, som kapital, i størrelse. Hvis det ikke var noen ekspansjon var det ikke noe poeng i å begynne – eieren av pengene kan like godt ha beholdt dem i lomma. Hva er så kilden til denne ekspansjonen av penger, det vil si denne ekspansjonen av verdi?

Hvordan kan tilleggsverdi oppstå, når det i sirkulasjonssfæren utveksles ekvivalenter mot ekvivalenter?

Dette var problemet som forvirret hjernene til Marx’ forgjengere. Hvordan var det mulig, på grunnlag av verdiloven, at det kunne skje en ekspansjon av verdi? Det er nytteløst å forsøke å forklare det ved å si at det skjer ran eller tyveri, eller at varen som selges av kapitalisten for å få tilbake penger, selges for mer enn sin verdi. Det er fordi i begge tilfeller, og utvilsomt finner de sted, så øker ikke den samlede verdien, den blir bare omfordelt. Hvis jeg tar $ 10 fra din lomme har jeg ekspandert verdien jeg har, men totalverdien i dette rommet har ikke økt. Dog er det kapitalistiske systemet som helhet tydeligvis karakterisert av ekspansjonen av verdi.

Dette var den store snublesteinen som Marx overvant. Han skrev at «pengesekker» må være så heldige at de finner en vare på markedet som i seg selv er kilden til tilleggsverdi. Og den varen er arbeidskraft, den varen som arbeideren selger til kapitalisten.

Etter å ha kjøpt denne varen er kapitalisten, som alle andre kjøpere av en vare på markedet, berettiget å konsumere den. Kapitalisten, som også har kjøpt råvarer og andre produksjonsmidler, forbruker arbeidskraft ved å sette arbeideren til å jobbe med omformingen av disse råvarene og produksjonsmidlene til andre varer, som deretter selges for å realisere mer penger. Råvarene og produksjonsmidlene overfører verdiene som er legemliggjort i seg over til sluttproduktet – det vil si at forbruket av dem ikke øker den samlede verdien. Men det gjør forbruket av varen arbeidskraft.

Dette skyldes at verdien av varen som arbeideren selger til kapitalisten, hans eller hennes arbeidskraft, er mindre enn den verdien som arbeideren legger til i løpet av arbeidsdagen. Arbeideren selger ikke sitt arbeid til kapitalisten, men hans eller hennes evne til arbeid, eller deres arbeidskraft.

Verdien av denne varen er verdien av de varene som trengs for å reprodusere den – verdien av de varene som trengs for å opprettholde arbeideren og arbeiderens familie, slik at neste generasjon arbeidere kan oppstå. Disse varene representerer, la oss si fire timer sosialt nødvendig arbeid. Men arbeideren arbeider ikke bare fire timer, han eller hun jobber åtte timer eller ti eller enda flere. Kapitalisten, som enhver annen vareeier, er berettiget fruktene av bruksverdien, realisert i forbruk, av den varen han har kjøpt. Og bruksverdien av varen arbeidskraft, realisert i produksjonsprosessen, er det verditillegget, eller merverdien, som den skaper.

Den epokegjørende betydningen av denne oppdagelsen av Marx ble med rette fremhevet av Engels.

Han forklarte at Marx på ingen måte var den første sosialisten. Sosialismen fra tidligere tider kritiserte på det sterkeste kapitalismen og dens konsekvenser. Men den kunne ikke forklare dem; den kunne bare avvise dem som onde, mens den fordømte utnyttelsen av arbeiderklassen. Den kunne ikke begripe selve prosessens karakter. Det ble først muliggjort ved oppdagelsen av merverdi.

Engels fortsatte med å si at med disse to store oppdagelsene, «den materialistiske oppfatningen av historie, og åpenbaringen av hemmeligheten for kapitalistisk produksjon gjennom merverdi ... ble sosialisme til en vitenskap. Det neste var å utarbeide alle dens detaljer og relasjoner.»

Arbeiderklassens revolusjonære rolle

Med oppdagelsen av merverdiens hemmelighet fastslo Marx at arbeiderklassen, den klassen som selger sin arbeidskraft til kapital, er den eneste sosiale kraften innen kapitalismen som har den historiske oppgaven å omvelte den. Ingen annen sosial entitet kan gjennomføre det.

Marx hadde bekreftet en konklusjon som han hadde trukket tidligere: Arbeiderklassens historiske oppdrag, den oppgaven som den ville bli drevet til, som følge av sin objektive posisjon innenfor den kapitalistiske produksjonsmodus, var å omvelte den og hele systemet med vareproduksjon som kapitalismen var basert på. Arbeiderklassen var ikke bare en utnyttet klasse, men en revolusjonær klasse, skapt av kapitalismen selv.

Som han sa det i en av sine tidlige skrifter: «Det er ikke et spørsmål om hva den ene eller den andre proletaren, eller til og med hele proletariatet, for øyeblikket anser som sitt mål. Det er et spørsmål om hva proletariatet er, og hva, i samsvar med dette væren, det historisk vil bli tvunget til å gjøre. Dets mål og historiske handling er synlig og ugjenkallelig forespeilet i dets livssituasjon, som i hele organiseringen av det borgerlige samfunn i dag.»

Som jeg nevnte ved begynnelsen ble Marx’ analyse først ignorert. Men dette forsøket på å avgrense ham og skyve ham ut i glemselen kunne ikke opprettholdes. Hans teori måtte nå bli gjendrevet. Og i den grad den oppgaven ble gjennomført besto den av påstanden om at hans fremgangsmåte var uvitenskapelig og vilkårlig, fordi Marx, ved å ta utgangspunkt i varen for deretter å undersøke hvordan motsigelsene i den utfoldet seg, ganske enkelt hadde utviklet sin teori for å oppnå det resultatet han ønsket.

Denne påstanden om et vilkårlig utgangspunkt er en avgjørende komponent i alle angrepene på Marx, ikke bare av direkte borgerlige motstandere som Bohm-Bawerk som var den første som fremmet påstanden på 1890-tallet, men helt ned til i dag. Det er eksempelvis den sentrale påstanden hevdet av David Harvey, som har stilt seg frem som en «guide» til Marx’ Kapitalen, både i sine bøker og i en rekke forelesninger på nettet.

Harvey fastholder at «Marx’ utgangspunkt er konseptet vare», og at det er «viktig å forstå at han bygger et argument på grunnlag av en allerede fastslått konklusjon».

Vel, hvis det var tilfelle, da måtte hele Marx’ analyse forkastes, med den begrunnelse at den er helt uvitenskapelig.

Marx svarte faktisk på slik kritikk i løpet av de siste årene av sitt liv. «Jeg tar ikke utgangspunkt i ‘konsepter’, og følgelig heller ikke i ‘verdikonseptet’ ... Det jeg går frem på grunnlag av er den enkleste sosiale formen der produktet av arbeid i dagens samfunn manifesteres, og det er som ‘vare’.»

La oss utdype dette viktige punktet. En sekk hvete produsert av en slave har samme bruksverdi som en sekk hvete produsert av en småbonde. Men disse to arbeidsproduktene oppstår i to forskjellige sosiale former. Alle samfunn er basert på anvendelsen av menneskelig arbeid. Men den anvendelsen skjer innenfor bestemte sosiale relasjoner.

I det første tilfellet er hvetesekken et produkt av arbeidet til en slave som eies av sin herre. Han har ikke produsert en vare, det vil si en materiell ting bestemt for utveksling. I det andre tilfellet har den samme tingen blitt produsert, men den tingen, dette produktet av arbeid, er innebygd i et helt annet sett av sosiale relasjoner.

«Varen» som Marx’ utgangspunkt

Marx’ valg av varen som utgangspunktet er ikke vilkårlig, men tvers igjennom materialistisk og vitenskapelig. Inne i varen er «det enkleste økonomiske konkretum» av den kapitalistiske økonomien, så å si denne sosiale ordens DNA.

Dere kan spørre hvorfor jeg har fokusert på Marx’ analyse av varen. Årsaken er den at som det mest grunnleggende av alle kapitalismens økonomiske fenomener, er varen ganske enkelt akseptert som naturlig, og derfor evig, og fra denne godtakingen vil alle andre økonomiske kategorier som oppstår fra varen – som profitt, lønninger, rente, kreditt osv. – også bli betraktet sånn.

Hvis man ikke har vitenskapelig gransket varens essensielle natur, denne den kapitalistiske økonomiens celle som Marx gjorde, da kan man ikke forstå de viktigste fenomener i vår tid – fremfor alt profittsystemets gjentagende kriser – og langt mindre forstå hvordan å overvinne dem.

Vi så at varen er enheten av to motsatte definisjoner, bruksverdi og bytteverdi, og at en vekst av produktivkreftene som gir opphav til en ekspansjon av bruksverdier kan gi den motsatte bevegelsen av verdi. Hvordan fremtrer denne motsetningen i en fullt utviklet kapitalistisk økonomi?

Veksten av produktivkreftene betyr at stadig større masser av råvarer, maskiner osv. blir forvandlet av stadig mindre mengder arbeid, hvilket gir opphav til den stadig større produksjonen av materiell rikdom.

Kapitalismen er imidlertid ikke produksjonen av materiell rikdom som sådan, men er drevet av utvinningen av merverdi. Her har vi en motsigelse, fordi produksjonen på den ene siden utføres av en stadig mindre andel av levende arbeid, mens levende arbeid på den andre siden er den eneste kilden til merverdi, profittens basis.

Denne motsetningen uttrykker seg i form av en vedvarende tendens til at profittraten faller, og følgelig gir opphav til gjentagende kriser. De borgerlige økonomene forsøker å gi en forklaring for disse ... denne var forårsaket av utilstrekkelig etterspørsel, den der ved sammenbrudd av keynesianske tiltak, og så videre. Men de kan aldri forklare hvorfor kriser gjentas. Og deres forklaringer blir stadig mer bankerotte.

Bare de siste dagene har Mr. Ben Bernanke, styreformannen for US Federal Reserve på tidspunktet for nedsmeltingen i 2008, fortalt oss at det sammenbruddet, preget av panikk og mangel på tillit og tiltro, var forårsaket av ... panikk og mangel på tillit og tiltro!

Den grunnleggende motsetningen innen kapitalismen

Kapitalismens kriser antar forskjellige former alt etter de historiske omstendighetene de oppstår under. Men, essensielt sett utgjør de utbruddet av motsigelsen, forankret nettopp i kapitalismens celle-form – varen – mellom veksten av produktivkreftene og profittsystemets sosiale relasjoner.

Hvordan kan denne motsetningen overvinnes? Ikke innenfor rammen av det kapitalistiske systemet, fordi alle tiltak for å gjøre det fører, som historien har vist, bare til utbrudd i en enda mer eksplosiv form.

Dette kan bare overvinnes gjennom omveltningen av de kapitalistiske sosiale relasjonene. Milliarder av mennesker verden over ønsker, begjærer en bedre verden, en verden fri fra alle de forferdelighetene som profittsystemet slipper løs på dem. Men disse ønskene, begjærene og bestrebelsene forblir bare drømmer, med mindre det er en materiell sosial kraft innenfor kapitalismen som har livsinteresser som står i opposisjon til systemet med kapitalistiske sosiale relasjoner. Den materielle sosiale kraften er den internasjonale arbeiderklassen.

Denne oppfatningen blir bekjempet av alle utøverne av identitetspolitikk og av alle postmodernismens teoretikere.

La oss for et øyeblikk gjennomføre et lite tankeeksperiment. Tenk dere at utøverne av identitetspolitikk får sine drømmer oppfylt; at kvinner, homofile, fargede mennesker, og representanter for urbefolkningene inntar alle maktens nøkkelposisjoner, og at alle hvite menn blir utelukket. Det ville ikke utgjøre en eneste bitte liten forskjell for hvordan den kapitalistiske økonomiens lover opererer.

Men kritikerne blir ikke brakt til taushet. De fastholder at arbeiderklassen som den ble beskrevet av Marx ikke lenger eksisterer.

Selvfølgelig har de konkrete formene for arbeid som arbeiderklassen har utført endret seg over årene, i tråd med utviklingen av produktivkreftene. De er ikke de samme som for 150, 100 eller til og med for 30 år siden. Men kapitalismens sosiale relasjoner, basert på vareproduksjon og kjøp og salg av arbeidskraft, har forblitt de samme siden den industrielle revolusjonens tid.

Når man hører påstanden om at arbeiderklassen ikke lenger eksisterer, eller har blitt redusert til en marginal eksistens; når man leser en bok av en utøver av pseudo-venstre-politikk med tittelen «Farvel til arbeidsklassen», må man noen ganger spørre seg selv: «er disse menneskene blinde?»

I løpet av de siste tre tiårene eller så har vi vært vitner til en av de største endringene i verdenshistorien – transformeringen av hundrevis av millioner av småbonde-produsenter, i land som India og Kina og andre steder, til proletarer, og en proletarisering av det som en gang var vurdert å være middelklasseyrker i de fremskredne kapitalistlandene.

Å være blind for denne prosessen er ikke et resultat av defekt teoretisk øyesyn. Det er uttrykk for et veldig bestemt klassestandpunkt – resultatet av tiltakene av privilegerte sjikt i akademia, mediene og andre steder, på å avlede den voksende fiendtligheten til kapitalismen, fremfor alt blant unge mennesker, vekk fra marxismens vitenskapelige analyse og fra dens forståelse av arbeiderklassens revolusjonære rolle, og over mot en eller annen form for identitetspolitikk.

Nødvendigheten av det revolusjonære partiet

Nært knyttet til disse holdningene er fornektelsen av behovet for et revolusjonært parti. Faktisk er fellesnevneren for alle de forskjellige posisjonene til pseudo-venstre at byggingen av et slikt parti, fremfor alt som det Lenin utviklet, er en slags «opprinnelig synd» som uavvendelig fører til stalinisme.

David Harvey prøver til og med å påberope seg støtte fra Marx for å benekte nødvendigheten av et revolusjonært parti. Han skriver:

«Kommunister, hevdet Marx og Engels i deres opprinnelige oppfatning utlagt i Det kommunistiske manifest, har ikke noe politisk parti. De utgjør ganske enkelt seg selv til enhver tid og på alle steder, som de som forstår den kapitalistiske ordens begrensninger og ødeleggende tendenser, såvel som de utallige ideologiske maskene og falske legitimeringene som kapitalister og deres apologeter (spesielt i mediene) produserer for å opprettholde og forevige sin singulære klassemakt.»

Det ville ta mer tid enn vi har tilgjengelig her å detaljere om alle de tilfeller der denne holdingen har blitt gjendrevet. La oss bare bemerke at 40 år etter publiseringen av Det kommunistiske manifest skrev Engels at arbeiderklassen bare kunne komme til makten gjennom en revolusjon, og «for at proletariatet skal være sterkt nok til å vinne på den avgjørende dagen, må det – og dette har Marx og jeg argumentert for siden 1847 – danne et separat parti som er forskjellig fra alle andre og i opposisjon til dem, et bevisst klasseparti.»

Formene antatt av det revolusjonære partiet har nødvendigvis gjennomgått utvikling siden Marx’ og Engels’ dager, på grunnlag av lærdommene trukket av de historiske erfaringene til den internasjonale arbeiderbevegelsen.

Spesielt var den mest avgjørende lærdommen den som ble trukket og satt ut i livet av Lenin på begynnelsen av det 20. århundre. Han insisterte på at et revolusjonært parti bare kunne utvikle seg gjennom en teoretisk, politisk og organisatorisk kamp, innen selve arbeiderbevegelsen, mot opportunisme, det vil si mot det vedvarende og gjentagende påtrykket for å underminere kampen for arbeiderklassens historiske revolusjonære interesser, av hensyn til angivelige kortsiktige gevinster.

Skissert i teoretisk form i 1902 i hans pamflett Hva må gjøres? ble Lenins perspektiv verifisert i praksis. Bolsjevikpartiet han hadde bygd på en uforsonlig kamp mot opportunisme, som han ble fordømt som en «hårkløyver», en «dogmatiker» og en «sekterist» for, gjennomførte i 1917 den første og til denne dag, eneste erobringen av politisk makt av arbeiderklassen.

Hva er det partiet i dag?

Det er Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International - ICFI], basert på den enorme historiske erfaringen fra de siste 100 årene: kampen Lenin førte mot opportunisme, kampen mot kontrarevolusjonær stalinisme ført av Leo Trotskij fra 1923 og utover, som kulminerte i grunnleggingen av Den fjerde internasjonale i 1938, og siden kampen som ble ført av vår bevegelse, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale siden 1953, mot alle de tendensene som oppsto innenfra selve den trotskistiske bevegelsen, som forsøkte å nedtone, fjerne eller kastrere dens sentrale perspektiv: at nøkkeloppgaven for omveltingen av det kapitalistiske systemet er løsningen av krisen av arbeiderklassens lederskap.

Denne oppgaven ligger foran oss. Men de objektive historiske forutsetningene for gjennomføring er opprettet: For det første, den kapitalistiske produksjonsmodusens stadig dypere krise, og for det andre, den absolutte fallitten og forfallet av de gamle organisasjonene som holdt kontroll over arbeiderklassen og har spilt den sentrale rollen i å støtte opp det kapitalistiske systemet.

Men her må man huske et annet viktig poeng reist av Marx. Han insistert på at historien fører ingen kamper. Den slåss ingen slåsskamper. Det er det reelle, levende, aktive menn og kvinner som gjør. På den basis oppfordrer jeg dere til å bli med i ICFI og utføre den revolusjonære oppgaven vi har foran oss, åpenbart av Karl Marx’ banebrytende analyse og arbeid.