Frankrikes president Emmanuel Macron hyllet den franske fascistdiktatoren marskalk Philippe Pétain, da han på onsdag turnerte slagmarkene fra Første verdenskrig under forberedelsene til helgens celebrering av slutten av Den første verdenskrigen i Paris.
Macron erklærte at det var «legitimt» å hedre Pétain: «Han var en stor soldat, det er en realitet. Politisk liv, akkurat som menneskets natur, er noen ganger mer komplisert enn man vil tro.»
Etter at disse uttalelsene utløste en utbrudd av folkelig avsky kom Macron på torsdag tilbake til sitt forsvar av lederen for det nazi-kollaborerende Vichy-regimet og rose hans historikk som general under Den første verdenskrigen. Han erklærte: «Jeg vil ikke gjemme noen sider av historien. Marskalk Pétain var også, under Første verdenskrig, en stor soldat. Det er en realitet i vårt land.»
Macrons uttalelser er et bevisst forsøk på å rehabilitere Pétain, gallionsfiguren for fransk fascisme, og også Vichy-regimet, det blodigste og mest reaksjonære regimet Frankrike noensinne har kjent.
Som leder av Vichy-regimet, som kollaborerte med den nazistiske okkupasjonen i Frankrike, var Pétain involvert i alle forbrytelsene forøvet av den europeiske fascismen. Han beordret lanseringen av massedeportasjonene som førte flere enn 75.000 jøder fra Frankrike til dødsleirene. Han presederte over et regime som rekrutterte franskmenn til aksemaktenes hærer, som utkjempet nazi-krigen for tilintetgjøring av Sovjetunionen, og til Den franske militsen som knuste væpnet motstand mot den nazistiske okkupasjonen.
Vichy-regimet undertrykte også voldelig venstresiden, bannlyste kommunistiske partier, oppløste fagforeningene og erklærte klassekampen illegal.
Umiddelbart etter at Den andre verdenskrigen var over organiserte Den franske republikkens provisoriske regjering en rettssak mot Pétain, på anklager om forræderi og kollaborering med fienden. Den 15. august 1945 ble Pétain funnet skyldig, idømt dødsdom som senere ble omgjort til fengselsstraff for livstid, og han ble sparket fra hæren med tap av rang og heder.
Siden da har ros av Pétain vært det eksklusive doméne for nyfascister, og Macrons beæring av Pétains historikk fra Den første verdenskrigen er som et ekko av deres forsøk på å få omgjort domsbeslutningen fra den 15. august 1945.
Macrons hyllest av Pétain er en utilslørt overtyre til ytrehøyre. Innen arbeiderklassen er Macron hatet som «de rikes president». Han blir buet når han møter et arbeiderklassepublikum. Da han gjorde en stopp ved en Renault-fabrikk i Maubeuge på torsdag, som del av Første-verdenskrig-turnéen, ble han møtt med tilrop og en fagforeningsrepresentant som informerte ham direkte om at han «ikke er velkommen her».
Som respons søker Macron å dyrke nyfascistene i et forsøk på å skape et folkelig grunnlag for sin reaksjonære politikk for militarisme og sosiale innsparinger. Med dette reflekterer Macron politikken til sine tyske allierte, storkoalisjonsregjeringen mellom de kristelige unionspartiene (CDU/CSU) og Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD).
Konfrontert med den overveldende misnøyen med Berlins beslutning fra 2014 om å bli en militær «stor makt» for første gang siden Hitlers nederlag, har den tyske storkoalisjonen bevisst dyrket det ytrehøyre. En initiell propagandakampanje for å nedtone Hitlers forbrytelser, ledet av en klikk rundt den høyreekstremistiske professoren Jörg Baberowski, har eskalert til det tyske politiske etablissementets kampanje for å fremme ytrehøyre.
Til tross for masseprotester av hundretusener mot nyfascisme nyter partiet Alternative für Deutschland (AfD) økende støtte i hæren og i innenlandsetterretningen BfV, der den nå avsatte sjefen Hans-Georg Maaßen jobbet i nært samarbeid med AfD med publiseringen av BfVs årsrapport for 2017, som brennmerker opposisjon mot kapitalisme som «venstreorientert ekstremisme». Arbeidere blir oversvømt med fascistisk statspropaganda, som innenriksminister Horst Seehofers uttalelser om at han gjerne ville ha deltatt i de nynazistiske oppløpene i Chemnitz.
Slike uttalelser fra Macrons tyske allierte gjør det helt klart hva som er formålet med Macrons innsats for å rehabilitere Pétain. Det er ikke en nøytral handling for det historiske minnet, for å verdsette Pétains ferdigheter på Den første verdenskrigens drapsåkre, men en politisk provokasjon som har som formål å styrke det ytrehøyre, for å tvinge igjennom diskrediterte nedskjæringer og krigspolitikk, konfrontert med voksende folkelig opposisjon.
Statsoverhoder samlet seg på lørdag i Paris for hundreårsmarkeringen av avslutningen av Den første verdenskrigen, midt under den dypeste krisen for kapitalismen og forholdet mellom USA og Europa siden 1930-årenes depresjon og Andre verdenskrig. Der Trump opphever Kort-og-mellomdistanse-nukleærmissil-traktaten (INF) for å forberede atomkrig mot Russland og Kina har Macron kalt for å bygge en europeisk hær for å konfrontere ikke bare Russland og Kina, men også USA.
De europeiske imperialistmaktenes forsøk på å slå seg sammen for å gjøre et bud på verdenshegemoni krever at de drastisk omstrukturerer klasserelasjonene, og forkaster alle sosiale og demokratiske innrømmelser gjort til arbeiderklassen siden fascismens fall. Ved årets Sikkerhetskonferanse i München erklærte embetsmenn for Macron-regjeringens at Frankrike vil bruke € 300 milliarder på hæren innen 2023. Samtidig som Macron tildeler titalls milliarder av euro i skattekutt til de superrike er slike militærutlegg bare mulig på grunnlag av en hensynsløs innsparingspolitikk mot arbeiderne.
For å fremme militarisme og kutt i sosiale rettigheter etablert i kampen mot fascismen er det franske borgerskapet drevet til å legitimere Vichy-diktaturet. CNR – Frankrikes nasjonale motstandsråd fra krigstiden, sammensatt av stalinistiske, sosialdemokratiske og borgerlige krefter – lovet i 1943: «Fjerningen av store økonomiske og finansielle føydalkrefter fra styret over økonomien».
Som trotskistbevegelsen forklarte kvalte disse kreftene en revolusjon, med langsiktige ødeleggende konsekvenser for arbeiderklassen – blokkeringen av arbeidernes makterobring, bevaringen av kapitalismen og beskyttelsen av de fascistiske styringsklassene. Etter bevæpnede opprør på tvers av Europa i 1943 og 1944 og en bølge av massestreiker i 1946 og 1947, ble den franske styringseliten tvunget til å avgi store innrømmelser til arbeiderne. Jernbanene og energiforetakene ble nasjonalisert, og statspensjoner, gratis helsevesen og gratis offentlig utdanning ble innført i Frankrike og over mye av Vest-Europa.
Tiår senere har Macron som mål å ødelegge det som er igjen av disse gevinstene, for å mate krigsmaskina. Denne våren privatiserte han jernbanene per dekret, til tross for streikeaksjoner og motstand fra 95 prosent av jernbanearbeiderne. Nå, selv når hans oppslutning stuper og hans ministerkabinett faller fra hverandre, står han på for kutt i pensjoner, nedskjæringer for helsevesenet, i arbeidsledighetstrygden og for en styrking av statens politimandater.
Macrons hylling av Pétain understreker den fascistiske karakteren av hans politikk. Alle middelklassens organisasjoner og partier, som i 2017-valget promoterte Macron som det «mindre ondet» relatert til den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen – og som nå fremforhandler Macrons sosialnedskjæringer med ham gjennom fagforeningsbyråkratiet – er eksponert som fallitte og reaksjonære.
Macrons innsats for å rehabilitere fascistdiktatoren Pétain er en ubestridelig bekreftelse på advarselen fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [ICFI] om at verdens styrende eliter, besatt av krig og nedskjæringer, aktivt fremmer en gjenoppliving av fascismen. Det gjør det klart at bare et sosialistisk politisk program som søker å omvelte det kapitalistiske systemet, som er rotårsaken til krig og diktatur, byr menneskeheten middelet for å unngå å bli kastet tilbake til 1930-tallets barbari.