På mandag fortsatte de mektige protestene i Frankrike mot ulikhet og regjeringens innstramminger, i mange regioner over hele landet. Tusenvis av deltakere i «Gul Vest»-demonstrasjonene opprettholdt veisperringer og barrikader. Trafikken ble tungt rammet i de store byene. Bordeaux ble praktisk talt tatt brakt til stillstans hele morgenen, og mange viktige motorveier ble blokkert.

Dusinvis av drivstoffdepot var påvirket av aksjonene, blant annet i Toulouse og Rennes. På Réunion-øya ble barrikadene opprettholdt i går, med heftige konfrontasjoner mellom demonstranter og politiet, og krav fra det lokale politi-prefekturet om forsterkninger fra Paris. Mange av demonstrantene har erklært at de akter å «fortsette til regjeringen gir etter».

Arbeidsgiverforeninger advarte i går mot en «nedlegging av økonomien». Men, mens transportselskapene krever at arbeidere skal holde seg vekk fra demonstrasjonene, støtter mange sjåfører aksjonene eller de tar aktivt del. Det har allerede blitt oppfordret til ei veisperring i Paris for kommende lørdag.

I går kveld annonserte innenriksminister Christophe Castaner sin plan for å bryte veisperringene og påtalte «de store sikkerhetsrisikoene, særlig terrorisme», som de «massivt mobiliserte» politistyrkene ikke ville kunne reagere på.

Protestbevegelsen, som inkluderer arbeidere, uavhengige lastebilsjåfører og småforretningsfolk, ble initiert via sosialmedier utenfor fagforeningenes kontroll, som samarbeider med regjeringen om å pålegge innstrammingene. Det reiser brennende politiske anliggender.

For å utvikles videre må bevegelsen vende seg til arbeiderklassen, den eneste sosiale kraften som er i stand til å sikre en seier gjennom kamp. En reell motstand mot angrepene fra Macron og de superrike kan bare utvikles uavhengig av fagforeningene, som støtter regjeringen og har gjort sin fiendtlighet til «Gul Vest»-protestene klart fra starten av. Bevegelsen kan dessuten bare utvikle seg uavhengig av fagforeningenes allierte, deriblant Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI) og Nytt antikapitalistisk parti (NPA).

For å forhindre fagforeningene og pseudo-venstre-gruppene fra å kvele bevegelsen – inkludert ved at de plasserer seg i fronten for å avspore den, demoralisere den, og gi initiativet over til regjeringen – trenger arbeiderne kamporganisasjoner som er uavhengige av fagforeningene. Det reiser spørsmålet om hvilken klasse som skal holde makten, og byggingen av et revolusjonært lederskap basert på perspektivet om at arbeiderklassen tar makten.

I løpet av helgen snakket WSWS med demonstranter i Marseille, Amiens og Paris.

I Marseille gikk Johanna, som er offentlig ansatt, og Sylvain, som er formann ved et røranlegg, med i protesten. Johanna sa: «Skattene er en dråpe i bøtta. Det har gått langt forbi det. Vi har fått nok. Vi er sikre på at det finnes andre løsninger, og vi har fått nok av å bli kontrollert av lobbyister. Vi ønsker å komme tilbake til et demokrati, med økning av minstelønna, reduksjon av skattene og retten til å kunne akseptere alle viktige lover ved folkeavstemming. Vi er sikre på at det er mange løsninger. Folk må ta tilbake makten.»

Sylvian la til: «Macron fortsetter arbeidet til sine forgjengere, men raskere. Egentlig er vi drittlei av alle disse korrupte regjeringene. Vi vet ikke hvem som virkelig driver verden. Det er klart i alle land. Vi håper denne bevegelsen sprer seg overalt. Vi kan se den offentlige bevisstheten vokse. Vi ønsker å leve sikkelig. Vi har fått nok av å se folk som sulter i Afrika. Vi ønsker å beskytte planeten og beskytte jobbene våre.»

«Det er synd at jernbanearbeiderne var aleine [da de streiket i vår]. Folket var ikke der, men i dag våkner folk opp. Havnearbeiderne sloss for oss. Vi var ikke der, men nå må hele Frankrike på banen.»

Lucie jobber med ordremottak på supermarkedet og varehuset Leclerc. «Vi er mot hevingen av skattene,» sa hun. «Vi vil få mindre kjøpekraft. Hvordan skal vi kunne brødfø våre familier? Våre lønninger lar oss overleve, men ikke leve. Macron hører ikke på det vi sier. Han må lytte til oss, forstå oss, og se hvordan vi lever. Om vi så må kjempe sammen alle sammen, så skal vi få forandra ting.»

«Hvis du er her i dag, er det fordi du ikke er helt enig med fagforeningene, fordi du ikke tror på hva de sier. Denne regjeringen er en katastrofe. Den dreper Frankrike. Vi kjemper for våre barn og barnebarn. Vi håper vi skal få skjøvet dem tilbake.»

«Det er et rot overalt. Hele verden er i en forferdelig tilstand. Jeg vet ikke hvordan Macron vil reagere, men vi står på hele veien.» Hun la til at Macrons hylling av Pétain «var meningsløs».

En pensjonert protestdeltaker ved Porte Maillot stasjonen i Paris sa:

«Jeg kom for å protestere fordi jeg mener det alltid er de samme menneskene som bærer prisen for skatteøkningene, tapet av kjøpekraft, og alt det der. I dag er det på grunn av dieselskatten. Alle vet at prisen på diesel er 70 prosent skatter.»

«Personlig er jeg allerede pensjonert. Jeg og min kone har tapt € 1.000 euro i kjøpekraft hvert år. Vi kan ikke fortsette slik. Folket kan ikke. Vi vil ikke tillate det lenger. Vi lever ikke anstendig lenger. Hvordan kan vi? Den som ikke har et tak over hodet, er ferdig.»

«De sier at de vil redusere boligskatten, men det er bare € 200 euro i året. Hvordan sammenligner du det med € 1.000?»

I Amiens uttalte en arbeider seg, som jobber ved det private sykehuset Clinique d'Europe, og som var en del av en gruppe som blokkerte sentralstasjonen, der biler som passerte tutet sin støtte: «Med alderspensjonen jeg snart skal leve av, kan jeg ikke godta prisøkninger.» Hans kollega la til: «Macron er de rikes president.»