USA eskalerer illegal økonomisk krig mot Irans befolkning

Washington lanserte i går den andre og langt mer straffende fasen av sine illegitime, ensidige økonomiske sanksjoner mot Iran.

De nye sanksjonene er eksplisitt rettet mot mer enn 700 enheter – banker, selskap, hele flåten av det statlige Iran Air, og forskjellige offisielle representanter og forretningsfolk. Sanksjonene er ment å strupe hele Irans energieksport og fryse Iran ut fra verdens banksystem, for å krasje landets økonomi. Skipping, skipsbygging og skipsforsikringsbransjen er også målrettet.

Ved begynnelsen av august, tre måneder etter at den amerikanske presidenten Donald Trump hadde trukket Washingtons forpliktelse til å opprettholde atomavtalen med Iran fra 2015 og insisterte på at Iran måtte underordne seg en ny «made in USA»-avtale, innførte USA sanksjoner mot Irans bilproduksjonssektor og mot landets handel med gull og basismetaller som er avgjørende for industriell produksjon, og mot landets anskaffelse av dollar.

På en pressekonferanse mandag morgen skrøyt USAs utenriksminister Mike Pompeo av at sanksjonene som nå er på plass er «de tøffeste noensinne», mer vidtrekkende og straffende enn Obama-administrasjonens og de europeiske alliertes, som var pålagt Iran mellom 2011 og 2015.

«Det iranske regimet har et valg,» erklærte den forhenværende CIA-direktøren og beryktede Iran-krigshauken. «Det kan enten gjøre en 180-graders-helomvending fra sin lovløse handlingskurs og fungere som et normalt land, eller det kan se sin økonomi smuldre.»

Pompeo sverget at USA ville fortsette sin «maksimale trykk»-kampanje inntil Teheran bøyer seg for Trump-administrasjonens 12 krav, som ble fremlagt i mai. Disse inkluderer: å frasi seg for all tid et uavhengig sivilt nukleærprogram; avslutte sine militære intervensjoner til støtte for Syrias Assad-regime; effektivt oppgi sitt ballistiske missilprogram og avslutte all støtte til Hizbollah, Hamas og andre «terroristgrupper» USA har utpekt.

I sum er disse kravene et ultimatum om at Iran avvæpner seg og bøyer seg for den amerikanske imperialismens og deres regionale alliertes nåde.

Pompeo fordømte Teheran for å finansiere internasjonal terror og andre «ondartede» aktiviteter. Slike påstander er ikke nye. De har blitt fremmet, i den ene eller den andre formen, av enhver amerikansk administrasjon, demokratisk eller republikansk, siden Den iranske revolusjonen i 1979 veltet det USA-støttede monarkiske diktaturet til shahen. Og de har blitt forsterket i løpet av de siste to tiårene, der USA har ført og oppildnet til en rekke rovkriger over det større Midtøsten, fra Afghanistan til Libya, og har rasert hele samfunn.

Den amerikanske regjeringen og media har i årevis malt Iran som en aggressor og i så henseende skuffet ikke Pompeo i går. Men det er USA som har truet Iran med militærangrep igjen og igjen, som har invadert Irans naboer Irak og Afghanistan, og som har bevæpnet sine klientstater i regionen til tennene – i utgangspunktet Israel og Saudi-Arabia – og har oppmuntret dem i deres krigshissing mot Iran.

Bare for tre uker siden var Pompeo i Riyad for å rådgi det saudiske, absolutistiske regimet om hvordan det skulle håndtere den internasjonale forferdelsen over deres brutale mord på den saudiske dissidentjournalisten Jamal Khashoggi. Siden da har Riyad, med amerikansk logistikkstøtte, intensivert sin brutale krig i Jemen og sørget for forverringen av det FN har karakterisert som verdens største humanitære krise.

Ifølge en artikkel i lørdagens Washington Post har Pentagons sentralkommando i mellomtiden presset på for utplassering av flere militærstyrker til Midtøsten, for oppbakking av Trump-administrasjonens «maksimale trykk»-kampanje mot Iran.

Amerikansk unilateralisme og kriminalitet

På mandagens pressekonferanse annonserte Pompeo at åtte land – Kina, India, Japan, Taiwan, Sør-Korea, Hellas, Italia og Tyrkia – har fått midlertidige «fravikelser» på opptil seks måneder fra Washingtons globale embargo på import av olje fra Iran.

Pompeo understreket i denne forbindelse at USA er fast bestemt på å redusere den iranske energieksporten til null i nær fremtid og at de som ble gitt «fravikelser» allerede har redusert sin iranske oljeimport og har forpliktet seg til ytterligere nedskjæringer. De har også sagt seg villig til å plassere pengene de ville ha betalt til Iran på deponeringskontoer [escrow accounts], der Iran kan trekke fra dem bare for kjøp av et begrenset antall «humanitære» varer.

Pompeo hevdet at fravikelsene var innvilget for å unngå en forstyrrende brå økning av verdens oljepriser og fordi enkelte land med raffinerier kalibrert for iransk råolje trenger mer tid til å finne alternative kilder for oljeleveranser.

Utenriksministeren ble flankert på gårsdagens pressekonferanse av finansminister Steve Mnuchin. Det var fordi vippepunktet for den amerikanske økonomikrigen mot Iran er USAs dominans av verdens finanssystem og derfor muligheten til å anvende sekundære sanksjoner som våpen, der USA truer selskaper og banker involvert i handel med Iran, eller de som bare handler med andre som gjør det, med utestengning fra det amerikanske markedet, med massive bøter og andre straffer.

Pompeo og Mnuchin skrøyt av at mer enn hundre foretak har forlatt Iran av frykt for amerikanske sanksjoner, rundt 20 land har opphørt med import av iransk olje og at allerede før den amerikanske embargoen formelt begynte hadde den iranske oljeeksporten falt med mer enn én million fat per dag, eller rundt 40 prosent.

Pompeo sa også at det ville innvilges fravikelse fra sanksjonene for de som er involvert i ombyggingen av to av Irans kjernefysiske anlegg for å bringe dem i samsvar med Irans kjernekraftoverenskomst, eller Joint Comprehensive Action Plan (JCPOA).

Alle de andre undertegnerne av avtalen – Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU – er overbevist om at Iran har oppfylt alle sine forpliktelser under JCPOA. Tilsvarende er også Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) det, FN-organet som er ansvarlig for å verifisere den iranske overholdelsen.

Russland har lovet å bistå Iran med å bryte USAs sanksjoner og selv om landet er en av verdens ledende oljeeksportører er det rapportert at det er inngått en avtale om at Russland vil kjøpe iransk olje for rubler, som Teheran så kan bruke til å kjøpe russiske handelsvarer.

Med bemerkninger om at Russland selv er underlagt et sanksjonsregime uttalte den russiske energiministeren Alexander Novak på fredag til Financial Times: «Vi anerkjenner ikke sanksjonene som er introdusert ensidigt uten vedtak av De forente nasjoner (FN), og vi anser disse metodene illegale, per se.»

De europeiske maktene, som spilte en nøkkelrolle i Obama-administrasjonens kampanje mot Iran, lover også å opprettholde JCPOA og å utfordre de ensidige amerikanske sanksjonene.

Tyskland, Frankrike og Storbritannia er forbitret over at Trump-administrasjonen har avsporet det som var et europeisk foretaksstormløp for å utnytte lukrative forretningsmuligheter i Iran. De frykter de katastrofale økonomiske og geopolitiske konsekvensene av nok en USA-provosert Midtøsten-krig og kalkylene er at under forutsetninger med en intensivert global handelskrig og strategisk konkurranse, må de presse tilbake mot Washingtons unilateralisme, herunder også USAs bruk av sekundære sanksjoner, for å kunne forfølge sine egne imperialistiske interesser og intriger.

Den europeiske union (EU) etablerer et spesialtilpasset redskap (SPV - Special Purpose Vehicle) for å kunne gjennomføre handel med Iran utenfor det USA-dominerte finanssystemet og har invitert andre land, spesielt Russland og Kina, til å delta. SPV er imidlertid fortsatt langt fra operativt, blant annet på grunn av forbehold blant de europeiske maktene om konsekvensene av et slikt åpent sammenstøt med Washington.

Offisielle representanter for Trump-administrasjonen har imidlertid ikke hatt noen betenkeligheter med å true med å vri sine europeiske rivalers armer, og aggressivt sanksjonere de som involverer seg i enhver fremtidig SPV-transaksjon.

Iran sverger å mobilisere sin «motstandsøkonomi»

Irans borgerlig-nasjonalistiske regime sverger å motstå den amerikanske økonomikrigen mot Iran, og gjør det klart at Iran har vært utsatt for ulike amerikanske sanksjoner gjennom de siste 39 årene.

Store folkemengder deltok i demonstrasjoner på søndag for markeringen av jubiléet for lanseringen av studentokkupasjonen av den amerikanske ambassaden i 1979, en protestaksjon som ble foranlediget av den amerikanske presidenten Jimmy Carters beslutning om å gi den avsatte shahen innreise til USA og forøvrig av CIA-intrigene mot det antiimperialistiske oppsvinget i Iran. Mange deltakere bar håndlagede skilt som hånet Trump og sverget trossing av de amerikanske truslene.

Selv vestlige medierapporter har påpekt det påtagelige folkelige raseriet mot USAs pådriv for ytterligere å forarme den iranske befolkningen – herunder det å fornekte dem tilgangen til vitale medisiner – og mot Trumps og Pompeos tåpelige påstander om å stå på «folkets» side mot Irans presteskaps-borgerlige regime.

Når det er sagt er det ingen tvil om at det iranske regimet er ridd av kriser, der det søker å manøvrere mellom en grådig kriseridd amerikansk imperialisme og en stadig mer militant arbeiderklasse forarget av år med innstramminger og den tiår-lange tilbakerullingen av de begrensede sosiale innrømmelsene mullahene gjorde da de konsoliderte sin makt på begynnelsen av 1980-tallet, mens de hensynsløst undertrykte alle arbeiderklassens venstreorienterte organisasjoner.

Irans president Rouhani, med støtte fra Den øverste lederen Ayatollah Khamenei, søkte en tilnærming til USA og de europeiske imperialistmaktene gjennom Irans atomavtale, for å kunne styrke sine hender mot arbeiderklassen mens de presset gjennom nyliberalistiske reformer.

Men den europeiske investeringsboomen falt kort av forventningene og stoppet plutselig opp med Trumps kunngjøring om at USA trakk seg fra JCPOA og «snapped back» sanksjoner [‘klappet på’ sanksjoner; o.anm.: ordbruk og trusler fra forhandlingsperioden]. Siden da har Irans økonomi vært i fritt fall, og den iranske valutaen har tapt rundt 70 prosent av sin verdi.

Innenriks har Den islamske republikkens herskere respondert med å doble sine opprop for «nasjonal enhet», der de fremstiller den voksende arbeiderklassemotstanden mot fattigdom og sosial ulikhet som illojal. Internasjonalt klamrer Teheran seg til de europeiske imperialistmaktene og fremmer Iran som en bedre garant for verdensordenen enn det Trump-ledede USA. Presteskapsregimet pendler mellom å kontre de amerikanske truslene om militæraksjoner med skryt av Irans egne militærkapasiteter, og signaleringen av sin beredskap til å forhandle en tilleggsavtale til JCPOA, om Washington ruller tilbake sanksjonene.

«Det må ikke nødvendigvis være en annen administrasjon,» sa Irans utenriksminister Javad Zarif til USA Today i helgen, «men det krever en annen tilnærming», der han forklarte hva som ville være Teherans betingelse for å gjenoppta samtaler med Washington.

Trump-administrasjonens kriminelle Iran-agenda – administrasjonens avvisning av JCPOA og iverksettingen av økonomisk krig mot Iran – markerer et nytt stadium av sammenbruddet av de globale mellomstatlige relasjonene. Det har plassert Washington og Teheran på en kollisjonskurs, som truer med å antenne en krig som kan bre seg ut over hele Midtøsten, og som enormt forverrer spenningene mellom de imperialistiske stormaktene.

Loading