Den politiske krisen på Sri Lanka: Lærdommene for den internasjonale arbeiderklassen

16 November 2018

Den politiske krisen som har rast på Sri Lanka de siste tre ukene fortjener fokusert oppmerksomhet fra arbeidere rundt om i verden.

Begivenhetene på denne øya med 22 millioner innbyggere, som ligger rett utenfor sørspissen av India, blir drevet frem av de samme prosessene, forankret i sammenbruddet av verdenskapitalistismen, som former det politiske og sosio-økonomiske liv rundt hele globen.

Hovedelementer er:

• En USA-anført gjenoppliving av militarisme og stormakt-strategisk rivalisering som truer med å kaste menneskeheten ut i en tredje verdenskrig, såfremt det ikke forhindres av arbeiderklassens revolusjonære intervenering;

• Et oppsving av klassekampen, der arbeidende mennesker strever for å få slutt på tiår med innstramminger og tøylesløs sosial ulikhet;

• Sammenbruddet av demokratiske, juridisk-konstitusjonelle former for regjering og styre, der alle deler av den kapitalistiske eliten vender seg i retning reaksjon og autoritært styre.

For tre uker siden i dag, den 16. november, sparket Sri Lankas president Maithripala Sirisena illegalt Ranil Wickremesinghe, lederen av Det forente nasjonalpartiet (UNP), som landets statsminister og installerte den forhenværende presidenten Mahinda Rajapakse i hans sted.

Dette var en brå reversering. Og dessuten en som umiddelbart utløste alarmklokkene i Washington, siden det gikk på tvers med det langvarige amerikanske pådrivet for å knytte Sri Lanka – som ligger rett ved verdens viktigste shipping-leider – til sin militær-strategiske offensiv mot Kina.

Mot slutten av 2014 hadde amerikansk imperialisme, støttet av sin nære regionale allierte India, besørget en allianse mellom Sirisena – til da en lojal alliert av Rajapakse – og Wickremesinghe og hans parti UNP. Bare uker før presidentvalget i januar 2015, og bare dager etter å forlatt Rajapakses regjering, ble Sirisena utnevnt til «opposisjonens felleskandidat» mot Rajapakse.

Som Sri Lankas president fra 2005 til han ble drevet ut av den USA-orkestrerte regime-endringsoperasjonen i 2015, hadde Rajapakse hatt Washingtons faste støtte der han igangsatt en utryddelseskrig mot det separatistiske LTTE [de nasjonalistiske «Tamil tigrene»], der titusenvis av tamilske sivile ble ofre. Men han falt i unåde i Washingtons ved å akseptere store kinesiske investeringer, deriblant i infrastruktur.

Utløseren for Sirisenas konstitusjonelle kupp den 26. oktober var krisen fremprovosert innen de styrende kretsene av den voksende folkelige motstanden – med arbeidsklassen som spydspiss – mot de brutale innstrammingene som IMF [Det internasjonale pengefondet] dikterte, som ble pålagt av Sirisena-Wickremesinghe-regimet. Månedene forut hadde de angivelige regjeringsallierte – Sirisena og Wickremesinghe – desperat forsøkt å skyve massenes offentlige forakt for de forverrede forholdene fra den ene over på den andre. Samtidig agiterte Rajapakse for å komme seg tilbake til makten, der han fremstilte seg «jernmannen» som kunne piske opp antitamil-sjåvinisme for å splitte arbeiderklassen og presse gjennom ytterligere pro-big-business «restrukturering».

Under betingelser der USA har forvandlet hele Sør-Asia og hele Det-indiske-hav-området til en sentral arena i sitt pådriv for å omringe, isolere og underkaste seg Kina – symbolisert av at Pentagon nylig ombenevnte sin Stillehav-kommando til Indo-Stillehav-kommandoen – har den politiske krisen og innbyrdeskrigen innen det srilankiske borgerskapet bare bli flettet mer inn i den geopolitiske rivaliseringen mellom Washington og Beijing.

Egget på av USA, EU, Canada, og noe mindre iøyenfallende også av India, har Wickremesinghe og hans UNP trosset Sirisena og har nektet å anerkjenne Rajapakse som statsminister, eller dekretene fra hans nyutnevnte regjeringskabinett.

Sirisena har reagert med stadig mere blatant antidemokratiske tiltak. Da Rajapakse ikke klarte å sikre seg støtte fra et flertall av parlamentarikerene gjennom hesthandler beordret Sirisena illegalt parlamentet oppløst og utlyste nyvalg. Etter at Høyesterett satte en midlertidig stopp for det, i påvente av en endelig domsavgjørelse den 7. desember, og da parlamentarikerne stemte ned Rajapakse i et mistillits-votum på onsdag, hevdet Sirisena – i et åpent brudd på grunnloven – det autokratiske prinsippet at statsministeren, det er den han utnevner, uansett om hans valg finner støtte i parlamentet.

Sirisena, som allerede er hærens øverstkommanderende ifølge konstitusjonen, har tilranet seg enda mer makt ved å utnevne seg selv til leder av departementene med ansvar for politiet og media. Og, som nok et faretruende utviklingstrekk, er soldater og tanks utplassert i noen av Colombos forsteder og politi-kommando-tropper er utstasjonert til parlamentet og ved alle regjeringsdepartementene.

Wickremesinghe og hans UNP utnytter nå Sirisena-Rajapakse-klikkens ulovlige handlinger til å posere som demokratiets forsvarere. Hvilken monstrøs svindel! Wickremesinghe er ivrig etter å få hendene tilbake på statsmaskineriet ved hjelp av Washington, London og New Delhi, slik at han kan fortsette å integrere Sri Lanka inn det amerikanske krigspådrivet mot Kina, samtidig som han pålegger IMFs innsparingspolitikk på Sri Lankas arbeidere og slitere. UNP må det legges til, er ikke mindre gjennomsyret av antitamil-sjåvinisme enn Sirisenas og Rajapakses Sri Lankas frihetsparti (SLFP). Det var UNP under Jayawardene som lanserte den antitamilske borgerkrigen som rystet øya fra 1983 til 2009, og det var UNP som injiserte singala-sjåvinisme inn i den srilankiske statens DNA, da partiet ved uavhengigheten fratok tamilske plantasjearbeiderne deres rettigheter til statsborgerskap.

Ingen ting av dette har forhindret det tamilske borgerlige pro-USA partiet Den tamilske nasjonale alliansen (TNA); det singala-populistiske, angivelige «venstre»-partiet JVP; og de forskjellige pseudo-venstre-gruppene, fra å flokke seg til UNPs falske demokratiske banner.

** placement of ad for ‘‘The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century’’

Bare Socialist Equality Party (SEP) [Sosialistisk Likhetspartiet], den srilankiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, insisterer nå og har insistert under de diverse vendingene av de innbyrdes stridighetene innen styringsklassen de tre siste ukene, på at arbeiderklassen må mobiliseres for å hevde sine egne klasseinteresser, uavhengig av og i opposisjon mot begge de rivaliserende borgerlige leirene.

I en erklæring fra den 31. oktober – Kjemp for en sosialistisk løsning på den politiske krisen Sri Lanka [lenke til engelsk tekst] – oppfordret SEP (Sri Lanka) arbeiderklassen til å opponere mot både Sirisena-Rajapkases og Wickremesinghe-ledede UNPs «grep etter statsmakten». Erklæringen sier: «Ingen burde ha noen illusjoner om at disse korrupte representantene fra det srilankiske borgerskapet vil forsvare demokratiske og sosiale rettigheter.»

Erklæringen fortsetter: «Det politiske kuppet er det akutte uttrykket på Sri Lanka for den forverrede globale økonomiske krisen, som skjerper de geo-politiske spenningene, spesielt mellom USA og Kina, og gjenkomsten av klassekampene internasjonalt.»

Erklæringen fortsetter med å forklare at parlamentet alltid har vært det røykteppet borgerskapet hensynsløst har forfulgt sine egne interesser bak, på bekostning av arbeiderklassens og de undertrykte massenes demokratiske og sosiale rettigheter og forhåpninger. Men i dag, under den geo-politiske krisesituasjonen og den voksende sosiale opposisjonen – blant annet den voksende klasse-enheten mellom tamilske og singalesiske arbeidere – blir dette tåkesløret, til borgerskapets bestyrtelse og frykt, blåst bort.

Uansett hvilken fraksjon som i siste instans kommer ut øverst i den stadig bitrere fraksjonsfeiden – den 15. november var det knyttneve-utvekslinger i det srilankiske parlamentet – vil være en regjering av stadig mer autoritær karakter, forpliktet til hensynsløst å pålegge innstrammingstiltak, og forøvrig håndheve kapitalist-elitens rovinteresser. Det bør understrekes at Rajapakse offentlig har erklært sin beredskap for å jobbe med Washington.

Hva det angår har imidlertid USA så langt kimset av hans appeller. Trump-administrasjonen er fast bestemt på stø kurs i sin offensiv mot Beijing. Nettopp for å understreke det deltok Aliana Teplitz, den amerikanske ambassadøren til Sri Lanka, på onsdagens parlament-sesjon, for personlig å overvåke mistillits-votumet. Og i en relatert utvikling så fjernet Facebook, som i likhet med de andre amerikanske tech-gigantene jobber hånd-i-hanske med de amerikanske etterretningstjenestene, et innlegg fra World Socialist Web Sites offisielle tamilske Facebook-side som avslørte TNAs nære bånd til Washington.

Den eneste kraften som kan sikre demokratiske rettigheter, sosial likhet og en ekte uavhengighet fra imperialisme er arbeiderklassen, som samler de fattige i byene og på landsbyga bak seg, i kampen for en regjering av arbeidere og bønder, basert på et sosialistisk-internasjonalistisk program.

Tilsvarende er den eneste progressive antipoden til det amerikanske krigspådrivet mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen mot den kapitalistiske sosiale orden. Det kinesiske kommunistparti-regimet – representanten for oligarkiet som oppsto på 1990-tallet med restaureringen av kapitalismen – forsøker å motvirke Washington gjennom sin egen militæroppbygging og sitt pådriv etter global økonomisk og diplomatisk innflytelse. I et trekk som bare kan gi vann på mølla for den amerikanske imperialistpropagandaen hilste den kinesiske presidenten Xi Sirisenas politiske 26.-oktober-kupp velkomment.

Forråtningen av Sri Lankas parlamentariske orden, midt under den voksende sosial krisen og de økende globale spenningene, understreker fremfor alt at det haster med å bygge et revolusjonært lederskap – og det er SEP (Sri Lanka) og seksjoner av ICFI [Interntional Committee of the Fourth International] i alle andre land – som kan bevæpne den gryende arbeiderklassebevegelsen med et sosialistisk program, som korresponderer med den objektive logikken og den globale karakteren av arbeiderklassens kamp.

Keith Jones og K. Ratnayake