«100-år-sosialpartnerskap» – fagforeningenes, arbeidsgiverforbundenes og den tyske statens faretruende feiring

Av Wofgang Weber
10 November 2018

For 100 år siden, den 9. november 1918, tvangDen tyske revolusjonen som hadde begynt noen uker tidligere med arbeideres og soldaters masseopprør, keiseren til å abdisere tronen. Kort tid deretter måtte Tyskland trekke seg fra Den første verdenskrigen. Inspirert av Oktoberrevolusjonen i 1917 i Russland dannet tyske arbeidere og soldater sine råd (Soldaten- und Arbeiterräte) over hele landet. Revolusjonen ble imidlertid blodig undertrykt av Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) isamarbeid med hærens øverstekommando(OHL - Oberste Heeresleitung). SPD-ledere var også involvert i drapene på Tysklands viktigste revolusjonære ledere fra den gang, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, som nettopp hadde dannet Det tyske kommunistpartiet (KPD).

SPD, det første sosialistiske massepartiet i den europeiske arbeiderklassen, haddeen enorm autoritet i den tyske arbeiderklassen og den internasjonale revolusjonære bevegelsen. I 1914 var imidlertid SPD-ledelsen, etter en langvarig prosess av opportunistisk degenerering, enig med å innvilge den tyske regjeringen krigskreditterfor at det tyske borgerskapet kunne føre erobringskrig for sine økonomiske og geopolitiske interesser. Gjennom alle krigsårene spilte SPD og det tyske fagforeningsbyråkratiet en kritisk rolle i undertrykkingen av arbeidernes motstand mot krigen. Denne artikkelen diskuterer hvordan de tyske fagforeningene og borgerskapet i dag glorifiserer tradisjonene fra den morderiske rollen SPD og fagforeningsbyråkratienespilte i 1918/19, som forberedelserfor arbeiderklassens masseopprør mot kapitalisme og krig i dag.

Den 16. oktober ble det holdt et arrangement av en særdeles merkverdig art i Schlüterhof i Det tyske historiske museum. Ledende medlemmer av fagforeninger og arbeidsgiverforbund feiret «100-år-sosialpartnerskap». Hovedtalen ble holdt av den tyske statens øverste representant, president Frank-Walter Steinmeier (SPD).

Ingo Kramer, president for Føderasjonen av tyske arbeidsgiverforbund (BDA) [Bundesvereinigung der Deutschen Arbeitgeberverbände], og Reiner Hoffmann, styreleder for Konføderasjonen av tyske fagforeninger (DGB) [Deutsche Gewerkschaftsbund] var invitert til seremonien. Blant de prominente gjestene var den tyske føderale arbeidsministeren Hubertus Heil (SPD), den tyske føderale finansministeren Peter Altmaier (CDU) og den franske arbeidsministeren Muriel Pénicaud.

Det som er spesielt bemerkelsesverdig er datoen som arrangørene erklærte å være opprinnelsen for «Sosialpartnerskapet»: Stinnes-Legien-avtalen av den 15. november 1918. De kunne ha valgt fra en rekke av etterkrigstidens begivenheter for en slik tilskrivning, for eksempel «Samordnet handling» [1], som ble grunnlagt i 1967 for å opprettholde kontrollen over de fremvoksende arbeiderkampene og ungdomsopprørene den gangen. Det ville vært mulig ved å henvise til lønnsøkningene og sosialreformene som ble innrømmet den gangen, for å påkalle noen bleknende minner om en stigende levestandard. Men arrangørene var ikke interessert i slike minner. De valgte seg en begivenhet som hadde forødende konsekvenser for arbeiderklassen og som klart viser de reaksjonære målsetningene som «Sosialpartnerskapet» forfølger i dag.

Stinnes-Legien-avtalen definerte kursen for den blodige undertrykkingen av de revolusjonære opprørene som ikke ville slå seg til ro med omveltningen av keiseren og som hadde aspirasjoner om et sosialistisk samfunn. Avtalen bidro til å igangsette utviklingen og mobilisere de kreftene som i 1933 kulminerte med nazi-barbariets styre. Feiringen i Schlüterhof er et umiskjennelig signal om at fagforeningene, arbeidsgiverforbundene og staten forbereder seg for nok en gang å gå til like brutale handlinger mot arbeiderklassen.

Stinnes-Legien-avtalen ble undertegnet i Mühlheim/Ruhr av 21 arbeidsgiverforbund og syv fagforeninger, 10 dager etter Kiel-matrosenes opprør som markerte begynnelsen på den tyske November-revolusjonen 1918/19. Avtalens formål var å bryte den revolusjonære bølgens ledelse og avverge kravet om kapitalistklassens ekspropriering, som var utbredt i arbeiderklassen.

Millioner av arbeidere hadde flokket fra fabrikkene til gatene i store og små byer i løpet av de foregående dagene. Etter fire år med blodig nedslakting for de tyske bankenes og de storindustrielles krigsmål, anklaget arbeiderne kapitalismen for de to millioner døde, de fire millioner sårede og kvestede og den ene millionen sivile ofre for krigsrelatert hungersnød og epidemier. De krevde ekspropriering av foretakene, arbeidernes kontroll i fabrikkene og overføring av den politiske makten til de nyopprettede Arbeider- og Soldatrådene.

Marinegastenes soldatråd på Prinzregent Lutpold i Kiel i 1919. «Leve den sosialistiske republikken»

Lederne fra fagforeningene og industrien som hadde hastet til Mülheim/Ruhr for å undertegne traktaten hadde felles mål om å knipe denne revolusjonære bevegelsen ved kimen. Fagforeningene forsikret kapitalens herrskaper, som fryktet for sine rikdommer, at de ville ta kraftig til motmæle mot alle sosialistiske aspirasjoner i arbeiderklassen og forsvare det private eierskapet av produksjonsmidlene. Som motytelse fikk de noen usle innrømmelser – anerkjennelse av fagforeningene som arbeidsstyrkens representanter, innføringen av fabrikkråd i storforetak og åtte-timers-dagen. Og selv disse innrømmelsene var bundet opp til så mange restriksjoner i traktaten at de ikke forpliktet for noe. [2]

Fra entreprenørenes synspunkt var traktaten, da den var undertegnet, «en fenomenal oppnåelse» og dens betingelser var «langt gunstigere enn forventet». [3] I løpet av de neste ukene ble denne vurderingen bekreftet på den forferdeligste måten. Den sosialdemokratiske rikskansleren Friedrich Ebert, som hadde overtatt statsroret etter november-opprøret i 1918 for å kvele revolusjonen og statsråden for Reichswehr [de væpnede styrker] Gustav Noske (SPD), slapp de morderiske Freikorps – paramilitære formasjoner basert på ytrehøyre, antirevolusjonære nasjonalister – løs på de revolusjonære massene og de gikk resolutt til verks med sine blodige oppgaver. Ti år senere skulle Freikorps-avdelingene som deltok i den blodige undertrykkingen av November-revolusjonen komme til å danne kjernen av Hitlers Stormtropper (SA) mot arbeiderklassen.

En Freikorps-avdeling i 1919. Bildetekst: Panservogn i rikshovedstadens gater

Den reaksjonære karakteren av den «seremonielle handling» i Schlüterhof blir spesielt tydelig når man ser på biografien til eponymene [navngiverne] for Stinnes-Legien-avtalen.

Carl Legien (1861 til 1920) hadde vært styreformann for Generalkommisjonen for de tyske fagforeningene (tilsvarende dagens DGB) siden opphevelsen av Sosialist-lovene i 1890 [Keiserens lovforbud mot sosialistisk organisering]. I denne rollen var han primært ansvarlig for fagforeningenes betingelsesløse støtte for Den første verdenskrigen. Den 2. august 1914, to dager før den tyske riksregjeringens krigserklæring, kunngjorde fagforeningene allerede sin våpenhvile med kapitalen, og to uker senere lovet de formelt å undertrykke enhver streik og alle andre former for klassekamp og politisk opposisjon, for hele krigens varighet.

Fagforeningslederen Carl Legien

Under krigens siste år, da motstand, åpne protester og streiker mot krigen spredte seg, jobbet offisielle fagforeningsrepresentanter tett sammen med politi- og militærmyndighetene som foretakspolitimenn. I fabrikkene identifiserte de og plukket ut denne motstandens deltakere og ledere, som umiddelbart ble sendt til fronten. De tvang den øverste hærkommandoens (OHL) krigsmål ned halsen på arbeiderne, og presenterte dem som arbeiderbevegelsens nasjonale mål.

Under militærdiktaturet til feltmarskalk Paul Hindenburg, general Erich Ludendorff og general Gröner fra 1916, holdt fagforeningsledere ansvarsposisjoner i sentralkontorene for krigføringen, blant annet i Kontoret for krigsøkonomi, i Kontoret for krigens matforsyning og til og med i det høyest, rent militære Krigskontoret for hærens øverstekommando (OHL). [4] På den måten besørget de at alle aspekter av arbeidernes og deres familiers dagligliv var underlagt den tyske imperialismens krigsmål.

Legien samarbeidet på den tiden allerede tett med general Gröner og representanter for industrien. På alle nivå av industrien arbeidet fagforeningene og deres offisielle representanter, som for første gang ble anerkjent av staten gjennom Nødtjeneste-loven, sammen med hærens øverstekommando (OHL) og entreprenørene i krigskomitéer og voldgiftsråd, for å sikre en effektiv arbeidsfordeling mellom skyttergravene og fabrikkarbeidsbenkene, og for en jevn forsyning av ammunisjon og mat til fronten.

Industrimagnaten Hugo Stinnes

Hugo Stinnes (1870 til 1924) var en av det synkende imperiets viktigste industrimagnater. Som en krigsprofittør og krigshisser personifiserte han kapitalens tøylesløse grådighet, som ikke lot seg stoppe av noenting. Med sine utallige, tett sammenflettede selskaper innen kull, stål, tungmetaller og metallbearbeidende industri og energiproduksjonen, hadde han steget opp til å bli hærens viktigste leverandør umiddelbart etter krigens begynnelse. Han støttet de vidtrekkende planene om å annektere jern- og kullregionene i Belgia, Luxembourg og det franske området Lorraine, men også områder i Øst-Europa, de baltiske statene og Ukraina, som Fritz Fischer dokumenterte i sitt arbeid «Griff nach der Weltmacht» (bokstavelig talt: Grep etter verdensmakt). [5]

På grunn av krigens uventede lange varighet uten den forventede endelige seieren, fremmet Stinnes heftige krav om utvisning av titusenvis av mannlige arbeidere og ungdommer fra det okkuperte Belgia til Tyskland, for hans utnyttelse i sine fabrikker – og han fikk det som han ville!

Myrdede revolusjonære etter summariske henrettelser i Berlin i 1919

Fire uker etter undertegningen av avtalen med Legien mottok Stinnes besøk av Waldemar Pabst, kommandør for Kavalerigardens skytteravdeling (GKSD – Garde-Kavallerie-Schützen-Division), for en personlig diskusjon i sin villa i Müheim/Ruhr, en tradisjonell kullgruve- og arbeiderklasseregion i Tyskland. Stinnes forsikret Pabst om en sjenerøs finansiering av hans brutale tropp. En måned senere, den 15. januar 1919, drepte Pabst og hans paramilitære gruppe Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, lederne for det nylig dannede tyske Kommunistpartiet (KPD).

Stinnes’ generaldirektør Friedrich Minoux opprettholdt senere konstant kontakt med Pabst og sikret det økonomiske underlaget for hans aktiviteter – i det høyreorienterte Kapp Putsch i 1920 [et kuppforsøk mot Weimar-republikken som fallerte], i Organisation Consul (OC) [en nasjonalistisk, antisemittisk, paramilitær terror-gruppering, for destabilisering av Weimar-republikken], så vel som i drapet på sentrumspolitikeren Matthias Erzberger og på utenriksministeren Walther Rathenau. Pabst hadde sine hender i spill med alle disse blodige begivenhetene. [6]

SPD-leder Friedrich Ebert

Men de andre Freikorps-avdelingene, som ble kalt til Berlin av Reichskansler Friedrich Ebert (SPD) og Reichsforsvarsminister Gustav Noske (også SPD) for den blodige undertrykkingen av November-revolusjonen, måtte også finansieres. Den 10. januar 1919 grunnla Stinnes «AntiBolsjevistfondet» med den nette sum av 500 millioner Reichsmark, sammen med topprepresentanter for den tyske økonomi- og finansverden. Samtidig bidro han med millioner til finansieringen av Alfred Hugenbergs mediegruppe, som oppildnet sine lesere med nasjonalistisk og fascistisk ideologi. Bare et tiår senere var denne propagandamaskina stilt helt og holdent til rådighet for Hitler og NSDAP.

SPD-lederen Noske som spilte en nøkkelrolle for etableringen av Freikorps-troppene

Stinnes ble beryktet som «inflasjonskongen». Mens de brede massene av befolkningen over natta ble presset ut i fattigdom og elendighet av inflasjon, samlet han seg enorme rikdommer i form av aksjer i foretak og grunneiendommer med store lån, som han betalte ned kort tid etterpå med penger som i mellomtiden var blitt verdiløse. Ett år senere var han involvert i mer enn 4.500 selskaper innen maskinteknikk, skipsbygging, kjøretøyproduksjon, avisutgivelser og strømforsyning. Store karteller av gruvedrift og tungindustri var under hans ledelse.

Dette er de dystre personlighetene som ble feiret av «samfunnslederne» samlet i Schlüterhof forleden. I sin tale presenterte president Steinmeier Stinnes og Legien som strålende eksempler. «Det som ble påbegynt med Stinnes-Legien-avtalen for 100 år siden, er historisk sett hverken utført eller uttømt,» sa han. Han oppfordret industrialister og fagforeningsrepresentanter til å «gjøre det samarbeidet de påbegynte sterkt for fremtiden».

Faktisk er det den verdensomspennende, uløselige krisen i kapitalismen som igjen har drevet sammen representantene for industriherrer, fagforeninger og Tysklands statsapparat, for å love felles kontrarevolusjonær handling. Siden finanskrisen i 2008 har konfliktene mellom de imperialistiske supermaktene økt dramatisk over hele verden; også innen Europa intensiveres konfliktene. Tysklands styrende kretser bevæpner seg igjen for det neste «grepet etter verdensmakt». President Frank-Walter Steinmeier, tidligere utenriksminister, er en av arkitektene for gjenkomsten av tysk militarisme.

Denne krigerske utenrikspolitikken er uadskillelig knyttet an til en intensivering av klassekrigen på innenriksplan. De sosialreformene som ble innrømmet i etterkrigstiden må nå ødelegges og det må etableres et politi-stat-regime igjen. Og nok en gang er det revolusjonære klassekamper eller, som Steinmeier uttrykte det: «Faren for ekspropriering og nasjonalisering som er veldig konkret» på bordet. Menneskeheten står følgelig igjen overfor alternativet [som Rosa Luxemburg postulerte]: sosialisme eller barbari.

Fotnoter

[1] «Den samordnede handlingen» var en korporatistisk institusjon der fagforeningsledere, arbeidsgiverforbund, forbundsministeren for finans og økonomi og den tyske Bundesbank (Den føderale sentralbanken) skulle sitte sammen for å bli enige om bindende samordnede tiltak for å gjenopplive og stabilisere økonomien. Men, den eneste parten som implementerte slike tiltak var fagforeningene – ved å holde tilbake lønnsøkningene i en slik grad at det i 1969 og 1973 brøt ut enorme bølger av ikke-fagforeningskontrollerte streiker, som førte til lønnsøkninger på opptil 20 og 25 prosent. Derfor, og helt på tross av snarere enn på grunn av dette korporatistiske samarbeidet, blir denne perioden ofte husket som en periode med stigende levestandard.

[2] Åtte-timers-dagen burde bare innføres i de ulike grenene av industrien «i henhold til omstendighetene for den aktuelle bransjen». En upublisert hemmelig protokoll i traktaten fastsatte til og med at åtte-timers-dagen bare burde gjelde dersom Tysklands naboland også sa seg enige om innføringen (se Gerald D. Feldmann, Armee, Industrie und Arbeiterschaft i Deutschland 1914 bis 1918 [Hær, industri og arbeiderklasse i Tyskland fra 1914 til 1918], Berlin/Bonn 1985, s. 418 f.). Åtte-timers-dagen ble ikke realisert før etter Den andre verdenskrigen.

[3] Gruvedirektør Privy Councilor Ewald Hilger ved konsultasjoner med Foreningen av jern- og stålindustrier (VdESI - Vereins deutscher Eisen- und Stahlindustrieller) en dag før signering av avtalen, sitert etter Gerald D. Feldmann, ibid.

Frem til den dagen hadde Hilger vært en bitter motstander av anerkjenning av fagforeninger som offisielle representanter for arbeiderklassen. Han forklarte under den samme konsultasjonen: «Mine herrer. Jeg står foran dere i dag som en Paulus omvendt fra Saul. I dag kan vi ikke komme videre uten forhandlinger med fagforeningene. Ja, mine herrer, la oss være glade for at fagforeningene fortsatt er villige til å forhandle med oss på den måten de har gjort, fordi bare gjennom forhandlingene helt spesielt med fagforeningene, gjennom vår avtale med fagforeningene, kan vi forhindre anarki, bolsjevisme, spartakistisk styre og kaos – hva man enn måtte kalle det.» (sitert fra ibid.)

[4] Alexander Schlick, styreleder for Berlins fagforening for metallarbeidere, jobbet i Krigskontoret i en høy posisjon.

[5] Fritz Fischer, Griff nach der Weltmacht – Die Kriegszielpolitik des Kaiserlichen Deutschland 1914-1918. Düsseldorf 1961, ny utgave 2013, s. 143 ff. Dette verket er publisert på engelsk med tittelen Germany’s Aims in the First World War [Tysklands mål i Den første verdenskrigen – lenke til engelskspråklig bokomtale og historisk kontekst på Wikipedia].

[6] For detaljer se: Klaus Gietinger, Der Konterrevolutionär. Waldemar Pabst – eine deutsche Karriere [Den kontrarevolusjonære: Waldemar Pabst en tysk karriere] Hamburg 2009.