Stormakter minnes Første verdenskrig, mens de planlegger den neste

13 November 2018

Over den siste helgen møttes lederne av verdens stormakter i Frankrike for å minnes den offisielle slutten på Første verdenskrig. Tysklands kansler Angela Merkel, den franske presidenten Emmanuel Macron og USAs president Donald Trump anla triste ansiktsmasker, omfavnet hverandre og holdt taler som beklaget krigens «skrekk» og «gru», som krevde mer enn 16 millioner menneskers liv.

Men deres snakk om «tragedie» og «selvmord» kunne ikke skjule det faktum at de alle er engasjert i aktive forberedelser for en ny og dødelig militær verdenskonflikt.

Trump, som vi nå kjenner ham, følte ikke samme behov for å skjule sin forkjærlighet for blodsutgytelse. Hans tale ved den amerikanske krigskirkegården Suresnes rett utenfor Paris var en sjåvinistisk og nasjonalistisk raljering. Trump roste de «tapre krigerne» som «sloss seg gjennom helvete til å snu krigens tidevann» og han hyllet de «rå og grusomme» amerikanske marinesoldatene som ble betegnet som «Devil Dogs» av de vettskremte tyske soldatene.

I motsetning til Merkel og Macron ga ikke den amerikanske presidenten en tomme etter for idéen, universelt erkjent over hele verden siden Det tredje rikets fall, at Den første verdenskrigen var en katastrofal feiltagelse, der millioner ble slaktet enten som resultat av generalenes ignoranse og kunnskapsløshet eller av politikernes og industrialistenes grådighet. Krigen var, med Trumps ord, en «edel» kamp for å bringe «fred» og forsvare «sivilisasjonen».

Macrons og Merkels taler formidlet de samme blodige sentimentene, bare dekket over av et skittent anstrøk av uærlighet. Macron formet sin tale som en fordømmelse av «nasjonalisme», mens Merkel beklaget krigen som en «heslig labyrint av nådeløse kamper», og som «meningsløs blodsutgytelse» forårsaket av «nasjonal arroganse og militær hubris».

Men Macrons tale var, i sitt innhold, en feiring av den store løgnen som har vært brakt til torgs av den germansk-franske fascistbevegelsen: at «Den store krigen» var en alt-omfavnende opplevelse av nasjonal enhet, der sosiale skiller og klassemotsetninger var skjøvet til side for et felles forsvar av fedrelandet. Macron sa at for krigerne «symbolisterte Frankrike alt som var vakkert i verden». Soldatene i skyttergravene var «vår familie, den familien vi tilhører i dag», som skaper «ett Frankrike ... folkelig og borgerlig».

Denne uttalelsen var helt i samsvar med Macrons erklæring fra noen få dager tidligere om at Philippe Pétain, den nazi-kollaborerende diktatoren fra Vichy-Frankrike, som sendte tusenvis av jøder og antifascister til sin død, var en «stor soldat».

For Merkels del koblet hun sin påkalling av Den første verdenskrigens «grusomheter» sammen med appeller om at Tyskland måtte avslutte sin «isolasjon» ved igjen å bli en stormakt. Kansleren erklærte: «Den første verdenskrigen viste oss hvilke ødeleggelser isolasjonisme som kan føre oss til. Og hvis tilbaketrukkenhet ikke var en løsning for 100 år siden, hvordan kan det være det i dag?»

Hvilken absurd løgn. Enhver lærebok i historie for ungdomsskolen gjør det klart at krigen ikke var forårsaket av Tysklands «isolasjon», men av keiserens og kanslerens begjær etter å sikre det keiser Wilhelm II kalte Tysklands «plass i solen» – kolonibesittelser på bekostning av Tysklands konkurrenter, som hadde ankommet tidligere på verdensarenaen.

Det var for å sikre tysk verdensmakt at Theobald von Bethmann-Hollweg, Merkels forgjenger i kanslerembetet, i 1914 sa at hans regimes målsetning var å «legge grunnlaget for tysk dominans over Europa».

Med svært små modifiseringer er dette de sentimentene som animerer dagens kanslerembete for den tyske forbundsrepublikken, som uttrykt av dets ledende ideologer. Herfried Münkler, professor i statsvitenskap ved Humboldt Universitet, satte sine ord på det da han sa at Tyskland måtte bli Europas «Zuchtmeister» [disiplin befordrer], som utøver «besluttsomt politisk og økonomisk lederskap» over kontinentet.

På den andre siden av Rhinen er styringsklassenes sentimenter like krigslignende. Bare dager etter Macrons tale kalte den franske finansministeren Bruno Le Maire for dannelsen av et «Europeisk Imperium» for å konkurrere økonomisk og militært med USA og Kina. Mens Europas befolkning, gitt de to verdenskrigenes grusomheter, vil finne tale om et slikt imperium «lite attraktivt ... vil morgendagens verden bare dreie seg om makt ... Europa kan ikke lenger sjenere seg for å anvende sin makt.»

Le Maire konkluderte med at «Alle vet at det krever mot å stå i veien for Donald Trumps administrasjon ... Europas befolkning har fått nok av babbelet.»

Dette er en bevisst og tilsiktet omskriving av den tyske kansleren Bismarcks munnhell om at lederskap ikke ville bestemmes av «liberalisme, men av makt», ikke av «taler», men av «blod og jern» [Blut und Eisen].

Slike militaristiske og essensielt sett fascistiske sentimenter er uttrykt ikke bare i ord, men i gjerninger.

Den amerikanske presidenten Donald Trump, med støtte fra en demokratisk opposisjon som i stor grad fungerer som en godkjenningsautomat [rubber-stamp] for hans angrep på demokrati, har iverksatt den største militæroppbyggingen siden Den kalde krigen, har trukket seg fra INF-traktaten [Kort- og mellomdistanse atomvåpenmissiler] med Russland og går for en massivt ekspansjon av USAs nukleære arsenal. Han har begynt utplasseringen av 15.000 tropper på amerikansk jord, hevdet sin rett til å omgjøre konstitusjonelle tilleggsendringer [Constitutional Amendments] per presidentbeslutning [executive fiat: dekret] og startet byggingen av konsentrasjonsleirer med kapasiteter for oppbevaring av ti-talls-tusener.

Macron, som forfølger sitt lands egen halsbrekkende militæropprustning, har presset på for å opprette en «europeisk hær» for å kontre USA og Kina, som skal betales av den type antiarbeider- og innsparingspolitikk som hans regjering nå baner vei for.

Merkel presiderer over en storkoalisjonsregjering dedikert til militær gjenoppbygging og projisering av makt oversjøisk. Også hun overvåker byggingen av konsentrasjonsleirer for oppbevaring av hjelpeløse flyktninger. Hennes regjering er et krypto-fascistiske reir, eksemplifisert av den nylig sparkede Hans-Georg Maaßen, som i seks-og-et-halvt år var president for landets hemmelige etterretningstjeneste [BfV] og som i høst forsvarte den nynazistiske mobben som angrep jøder og utlendinger.

I samarbeid med det nyfascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) forfattet Maaßen BfV-rapporten som setter de som opponerer mot kapitalismen, inkludert Sozialistische Gleichheitspartei [Sosialistisk Likhetsparti], under overvåkning som «venstreekstremister». Og i den siste avsløringen av det ormebolet som det tyske militær-/etterretningsapparatet utgjør, rapporterte det ukentlige nyhetsbladet Focus Magazine at intern etterforskning i hæren har avdekket et massivt komplott av så mange som 200 militære, for å runde opp og drepe venstreorienterte politikere.

Dagens pådriv fra de store maktene mot militærkonflikt er forankret i de samme fundamentale motsetningene i kapitalismen – mellom verdensøkonomien og det utdaterte nasjon-stat-systemet, og mellom sosialisert produksjon og privateierskapet av produksjonsmidlene – som førte til to verdenskriger i det 20. århundre.

Det er også drevet frem av de intensiverende innenlandske politiske og sosiale spenningene i hvert av de store imperialistlandene. Regjeringene til Macron, Trump og Merkel er alle bredt hatet som direkte instrumenter for et korrupt finansoligarki. Disse regjeringene ser i krig ikke bare påskuddet for å anvende politi-statens undertrykking mot sine motstandere, men for promoteringen av ytrehøyrekrefter for å skape en oppslutning for sin politikk for militarisme og nedskjæringer og for å anvende disse kreftene som stormtropper mot den voksende motstanden fra arbeiderklassen.

Som David North, styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site har argumentert for lever vi i «Det ufullendte tjuende århundret». Alle de demonene som forpestetet det forrige århundret kommer tilbake for å hjemsøke vårt eget. Men det betyr at oppgavene som menneskeheten står overfor forblir de samme. Den første verdenskrigens blodsutgytelse ble avsluttet av to revolusjoner: i Russland og i Tyskland. Men begge to ble kvalt. I Tyskland skjedde det raskt, med kulene til Friedrich Eberts Freikorps. I Russland tok det lang tid, der stalinismens triumf endte med oppløsingen av Sovjetunionen. Det er disse to revolusjonenes nederlag som har ført til at verdenskrigens spøkelse er tilbake.

Antipoden til verdenskrig, nå som da, er den internasjonale arbeiderklassen, bevæpnet med programmet for sosialistisk internasjonalisme. Det er frykten for denne enorme og mektige sosiale kraften som driver borgerskapet til krig og diktatur, og det er denne sosiale kraften som må mobiliseres for å stå imot gjenkomsten av imperialistisk barbari.

Andre Damon