Perspective

Våpenhvilen den 11. november 1918 og lærdommene for idag

Søndag den 11. november markerte 100-årsjubiléet for våpenhvilen som endelig avsluttet Den første verdenskrigen. Ingenting tilsvarende hadde utspilt seg i menneskehetens historie – et blodig inferno som krevde livene til mer enn ti millioner soldater og seks millioner sivile, med millioner flere som var varig lemlestet, vansiret og skadet.

Men opphøret av kanontordenen, i det som senere bedragersk nok fikk etiketten «krigen for å gjøre slutt på alle kriger», var ikke slutten på blodsutgytelsen og slakteriet. Det var rett og slett konkluderingen av den første fasen av det som skulle bli en tretti-år-lang internasjonal krig mellom de vesentlige kapitalistmaktene – USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Japan og deres respektive allierte, for kontroll og dominans over verden – som først kom til opphør i 1945, da galskapen kulminerte med de to atombombene USA slapp på Japan.

Det har ofte blitt sagt at i krig er sannheten det første offer. Så er også tilfelle her. Krigen fra 1914 til 1918 ble ikke utkjempet, som hevdet av den britiske imperialismen – der den presiderte over det største imperium verden noensinne hadde sett – for å forsvare små nasjoners rett mot tyskernes rovplyndringer. Den ble heller ikke utkjempet, som de tyske imperialistene påsto, for å motvirke det tsaristiske Russlands barbari. Den ble heller ikke utkjempet som påstått av Frankrike, som var alliert med det russiske tsar-regimet, for å forsvare republikanske idealer mot prøyssisk autokrati. Og minst av alt var det en krig for å «gjøre verden trygg for demokrati», som var den bedragerske påstanden fremmet av president Woodrow Wilson på vegne av USA, som gikk inn i konflikten i april 1917, for å sikre at interessene til den stigende amerikanske imperialismen ble fremmet når det kom til fordelingen av krigsbyttet.

Krigen ble ført for markeder, profitter, ressurser og innflytelsessfærer. Men denne konflikten selv oppsto ikke bare fra de politiske synspunktene til de forskjellige imperialistiske politikerne. Den hadde dypere røtter, i selve utviklingen av den kapitalistiske økonomien. Som Leo Trotskij forklarte, i ord som ringer enda kraftigere ut i dagens æra av globalisert produksjon, var grunnlaget for krigen å finne i den objektive motsetningen mellom utviklingen av verdensøkonomien og oppdelingen av verden i rivaliserende kapitalistiske nasjon-stater og imperialistiske stormakter.

Hver av de imperialistiske maktene søkte å løse denne motsetningen gjennom en blodig kamp for å bestemme hvem av dem som skulle bli den hegemoniske verdensmakten. Denne konflikten skulle til slutt føre til – etter tre tiår med barbari, økonomisk ødeleggelse, fascisme, Holocaust for den europeiske jødedommen og Den andre verdenskrigens massedrap – den amerikanske imperialismens dominans.

Men verdenskapitalismens motsetninger var ikke overvunnet. De ble bare midlertidig døyvet under USAs verdensdominans. Sykdommen som hadde grepet det globale kapitalistsystemet ble ikke kurert, den gikk bare inn i en symptomfri periode. Denne perioden er nå over.

Selve utviklingen av den globale kapitalismen etter 1945 har ført til USAs relative og absolutte nedgang. Konfrontert med gjenopplivingen av de gamle rivalene i Europa og Asia, og med fremveksten av en potensiell ny utfordrer i form av Kina, forbereder USA seg nå på å føre verdenskrig. Og alle de andre imperialistmaktene slår inn på samme veien.

Tyskland styrer igjen mot konflikt med sin motstander fra to verdenskriger – USA – og må forsøke å «organisere Europa» under sitt lederskap. I forsøket på militært å gjenoppruste seg til en stormakt forsøker den tyske styringseliten å hvitvaske den tyske imperialismens forbrytelser – til og med det nazistiske regimets uhyrligheter. På tvers av hele kontinentet promoterer styringsklassene ekstreme høyreorienterte og fascistiske bevegelser, der de forsøker å skape seg et sosialt grunnlag for sin politikk for militarisme og sosiale nedskjæringer.

I USA har Trump-administrasjonen utpekt Russland og Kina, to atomvåpenmakter, som «strategiske konkurrenter», der den erklærer at «stor maktkonkurranse» og ikke terrorisme nå er hovedfokus for amerikansk nasjonal sikkerhet. Den har kullkastet INF-traktaten (Intermediate Range Nuclear Forces) for å forberede seg på krig mot Russland og Kina, mens president Macron i Frankrike har oppfordret til at det bygges opp en europeisk hær, ikke bare mot Russland og Kina, men om nødvendig også mot USA.

Disse og mange andre varselstegn – ikke minst dannelsen av de utallige brennpunktene fra Midtøsten, Øst-Europa, Sør-Kinahavet og til Nordøst-Øst-Asia – peker på den akutte faren for utbrudd av en tredje verdenskrig, som vil antar en kjernefysisk dimensjon fra starten av.

Denne klare og høyst aktuelle faren er forankret i det grunnleggende problemet som nå konfronterer menneskeheten: hvordan frigjøre de store produktivkreftene som menneskenes arbeid har frembrakt, fra det ødeleggende grepet av de kapitalistiske sosiale relasjonene basert på privateierskapet av produksjonsmidlene, og oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater og imperialistiske stormakter.

Men, som Marx en gang forklarte, oppstår det ikke noe stort historisk problem uten at de materielle betingelsene for løsningen samtidig oppstår. Da Den første verdenskrigens ødeleggelser ble utløst fremsto samtidig løsningen i form av Den russiske revolusjonen av oktober 1917 – arbeiderklassens første vellykkede makterobring. Perspektivet som animerte Lenin og Trotskij, lederne av den revolusjonen, var at omveltningen av tsarismen i Russland skulle være åpningsskuddet for den sosialistiske verdensrevolusjonen.

De insisterte på at krigen, som oppsto som følge av nedbrytningen av det kapitalistiske systemet, betegnet en ny epoke i menneskehetens historiske utvikling: en epoke av kriger og revolusjoner. «En permanent revolusjon mot en permanent nedslaktning: det er kampen, der innsatsen er menneskenes fremtid,» skrev Trotskij.

Bolsjevikenes perspektiv, at programmet for den sosialistiske verdensrevolusjonen hadde blitt satt på dagsordenen som en umiddelbar nødvendighet, har siden blitt avvist av historikere, inkludert de med et «venstre»-synspunkt og som er sympatisk innstilt til den russiske revolusjonen, men som noe utopisk, uten tilknytning til de faktiske begivenhetenes forløp.

Faktisk var perspektivet tvers igjennom realistisk, basert på en objektiv vurdering av situasjonen i alle de vesentlige europeiske landene, der motstanden mot massenedslaktningen og krigens ødeleggelser antok revolusjonære dimensjoner, og fremfor alt i det landet som hadde den største og mest politisk avgjørende arbeiderklassen – Tyskland.

Den tyske styrende høykommandoen ble tvunget til å søkte om fred, som så førte til våpenhvilen under 14-punktsprogrammet fremmet av Wilson – et dokument kun opprettet i januar 1918 som svar på Den russiske revolusjonen to måneder tidligere, og på oppropet fra den nye sovjetregjeringen til den europeiske arbeiderklassen om å få avsluttet krigen gjennom sosialistisk revolusjon – ut av frykt for å bli omveltet.

Ved publiseringen av de hemmelige traktatene fra tsar-regimets arkiver rev den bolsjevik-regjeringen løgnene som krigen var basert på i filler og viste at den bare var ført for profitter og imperialistisk plyndring. De europeiske maktenes ledere var beredt til å fortsette årelatingen av kontinentet og ville ikke ha godtatt våpenhvilen hadde det ikke vært for Den russiske revolusjonen.

Da den såkalte Fredskonferansen i Paris begynte, sammenkalt på grunnlag av våpenhvilen, sammenfattet Beatrice Webb, den britiske Fabian-lederen fra Labour Party, spørsmålet som konfronterte lederne av de europeiske maktene. Hun skrev: «Skal vi konfronteres med nok et Russland, i Østerrike eller muligens til og med i Tyskland – et kontinent i tøylesløs revolusjon?»

Den amerikanske journalisten Ray Stannard Baker, som var nært forbundet med Wilson-besetningen ved fredsforhandlingene, bemerket at for deltakerne på Wien-kongressen i 1815 som hadde avsluttet Napoleonkrigene, var revolusjonen bak dem, mens «i Paris var den alltid med dem».

Som det skulle gå ble trusselen om revolusjon skjøvet tilbake og borgerskapet forble i sadelen, fremfor alt på grunn av at lederne av arbeiderklassens partier forrådte det revolusjonære oppsvinget. I Tyskland dannet sosialdemokratiet en kontrarevolusjonær allianse med den militære høykommandoen (OHL - Oberste Heeresleitung) og med de førende industribaronene, for å halshugge 9. november-revolusjonen i 1918.

De kapitalistiske styringsklassene forble ved makten. Men som bolsjevikene hadde advart om brakte de ikke fred og demokrati. Snarere førte våpenhvilen umiddelbart til begynnelsen av en kontrarevolusjon mot arbeiderklassen. Opprinnelsen til både Mussolinis fascistbevegelse i Italia og nazibevegelsen i Tyskland er å finne her. Den enorme forvirringen forårsaket av krigen, ytterligere forverret av den udemokratiske Versailles-fredstraktaten av juni 1919, var en sentral faktor i den videre utviklingen av det økonomiske sammenbruddet som skulle utløse Den store depresjonen i 1929 og forårsake et tiår med økonomisk ødeleggelse, som så førte til utbruddet av Den andre verdenskrigen i 1939.

I sin analyse av den dagsaktuelle geo-politiske situasjonen har Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale fremmet begrepet «det uferdige tjuende århundre». Kampene som innledet det 20. århundre blir fortsatt ført og antar stadig mer akutte former. Denne epoken forblir en epoke av krig og revolusjon.

De borgerlige lederne krever, der ser tilbake på hendelsene fra Første verdenskrig sammen med sine skriftlærde og ymse kommentatorer, at det må trekkes lærdommer. Men de er organisk ute av stand til å presentere en objektiv evaluering, fordi deres vurdering av historien er uløselig knyttet til deres dagsaktuelle materielle interesser og bekymringer.

Den franske presidenten Macron, flettet inn i en utdypende konflikt med Trump-administrasjonens «America First»-agenda, kritiserer Trumps «nasjonalisme» i det ene åndedraget og roser marskalk Pétain, lederen av det nazi-kollaborerende Vichy-regimet fra det okkuperte Frankrike, i det neste.

Financial Times, den britiske finanskapitalens stemme, der den nå er involvert i en konflikt med Tyskland over vilkårene for den britiske exit-en fra EU, gjentar den gamle løgnen om at Første verdenskrig bare handlet om Tysklands grep etter dominans over det europeiske kontinentet – som om den britiske imperialismens kamp for å opprettholde sitt enorme imperium ikke hadde noe med saken å gjøre.

For den internasjonale arbeiderklassen er lærdommene som må læres de som den revolusjonære sosialistbevegelsen trakk for hundre år siden, og som i dag danner grunnlaget for Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International - ICFI], verdenspartiet for sosialistisk revolusjon. Disse lærdommene er at æraen for nasjonale programmer er avsluttet, og at den eneste måten å avverge krigens forødende malstrøm – som kapitalismen igjen truer med å kaste menneskeheten ut i – er gjennom sosialistisk verdensrevolusjon. Dette programmet må fremmes, utvikles og aktivt kjempes for – ikke som et fjernt mål – men som det eneste levedyktige og realistiske programmet for dagen idag.

Loading