Fraksjonskrigen over Brexit innen Storbritannias styringselite er på febernivå. Samtidig med advarsler om en krise som stiller Suez-krisen fra 1956 i skyggen, som truer med permanent å frynse opp Storbritannias relasjoner med Europa, gjør politiet, hæren og de hemmelige tjenestene sine fremskredne forberedelser for en nasjonal nødsituasjon.
Men, dette en politisk konflikt som fremfor alt karakteriseres av den bevisste utelukkelsen av arbeiderklassen fra enhver innflytelse over utfallet.
De konservatives pro-Brexit-fraksjon og deres allierte refererer til helligheten av resultatet fra 2016-folkeavstemmingen om britisk medlemskap i Den europeiske union (EU) som folkets erklærte vilje, mens pro-Remain-kreftene krever en ny «Folkets avstemming». Men det spesialiserte debattleksikonet – «hard Brexit», «myk Brexit», «backstop» – indikerer det eksklusive fokuset på dette resultatet fra de høye nivå.
Dette er en kamp om Storbritannias geo-strategiske orientering og økonomiske og politiske allianser, samtidig som det utvikler seg proteksjonisme og handelskrig og utbrudd av militarisme. Alle fraksjoner – enten de er for eller mot EU-medlemskap, eller om de oppfordrer til en eller annen form for fortsatte relasjoner – er like brutalt imot arbeiderklassens interesser.
Brexiteer-ene diskuterer åpent hvordan en hard-Brexit vil skape de nødvendige betingelsene for å pålegge en økonomisk sjokkterapi, inkludert lønnsnedskjæringer og en opptrapping av utbyttingen, for å kunne konkurrere om markeder i USA, Kina og Sør-Asia. Men når Tory-Remain-erne og deres Blairite-allierte i Labour Party [Arbeiderpartiet] advarer om de økonomiske konsekvensene av Brexit, da snakker de som de som har bidratt til å påføre arbeidere og ungdommen nådeløse innsparinger i mer enn et tiår – og som ville gjøre det samme innen rammene av EU.
I forrige uke utga FN-rapportøren Philip Alston sin rapport om fattigdom i Storbritannia. Etter besøk i flere småbyer og byer erklærte han at innstramming har ført til «den enorme veksten av mat-banker og køene av ventende utenfor dem, menneskene som sover på gatene, veksten av hjemløshet, følelsen av dyp fortvilelse som til og med fører regjeringen til å utpeke en minister for forebyggingen av selvmord og det sivile samfunn for å rapportere detaljert om uhørte nivå av ensomhet og isolasjon... »
«Resultatene? 14 millioner mennesker, en femtedel av befolkningen, lever i fattigdom. Fire millioner av disse er mer enn 50 prosent under fattigdomsgrensa, og 1,5 millioner lever i håpløshet uten råd til grunnleggende nødvendigheter. Det allment respekterte Instituttet for budsjettforskning [Institute for Fiscal Studies] forutsier en 7% økning av barnefattigdom fra 2015 til 2022, og ulike kilder forutsier en grad av barnefattigdom så høy som 40%. At nesten hvert andre barn er fattig i det tjueførste århundrets Storbritannia er ikke bare en skam, men en sosial ulykke og en økonomisk katastrofe, alt rullet sammen i én.»
Dette er historikken for de som er portrettert som et moderat sivilisert alternativ til Boris Johnson og hans like.
Denne situasjonen er satt opp for å forverres. Alston advarer for at uten en endring av sosialpolitikken kan konsekvensen av Brexit «føre til betydelig offentlig misnøye, videre splittelse og til og med ustabilitet ...»
Den eneste faktiske bekymringen for Remain-fraksjonen av styringsklassen er hvordan de kan sikre britisk imperialismes globale posisjon ved en forsikring av tariff-fri tilgang til europeiske markeder. Ingen som fremmer Remain, og fortsatt EU-medlemskap, vil at noen skal huske at EU i mer enn et tiår har fungert som motoren for innstrammingene som ruinerte økonomiene i Hellas, Spania og Portugal, og utsatte arbeiderne i de respektive landene for sosial forødelse. En mur av taushet har blitt reist for å skjule den moderne europeiske politiske og sosiale ordens realiteter. Overalt, midt i en stadig utdypende økonomisk krise, gir frihandel etter for handelskrig, økonomisk trygghet gir etter for arbeidsløshet, velstand gir etter for innstramminger, «fri flyt av mennesker» gir etter for grensestenginger og for fremveksten av det fascistiske høyre.
Labour Party under Jeremy Corbyn spiller en nøkkelrolle i forhindringen av arbeidsklassens intervensjon. Nok en gang følger Corbyn pliktskyldigst diktatene fra de mektigste representantene for imperialismen. Han snudde ryggen til sine tiår i opposisjon mot EU for å støtte Remain-kampanjen i 2016, selv da den greske befolkningen ble utsatt for EUs brentjord-program for innstramminger. Han presenterer nå Labour som et par trygge hender, som skal bevare de nasjonale interessene og navigere i Brexit-krisen, samtidig som partiet skal forhindre en forverrende konflikt.
Han har et flertrinnsforslag styrt utelukkende av politisk hensiktsmessighet – en «meningsfull avstemming» for å avvise statsminister Theresa Mays avtale, en minoritetsregjering av Labour for å reforhandle Brexit for å sikre tilgangen til Europas markeder, eller om ikke det skulle lykkes da en ny folkeavstemming, inkludert muligheten til at Storbritannia forblir EU-medlem. Det er ikke en antydning av en appell til arbeiderklassen, mens Corbyn og skygge-finansminister John McDonnell fortsetter å kurtisere finansaristokratiet i City of London – ellers ville han krevd et umiddelbart nyvalg for å velte Tory-ene.
Alt avhenger nå av arbeiderklassens evne til å formulere et uavhengig politisk svar – ikke for å løse krisen Storbritannias styrere står overfor, men for å føre kampen for sosialisme fremover, her i Storbritannia og over hele det europeiske kontinentet.
Brexit har vist at i en globalt integrert økonomi er det umulig å sikre økonomiske fremskritt eller forsvare demokratiske og sosiale rettigheter på et nasjonalt grunnlag. EU-medlemskap tilbyr imidlertid ikke noe reelt alternativ for arbeidende mennesker. EU faller fra hverandre, under konsekvensene av de utviklende nasjonale og sosiale motsetningene som har ført til utbrudd av konflikter mellom Brüssel og høyreorienterte regjeringer i Italia, Ungarn og Polen, som alle poserer som motstandere av EU-dikterte innstramminger. EU holdes sammen som en handelsblokk i kampen for kontroll over globale markeder og ressurser, mens planer er under veis for å omforme unionen til en militærallianse med sin egen hær, ledet av Tyskland og Frankrike, med gjenopprustning for å få slutt på avhengigheten av USA gjennom NATO. Som det så tragisk har vist seg to ganger før er utfallet av slike eskalerende inter-imperialistiske konflikter verdenskrig.
Den progressive foreningen av Europa er umulig uten et brudd med kapitalismen og en slutt på oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater. Trotskij forklarte i Den tredje internasjonale etter Lenin: «Geografisk og historisk har betingelsene forutbestemt så nære organiske bånd mellom landene i Europa at det ikke er mulig for dem å rive seg løs. De moderne borgerlige regjeringene i Europa er som mordere sælet fast til en enkeltvogn.»
Arbeiderklassen kan bare bekjempe kapitalismen i fellesskap med sine brødre og søstre i hele Europa og internasjonalt. Styret av finansoligarkiet og dets regjeringer må erstattes av et sosialistisk Storbritannia i De forente sosialistiske stater av Europa. Trotskij forklarte at dette «svarer til dynamikken av den proletariske revolusjonen, som ikke bryter ut samtidig i alle land, men som går fra land til land og krever de tetteste bånd mellom dem, særlig på den europeiske arenaen, både hva angår forsvaret mot de mektigste eksterne fiendene, og med sikte på den økonomiske konstruksjonen.»
Vedtak av dette perspektivet ville bringe den mektigste sosiale kraften til handling – den europeiske arbeiderklassen. Samtidig med medienes utelukkende opptatthet av de minste detaljene i innbyrdeskrigingen over Brexit er det mange indikasjoner på et utbrudd av klassekampen på tvers av kontinentet. I år har man sett streiker av britiske universitetsforelesere og jernbanearbeidere, franske jernbanearbeidere, tyske ingeniører og grenseoverskridende aksjoner fra Ryanair- og Amazon-arbeidere. Klassekampen omfatter også masseprotestene som den siste 250.000-sterke demonstrasjonen i Berlin mot fremveksten av ytrehøyre i Tyskland, og de hundretusener i Frankrike som protesterer mot heving av drivstoffskattene og protestene over hele Italia til forsvar for innvandrere og flyktninger.
Socialist Equality Party (UK) og våre europeiske søsterpartier, Parti de l'égalité socialiste (PES) i Frankrike og Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i Tyskland, sammen med våre med-tenkere i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), tilbyr det nødvendige programmet og lederskap for å føre frem denne utviklende kontra-offensiven av arbeiderklassen.