Frankrike rystet av masseprotester

19 November 2018

Lørdagens protester mot den franske presidenten Emmanuel Macrons heving av drivstoffskatten var det innledningsvise utbruddet av et oppdemmet raseri mot sosial ulikhet. Etter en serie opprop i sosialmedier de siste ukene om protester og veiblokader, deltok 287.710 personer iført gule vester i til sammen 2.034 veiblokkeringer og gå-sakte-operasjoner på tvers av Frankrike. På søndagskvelden protesterte fremdeles titusener mot et tiltak som ville sprenge månedsbudsjettene til arbeidere som pendler til sine jobber.

Protestene er del av en internasjonal protestbølge som brer seg over hele Europa. I Belgia blokkerer demonstranter oljeraffinerier i solidaritet med de franske protestene, mens protester mot drivstoffskatter også har brutt ut i Bulgaria og Serbia. Midt i et oppsving av klassekampen i Europa er det fergestreiker og en offentlig-sektor-streik mot Syriza-regjeringen i Hellas; metro-streik i Bucuresti; og Amazon- og Ryanairstreiker i Tyskland og på tvers av kontinentet.

Det er i ferd med å mønstres en bred motstand mot eksisterende sosiale betingelser. «For den gjennomsnittlige franskmannen som jobber og mottar ei lønn begynner det å bli veldig vanskelig. ... Vi er stolte av å betale våre skatter, men dette er for mye,» sa en demonstrant til BFM TV. Han la til at han opponerer mot problemer som har bygd seg opp «over tiår», til rop som «Macron gå av» fra demonstranter som bar plakater der det sto: «Nei til de rikes president.»

Tre fjerdedeler av den franske befolkningen støtter protestene, som utvikler seg samtidig med et raseri over innstramminger, Macrons pensjonskutt og hans beslutning om å beskatte arbeidere mens han kutter formueskatten (IFS) for millionærer.

«Drivstoffskatten var halmstrået som brakk kamelens rygg, men det går langt utover det,» sa demonstranter i nærheten av Marseille til WSWS. «Vi er sikre på at det finnes andre løsninger, vi er lei av å bli ledet av privatinteresser. Vi vil tilbake til demokrati, lønnsøkninger, kutt i skattene betalt av arbeidende mennesker, retten til å levere blanke stemmesedler og til å delta i beslutninger om alle viktige lover ved folkeavstemminger. Vi er sikre på at det er mange løsninger. Befolkningen må ta tilbake politisk makt.»

Bevegelsen er sosialt heterogent sammensatt og trekker inn arbeidere, uavhengige lastebilsjåfører og små forretningsdrivende. Mens det utvilsomt er politisk reaksjonære elementer blant demonstrantene, utgjør de en liten minoritet. Forsøkene fra fagforeningsbyråkratiet på å sverte disse protestene som en ytrehøyreprovokasjon er en politisk fornærmelse. Den egentlige hensikten med den slags løgnaktige feilrepresentasjoner av massedemonstrasjonen er å rettferdiggjøre de reaksjonære fagforeningenes tiltak for å undertrykke og diskreditere motstand mot regjeringen.

Den stalinistiske fagforeningssammenslutningen CGT (Confédération générale du travail) distribuerte løpesedler på arbeidsplasser som oppfordret arbeidere til ikke å delta i blokader; CGT-sjefen Philippe Martinez sa han ikke ville delta i protestene, og han hevdet at de ledes av ytrehøyre: «CGT kan ikke marsjere side-ved-side med slike partier og individer. ... De er ikke vår modell, vi vil ikke marsjere sammen med dem.»

Såfremt det er en fare for at høyreorienterte eller ytrehøyrekrefter drar nytte av protestene da skyldes det fremfor alt at organisasjonene som presenterer seg som «venstre» støtter Macron. Dette tillater høyresiden å posere som den eneste opposisjonen mot en fransk president som blir sett som et symbol på innstramminger og militarisme over hele Europa. Senest i vår isolerte CGT effektivt sett jernbanearbeidernes streik mot privatiseringen av De franske jernbanene (SNCF), og krevde en slutt på streiken til tross for 95 prosent opposisjon mot Macrons angrep på SNCF blant jernbanearbeiderne.

Nå, når det bryter ut masseopposisjon utenfor de vanlige fagforeningskanalene er hele styringseliten sjokkert, både høyresiden og det angivelige «venstre», og frykter for at bevegelsen vil anta en stadig mer arbeiderklassekarakter. Macron, som senest i forrige uke overøste den fascistiske marskalk Pétain, som styrte Frankrike på vegne av Hitler mellom 1940 og 1942, med hyllest, er fiendtlig innstilt og avvisende til demonstrantenes krav. Ved avreisen til Berlin for å møte den tyske kansleren Angela Merkel for å diskutere planer om en europeisk hær til en kostnad av € 300 milliarder innen 2023 for franske skattebetalere, besvarte Macron ingen spørsmål om protestene.

Statsminister Édouard Philippe uttalte seg på søndag kveld om protestene i et France2 TV-intervju, der han lovet å opprettholde hevingen av drivstoffskatten: «Kursen vi har satt, den vil vi følge. Det er ikke når vinden begynner å blåse at du skifter kurs.» Han fordømte De gule vestene og sa at de forårsaket «scener som ligner anarki».

Macrons motstander i 2017-valget, den nyfascistiske Marine Le Pen, forsøkte ikke å piske opp til flere protester, men oppfordret Macron til å gi etter for at protesten raskt kan avsluttes: «75 prosent av franskmennene støttet og støtter denne bevegelsen, hvilket burde oppmuntre regjeringen til å være ydmyk og treffe raske beslutninger. ... Jeg oppfordrer regjeringen til å vise at den tar meldingen og treffer beslutninger som gjenoppretter freden.»

Hva angår CGTs ulike politiske allierte, som initielt reagerte med manglende interesse og fiendtlighet mot protestoppfordringene i sosialmediene, så forsøker de bare å arrangere en politisk mekanisme for å gjenvinne kontroll over utbruddet av sosial opposisjon.

Jean-Luc Mélenchon krevde protestenes «suksess» på bloggen sin først etter at hans parti Ukuelige Frankrike (LFI – La France insoumise) hadde avholdt en intern debatt om hvorvidt de skulle støtte hevingen av drivstoffskatten av økologiske grunner, og LFIs offisielle representant Clémentine Autain kunngjorde at hun ikke ville delta i protestene. For sin del oppfordret det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA – Nouveau Parti anticapitaliste) «fagforeninger, frivillige organisasjoner og politiske partier til å fortsette kampen» lansert av De gule vestene.

Faktisk er den sentrale lærdommen fra lørdagens protest den at, samtidig med økende sosialt raseri over hele Europa, kan ekte opposisjon bare oppstå utenfor kvelertaket til fagforeningsbyråkratiene og deres politiske allierte, som LFI og NPA i Frankrike. Nå som en slik motstand har dukket opp, er det kritisk at den ikke blir undertrykt. Spørsmålene om byggingen av arbeidernes organisasjoner uavhengige av fagforeningene og byggingen av en avantgarde i arbeiderklassen, som reiser spørsmålet om politisk makt, er avgjørende.

Mye kan læres av kampene fra 1930-tallet. I sin artikkel «Aksjonskomitéer – Ikke Folkefronten», skrevet mindre enn ett år før utbruddet av den franske generalstreiken i 1936, understreket Leo Trotskij det kritiske spørsmålet om den uavhengige organiseringen av arbeidsklassens kamper:

Den største faren i Frankrike ligger i det faktum at massenes revolusjonære energi vil bli uttømt i spruter, i isolerte eksplosjoner ... og gir etter for apati. Bare bevisste forrædere eller håpløse virrehoder er i stand til å tro at i den nåværende situasjonen er det mulig å holde massene immobilisert inntil det øyeblikk da de vil bli velsignet ovenfra av regjeringen ... Det proletariske partiets oppgave består ikke av å kontrollere og lamme disse bevegelsene, men i å forene dem og investere størst mulig kraft i dem.

Midt under et fornyet oppsving av den internasjonale klassekampen antar denne appellen en intens politisk relevans.

Men det mest kritiske spørsmålet av alle er byggingen av et marxistisk lederskap i den franske og den europeiske arbeiderklassen. Bare på den måten vil det være mulig for den voksende massebevegelsen å påta seg en politisk bevisst sosialistisk karakter, og forene den europeiske arbeiderklassen i kampen mot det kapitalistiske systemet.

Alex Lantier