Den tyske presidenten forsvarer alliansen mellom sosialdemokratene og den høyreorientert reaksjonen mot Novemberrevolusjonen i 1918

Av Peter Schwarz
14 November 2018

På et spesielt forordnet minnemøte i den tyske Bundestag (parlamentet) erklærte forbundspresident Frank-Walter Steinmeier at den 9. november 1918 var en «milepæl i det tyske demokratiets historie». Han hevdet at Novemberrevolusjonen hadde banet vei for parlamentarisk demokrati og lagt grunnlaget for den moderne velferdsstaten.

Presidenten anerkjente spesielt rollen som Det tyske sosialdemokratiske partiets leder Friedrich Ebert spilte, det samme SPD-partiet Steinmeier tilhører i dag. Ebert «ønsket først og fremst å forhindre kaos, borgerkrig og de seirende krigsmaktenes militærintervensjon», og han var drevet av ønsket om «å besørge folket arbeid og brød», hevdet Steinmeier.

Faktisk var Ebert drevet av ønsket om å knuse arbeidernes og soldatenes revolusjon, som hadde spredt seg som en skogbrann over hele landet, for derved å redde så mye som mulig av den gamle orden.

Allerede den 3. oktober, da det tyske nederlaget i Den første verdenskrigen var åpenbart, gikk SPD inn i den imperiale keiserlige regjeringen for første gang i partiets historie. Ebert berettiget ekplisitt dette trekket med behovet for å avverge en forestående revolusjon.

«Hvis vi ikke vil ha en avtale med de borgerlige partiene og med regjeringen, da må vi la ting gå sin gang ... da overlater vi partiets skjebne til revolusjonen,» uttalte Ebert den 23. september til partiets Reichtagsgruppe og til SPD-ledelsen. Han la til at enhver som hadde erfart det som skjedde i Russland der Oktoberrevolusjonen hadde seiret året før, «ikke kunne ønske en tilsvarede utvikling for oss». SPD måtte «kaste seg inn i spillet» og redde landet. Det er «vår fordømte plikt og vårt ansvar», insisterte Ebert.

Det var imidlertid for sent å få stoppet revolusjonen. Ved slutten av måneden gjorde marinegastene i Reichwehrs krigsflåte mytteri. Matrosene var hovedsakelig rekruttert blant arbeidere innrullert i marinen på grunn av sine tekniske ferdigheter. I Kiel allierte matrosene seg med titusenvis av arbeidere ved byens skipsverft, som spilte en nøkkelrolle for krigen.

I løpet av bare få dager spred matrosopprøret i Kiel seg over hele Tyskland og veltet de eksisterende myndighetene. Arbeider- og soldatråd spratt opp som sopp overalt.

Da revolusjonen nådde Berlin den 9. november gikk SPD til handling. Keiseren abdiserte og samme dag tok Ebert over ledelsen av regjeringen, villedende kalt «Rådet av folkets representanter». Dette «rådet» besto av tre sosialdemokrater fra SPD og tre medlemmer fra De uavhengige sosialdemokratene (USPD).

I dagene som fulgte allierte SPD-lederne seg med de mest reaksjonære kreftene i statsapparatet og hæren for å knuse arbeidernes opprør, som for sin del var fast bestemt på å eliminere den gamle orden. (Se: «Ett hundre år siden Novemberrevolusjonen i Tyskland»)

Steinmeier følte seg tvunget til i noen grad å distansere seg fra de brutale handlingene til Ebert og hans «blodhund» Gustav Noske. Folkets representanter «måtte sannsynligvis risikere mer forandring enn de vurderte berettiget sett fra deres synspunkt», sa han. «Altfor mange svorne motstandere av den unge republikken opprettholdt sine poster i militæret, i rettsapparatet og i administrasjonen,» innrømmet han. Følgelig var det «ingen berettigelse» for «effektivt sett å gi frislipp for de nasjonalistiske frivillige styrkenes brutalitet». (Dette var en diplomatisk referanse til det proto-fascistiske Freikorps.) De dagenes ofre – Steinmeier nevnte spesielt Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht – burde også minnes, sa han.

Likevel forsvarte han fullt ut rikspresidentens undertrykking av Spartakus-opprøret, som kulminerte den 15. januar 1919 med drapene på Luxembourg og Liebknecht. «Det forblir imidlertid fortsatt sant,» sa han, at «Folkets representanter anført av Friedrich Ebert måtte forsvare seg mot det radikale venstres forsøk på voldelig å forhindre valg til nasjonalforsamlingen.» Det står fast at «den moderate arbeiderbevegelsens store bragd var at den – i et klima av vold, midt under harde prøvelser og sult – søkte å inngå kompromisser med borgerskapets moderate krefter, og gi prioritet til parlamentarisk demokrati.»

Nettopp det samme borgerskapet som SPD søkte sin «kompromisser» med hevet 15 år senere Hitler til makten. SPDs virkelige oppdrag i 1918 var å drukne en revolusjon i blod, en revolusjon som ikke bare var rettet mot Hohenzollern-regimet, men også mot regimets sosiale base – den militære kasten [o. anm.: junkerne i offiserskorpset], industribaronene, storgodseierne, det prøyssiske statsapparatet og det erkereaksjonære rettsapparatet. SPD reddet den gamle ordenens grunnpilarer, som ellers ville blitt feid vekk av revolusjonen. Disse elementene var i stand til å opprettholde sin eiendom, sin sosiale status og sin makt. En rekke sosiale og demokratiske innrømmelser, som senere ble trukket tilbake, var en liten pris å betale.

Weimar-demokratiet var aldri mer enn en fasade, som kollapset hver gang klasseantagonismene ble intensivert. Det var tilfelle i 1923, da Ebert som nå var blitt rikspresident og var konfrontert med nok en forestående proletarisk revolusjon, overførte den utøvende makten til general Hans von Seeckt og praktisk sett etablerte et militærdiktatur. Fra 1925 og utover var Paul von Hindenburg Reichspresident og den tyske republikkens leder. Feltmarskalken, som allerede hadde opprettet et slags militærdiktatur i løpet av verdenskrigens siste par år, hadde vært et av hovedmålene for Novemberrevolusjonen i 1918.

Under Hindenburgs herredømme kollapset den demokratiske fasaden helt. Fra 1930 av var ikke regjeringen lenger avhengig av parlamentarisk majoritet, men styrte per krisedekreter undertegnet av rikspresidenten. I 1933 plasserte en konspirasjon ledet av Hindenburg Hitler i kanslerembetet.

Når Steinmeier nå bekjenner sin stolthet for disse tradisjonene, der han utbryter: «La oss ikke lenger hevde at Weimar-republikken var et demokrati uten demokrater!», når han anerkjenner en «opplyst patriotisme» og svikefullt forvandler de tyske nasjonalfargene, sort, rødt og gull, til et symbol for «demokrati og lov og frihet» – da uttrykker han sin intensjon om å vende tilbake til den tyske historiens reaksjonære tradisjoner.

Det mest bemerkelsesverdige ved hele Steinmeiers minnetale var responsen fra parlamentarikerne i Bundestag. Igjen og igjen applauderte de ham. Til slutt reiste alle representantene seg – fra Venstrepartiet (die Linke) til ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD) – for en stående ovasjon, for så å istemme nasjonalsangen. Alle de representerte partiene i Bundestag, «moderate» såvel som de angivelige «venstre», kunne ikke tydeligere ha bekjent sitt grunnleggende slektskap med AfD – som åpent påkaller de mest reaksjonære tradisjonene fra Weimar-republikken og i tillegg vurderer det påfølgende nazi-regimet til bare å være en «flekk av fugledritt» på 1.000 års vellykkede tysk historie.

Steinmeiers tale ble også mottatt med stormende godkjenning fra mediene. Heribert Prantl, som fronter lederartikkelsidene i Süddeutsche Zeitung publiserte en overøsende begeistret respons som knapt kan kommenteres. Talen var en «stråle av håp», et «mirakel», «en god, en vis, en utmerket tale», svermet han. Han var spesielt henrykt over at «alle parlamentarikerne – alle, inkludert AfD! – belønnet ham med en stående ovasjon.» Det som burde utløse alarmklokkene, fant Prantl henførende!

Steinmeiers tale og reaksjonen på den eksemplifiserer det som for tiden skjer i samfunnet som helhet. Stilt overfor den dype kløften mellom det store flertallet av befolkningen og de etablerte partiene, slutter de sistnevnte rekkene og forflytter seg enda lengre til høyre, for å gjennomføre et reaksjonært program for militarisme, gjenopprustning og sosiale nedskjæringer.

AfD bestemmer allerede i vesentlig grad regjeringens retning. Den regjerende storkoalisjonen – Den kristelig-demokratiske union (CDU), Den kristelig-sosiale union (CSU) og Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) – har fullstendig overtatt AfDs reaksjonære flyktningepolitikk. Den lærdommen Steinmeier trekker fra Novemberrevolusjonen i 1918 er at enda tettere kollaborering med de mest reaksjonære kreftene i politikken og i statsapparatet er nødvendig, for å kunne undertrykke et vordende opprør.

SPD forfølger besluttsomt denne kursen helt ut. Selv om partiet for tiden registrerer et historisk lavmål på 13 prosent i meningsmålingene holder det fast på den store regjeringskoalisjonen. Hva angår die Grünen [De grønne] avholdt de sist helg en kongress der hovedoppgaven var å forberede partiet for regjeringsdeltakelse sammen med CDU og CSU.

Arbeiderklassen må trekke sine egne lærdommer fra Novemberrevolusjonen i 1918. For å kunne imøtegå reaksjonens forente krefter trenger den sitt eget uavhengige marxistiske parti. Byggingen av Sozialistische Gleichheitspartei [Sosialistisk Likhetsparti] er den brennende oppgaven.