Den bittert upopulære regjeringen til den franske presidenten Emmanuel Macron kunngjorde på mandag, midt blant masseprotester mot dens innstrammingspolitikk, en plan om å introdusere militær verneplikt. De første innrullerte skal avtjene sju måneder, i et program som innen 2026 skal føre alle de 800.000 franske statsborgerne som da er 16 år gamle inn i det militære.
Pressen har så godt som innrømmet at dette initiativet har til hensikt å undertrykke arbeiderklassens motstand, via en appell til nasjonalisme og militæroppbygging. «I en tid da Frankrike blir revet fra hverandre av splittelser som truer landets enhet,» skrev Le Parisien, «er idéen om å bringe tilbake den nasjonale tjenesten et rettidig initiativ». To dager senere, på onsdag kveld, annonserte Macron at militærstyrker skulle utplasseres til øya Réunion, for å undertrykke protester i Frankrikes «utenlandsprovins» i Det indiske havet øst for Madagaskar.
På tvers av hele Den europeiske union (EU) forbereder styringselitene seg på å gjeninnføre verneplikten. Etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 og den påfølgende slutten av Den kalde krigen, opphevet Frankrike verneplikten i 1997, etterfulgt av Spania (2001), Italia (2005), Polen (2008) og Tyskland (2010). Dette viste seg imidlertid bare å være et kort mellomspill. Etter at først Sverige i fjor og Frankrike nå i år kunngjør en gjeninnføring av tvungen militærtjeneste, drøfter andre viktige EU-makter, inkludert Tyskland, om de skal gjøre det samme.
Etter to fryktelige verdenskriger er det en dyp, historisk rotfestet motstand i den europeiske arbeiderklassen mot å gjeninnføre verneplikten. En Gallup-meningsmåling i 2015 fant at bare 29 prosent av den franske befolkningen ville være villig til å slåss for landet; i «Generation What»-undersøkelsen av EU-ungdom i 2017 svarte 60 prosent benektende på samme spørsmål.
Med godkjenningstall på bare 20 prosent er Macron-regjeringen forsiktig med å innrømme at den gjenoppretter verneplikten. Dens embetsrepresentanter fremmer absurde påskudd: neste års program skal bare vare én måned og involvere 16-åringer; ikke alle ungdommer skal tjene i kampenheter; utdanningsdepartementets tjenestemenn skal være involvert; hæren vil lære ungdommer «krisehåndtering» og «bærekraftig utvikling».
Europas stup ut i fascisme og deretter verdenskrig på 1930-tallet, bibringer imidlertid én uforglemmelig lærdom: når borgerskapet henfaller til nasjonalisme og militarisme i sine forsøk på å undertrykke klassekampen, da har det en forødende objektiv dynamikk. Konsekvensene av gjeninnføringen av generell militærtjeneste kan ikke forstås basert på de offisielle eufemismene og tilsløringene. De stammer fra den voksende objektive krisen i det kapitalistiske verdensystemet, som har sett mer enn et kvart århundre av uavbrutte imperialistkriger siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.
Påstanden om at slutten på Sovjetunionen markerte «Historiens slutt» ligger der sønderknust. Oppløsingen av Sovjetunionen signaliserte snarere gjenkomsten av alle de historiske konfliktene som to ganger skøyv verden ut i verdenskrig. For de som ikke vil slåss og dø – eller se sine barn dø – i kriger som de i Afghanistan, Syria og Mali, eller der de «pasifiserer» byene hjemme, er det avgjørende spørsmålet å bygge en antikrigsbevegelse i arbeiderklassen.
Eskaleringen av kriger og de underliggende inter-imperialistiske rivaliseringene de siste 25 årene har ført den kapitalistiske krisen til et kvalitativt nytt stadium. Konfrontert med sammenbrudd av sitt verdenshegemoni vedtok Washington i fjor en Nasjonal sikkerhetsstrategi som nedtoner «krigen mot terror» og som erklærer at USAs utenrikspolitikk nå skal baseres på «stor maktkonflikt». Og mens USA-EU-handelskriger bryter ut skrur Berlin og Paris opp kravene om en EU-hær for å konkurrere med Amerika.
Innen det amerikanske militæret vokser også kravene om verneplikt. Amerikanske væpnede styrker brukte $ 5,6 billioner på krig siden 2001, i minst 76 land, skrev Military.com, hvilket «fremtvinger spørsmålet: Kan en hær av bare-frivillige stå klar for å svare på oppropet?» Den pensjonerte generalen Dennis Laich, som støtter verneplikt, ble referert: «Hvis du gjør regnestykket, så oppfyller bare 3 av 10 amerikanere kriteriene for å tjene, og bare 15 prosent av de som oppfyller kravene har en tilbøyelighet til å ville tjene. Det er uholdbart ... »
Under sin turné rundt på slagmarkene fra Den første verdenskrigen før hundreårsmarkeringen av krigens slutt for to uker siden, sa Macron at EU trenger en hær som kunne konfrontere ikke bare Russland og Kina, men også USA
Når de nå forsøker å samle seg for å konkurrere med USAs militære makt, mens de konfronterer arbeiderne hjemme, er EU-imperialistene også tvunget til å returnere til fascistisk nasjonalisme. Mens de diskuterer en gjeninnføring av tvungen militærtjeneste promoterer Tysklands storkoalisjonsregjering ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD); innenriksminister Horst Seehofer applauerte deltakerne i et nynazistisk oppløp i Chemnitz, der en jødisk restaurant ble angrepet. I Frankrike hyllet Macron den nazi-kollaborerende diktatoren og antisemitten Philippe Pétain som en krigshelt, med henvisning til hans historikk fra Den første verdenskrigen.
Mens massemotstand mot innstramminger og sosial ulikhet bryter ut over hele Europa, er det avgjørende spørsmålet å heve arbeiderklassens bevissthet til nivå for dens historiske oppgaver. En ny antikrigsbevegelse må være basert på et internasjonalistisk og sosialistisk perspektiv, ledet av en politisk avantgarde i arbeiderklassen som slåss for dette perspektivet. Det innebærer å bygge Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International], verdens trotskistbevegelse, og ICFIs franske seksjon, Parti de l'égalité socialiste (PES).
PES reiser de sterkest mulige advarslene om de reaksjonære europeiske «venstre»-gruppene fra middelklassen, som kom ut av studentbevegelsen etter 1968: de støtter krig og nasjonalisme. Sveriges parti Venstern stemte for verneplikten, parlamentsrepresentantene fra Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI - La France insoumise) planlegger verneplikten i den franske nasjonalforsamlings militærkomité. Og den øverste ledelsen av Venstrepartiet [die Linke] sitter, svorne til hemmelighold, i det tysk parlamentets militærkommisjon.
Det politiske alternativet er ICFI. PES gjentar og understreker prinsippene fremsatt i ICFIs 2016-erklæring, «Sosialisme og kampen mot krig»:
* Kampen mot krig må baseres på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener bak seg alle progressive elementer i befolkningen.
* Den nye antikrigsbevegelsen må derfor være antikapitalistisk og sosialistisk, da det ikke kan bli noen alvorlig kamp mot krig, bortsett fra i en kamp for å få slutt på finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.
* Den nye antikrigsbevegelsen må derfor, av nødvendighet, være helt og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til alle politiske partier og organisasjoner som representerer den kapitalistiske klassen.
* Den nye antikrigsbevegelsen må fremfor alt være internasjonal, og den må mobilisere den enorme kraften i arbeiderklassen i en felles global kamp mot imperialisme. Borgerskapets permanente krig må besvares av arbeiderklassens perspektiv for permanent revolusjon, med det strategiske målet å avskaffe nasjon-stat-systemet og med etableringen av en global sosialistisk føderasjon. Det vil muliggjøre en rasjonell og planlagt utvikling av de globale ressursene, for på det grunnlaget å kunne utrydde fattigdom og heve menneskelig kultur til nye høyder.
Parti de l'égalité socialiste