«Alle – Ford, Chrysler, GM – må gå ut i streik, med en gang» Bilproduksjonsarbeideres raseri vokser over nedleggingen av GM-fabrikkanlegg

Av Jerry White
29 November 2018

Raseriet på bilfabrikkene og i arbeidersamfunnene vokser over General Motors’ kunngjøring på mandag om at konsernet legger ned fem fabrikker i USA og Canada, og stryker ut arbeidsplassen for nesten 15.000 time- og fastlønnede arbeidere. GM-direktør Mary Barra sa at tre montasjefabrikker i Detroit, Lordstown i Ohio og Oshawa i Ontario, vil bli nedlagt neste år, sammen med to girboksfabrikker i Baltimore i Maryland og i Detroit-forstaden Warren i Michigan. Hun erklærte at «tiltakene ville øke konsernets langsiktige potensiale for profitt- og kontantgenerering».

Det Detroit-baserte bilproduksjonskonsernet bokførte en 38-prosent-økning for sin nordamerikanske profitt for tredje kvartal, og er på vei til å klare $ 10 milliarder i profitt i år og $ 42 milliarder over de siste fem årene. Wall Street feiret nedleggelseskunngjøringen der GM-aksjen ble drevet opp med nesten 7 prosent, i forvissning om at mye av de anslåtte $ 6,5 milliardene i kostnadsbesparelser innen 2020 vil bli slust over til velstående investorer, gjennom fortsatte aksjegjenkjøp og utbyttebetalinger.

Arbeidsplassnedskjæringene ble rost i vesentlige lederartikler i Wall Street Journal, Washington Post og andre foretakstyrte medier. Trump og demokratene som leverte GM senkning av foretaksskatten på $ 500 millioner, har sammen med United Auto Workers (UAW) meldt falske protester sentrert på krav om at GM heller må stenge fabrikkanlegg i Kina og Mexico. Begge big-business-partiene og UAW støtter imidlertid den uopphørlige kampanjen for å drive ned arbeidernes lønninger og arbeidsvilkår, for å kanalisere mer penger til foretaks- og finansliten.

«Dette er kapitalismen på sitt beste,» sa Angela, en Fiat-Chrysler-arbeider fra Kokomo i Indiana, om fabrikknedleggelsene. «Dette viser at de ikke bryr seg en døyt om noe annet enn aksjemarkedet. Jula kommer og jeg kan bare forestille meg presset disse arbeiderne vil være under når de skal kjøpe gaver til sine barn, når de vet at de ikke har en jobb neste år.»

«Når Trump og mediene sier at økonomien aldri har vært så god og at det er rekordlav arbeidsledighet, stabler de BS høyt. Jeg kan ikke tenke meg noe annet land i verden som er mer propagandisert enn Amerika. Så forteller de oss at det er Mexico eller Kinas feil, eller at desperate innvandrere tar jobbene ... Jeg er bare kvalm av at de gjør alle andre til syndebukker.»

«Hva har endret seg siden 2008-krasjet? De kausjonerte ut de superrike og alle konsernene. Men for oss arbeidere var det ingenting. Hvor sikre er jobbene våre? Vi er desperate og stepper i mellom kreditorer, og dette skal være den beste av tider.»

Det globale finanskrasjet i 2008 ble etterfulgt av Obamas 2009-konkurs-restrukturering av GM og Chrysler, som førte til at lønningene til alle nytilsatte ble halvert, slutt på åtte-timers-dagen, og elimineringen av Jobs Bank, som tilbød noe som antydet et inntektsvern for oppsakte arbeidere.

I bytte for å ha avgitt disse innrømmelsene ble UAW gitt kontroll over et multi-milliarder pensjon-helse-fond og den største delen av GMs konsernaksjer. Etter å ha solgt 40 millioner aksjer tilbake til konsernet i februar i fjor – for den nette summen av $ 1,6 milliarder – holder UAW fortsatt 100 millioner aksjer som nå er verdsatt til $ 3,67 milliarder. Da GM-aksjen skjøt opp etter bekjentgjøringen om nedleggelsene, økte fagforeningens beholdning med $ 214 millioner.

Som den har gjort de siste fire tiårene, presset UAW gjennom konsesjonsavtaler i 2009 og 2011 og 2015, basert på løgnen om at ved å øke konsernenes profitt ville jobbene «sikres».

I møte med et økende antall streiker og masseprotester av arbeidere i USA og rundt om i verden, er GMs trekk et signal til Wall Street om at det ikke vil gis etter når det gjelder å utvinne maksimal profitt fra arbeiderne. Spesielt er arbeidsplassnedskjæringene ment å slå tilbake militansen til de 140.000 GM-, Ford- og Fiat-Chrysler-produksjonsarbeiderne som er fast bestemt på å vinne tilbake tapte inntekter og vinne betydelige gevinster, når deres fireårige arbeidsavtaler utløper i september 2019.

GMs kunngjøring ble etterfulgt av Fords beslutning om å kutte ett skift ved to av sine fabrikkanlegg, og eliminere 500 arbeidsplasser hver ved deres Louisville Assembly Plant i Kentucky og Flat Rock anlegget i Downriver forstedene av Detroit. Foretaket hevder at det ikke vil bli permanente permitteringer fordi arbeidere blir flyttet til andre anlegg. Imidlertid er jobben for mange midlertidige deltidsansatte (TPT) og kortsiktige supplerende arbeidere (STS) i fare, som betaler fagforeningsavgifter, men ikke har den aller minste beskyttelsen.

En arbeider ved det nærliggende Kentucky Transmissions Plant uttalte til WSWS: «Louisville Assembly Plant kunngjorde i dag at de permitterer folk. Vi har hørt at 500 stykker kommer til å bli overført til vårt anlegg. Men hva skjer med TPT og STS-arbeiderne der? De fleste av dem kommer til å være uten en jobb. Det er fullstendig uakseptabelt.»

«Jeg er ikke overrasket over hva GM har gjort,» sa en GM-kontraktsarbeider i Detroit-området. «Det er kutt, skjær og brenn, som ødelegger mennesker, familier og lokalsamfunn. Se på Detroit for 40 år siden. Det var helt flott. Se på Flint nå. Alt de berører, blir til s**t.»

Hvis ikke arbeiderne stopper fabrikknedleggelsene vil det bety en ytterligere ødeleggelse av Detroit, Oshawa og byene rundt Lordstown-fabrikken i Ohio, som allerede er blitt herjet av flere tiår med deindustrialisering og kronisk fattigdom. Et lavt estimat er at effekten av følgekonsekvensene etter nedleggelsene vil være eliminering av ytterligere 35.000 relaterte jobber i leverandørfabrikker og tjenesteytende næringer.

«Vi burde streike over hele Amerika. Alle sammen – Ford, Chrysler, GM, alle sammen – vi må streike med en gang,» sa en GM-arbeider fra det målrettede Detroit-Hamtramck-anlegget til WSWS Autoworker Newsletter.

Tommy, som allerede er permittert fra Lordstown-anlegget, sa: «Vi har mange folk som er virkelig ‘pissed off’ og føler at vi blir sparka i grøfta. Vi er klare til å gjøre noe, for å slåss imot.»

«Dette må bli en bevegelse over hele Amerika,» sa en annen Lordstown-arbeider. «Vi må vurdere det som en bevegelse, for nederlag ikke er et alternativ.»

«Kampen er for jobber. Kontinuerlig tar de vekk arbeidsplasser,» sa en ung TPT-arbeider på FCA Sterling Heights Assembly Plant som tidligere jobbet på GMO-fabrikken Detroit-Hamtramck. «Det er mange arbeidere på den fabrikken som prøver å legge inn nok tid til å kunne pensjonere seg. Nedstengingen vil påvirke arbeidere i hele Detroit-området, inkludert bedrifter og leverandører.»

«TPT-arbeidere som meg vil bli rammet hardest,» la hun til og bemerket at disse arbeiderne ikke har noen ansiennitet eller tilbakekallingsrettigheter.

Blant bilproduksjonsarbeidere er det et universelt hat mot UAW, som er nedsunket i en korrupsjonsskandale som involverer overføringen av millioner av dollar i bestikkelser fra Fiat-Chrysler-ledere i bytte for signeringen av pro-konsern-arbeidsavtaler. Kort tid før GM slettet den andre av tre skift på Lordstown i fjor, skrev tidligere UAW-visepresident ved GM Cindy Estrada en avtale bak ryggen på arbeiderne, sånn at GM kunne outsource arbeidsplasser til en entreprenør som betalte mindre.

«UAW visste at dette ville komme,» sa Dick, en FCA-Toledo-Jeep-arbeider om nedleggelsene. «Estrada la sannsynligvis grunnlaget for dette. Jeg er sikker på at GM kommer til å hale og dra og få flere skattekutt og vil prøve å presse arbeiderne neste år under kontraktsforhandlingene. Konsernet vill dingle disse fabrikkanleggene for å få arbeiderne til å akseptere flere innrømmelser.»

«Jeg vedder på at UAW vil plukke GM som målkonsern og vil fortelle arbeiderne at de kommer til måtte bite kula hvis de vil ha igjen jobbene sine. Hvis det skal bli en kamp må den komme fra arbeiderne selv.»

«Hva angår UAW,» tilføyde Angela, Kokomo-FCA-girkassearbeideren, er «det en organisasjon som vil akseptere bestikkelser, vil gi sine topprepresentanter lønnsøkninger og bygge dem hytter i Black Lake midt under en korrupsjonsskandale. De ser skriften på veggen. Arbeiderne kommer til å forlate dem og slutte å betale avgiftene, og nå stjeler de alt de kan, før de går ned.»

«De eneste som skal kunne slåss mot disse fabrikknedleggelsene er arbeiderne selv. De sier at vi skal snakke sannhet til makta, men problemet er at de som har makt, de kjenner allerede sannheten om hva de gjør med oss, og de gir blanke i oss. Arbeiderklassen må reise seg og ta makta fra dem.»

Mark, en 26 år gammel midlertidig-deltidsansatt på GMs Detroit-Hamtramck-anlegg, sa at han bare fant ut om nedleggelsen «dagen etter, på nyhetene. Det er virkelig nedslående. De ‘beklaget’ at det var sånn vi fant ut om det. Hva angår fagforeningspresidenten, har vi ikke hørt noe.»

Etter videregående skole jobbet Mark på Walmart på og av i fire år for $ 10 timen. Han fikk jobb som TPT-arbeider ved GM for fire år siden, men har aldri klart å bli permanent. Han har måttet flytte fabrikk flere ganger på grunn av midlertidige permitteringer eller nedleggelser, og hver gang har han mistet sin ansiennitet, og derfor aldri fått en fast jobb. «Jeg har hoppet fra fabrikk til fabrikk,» fortalte han. Senest forlot han sin stilling på GMs Lake-Orion-anlegg sommeren 2017 på grunn av den utvidede nedleggelsen. Han tjener $ 15 timen og vet ikke hva han vil gjøre som svar på den annonserte nedleggelsen.

«GM forer bare egne lommer,» sa han. «Vi får den korte enden. Sånn fungerer det. Vi er vant til det her i Amerika. De som trenger mest, får minst. De på toppen passer på seg selv. Hvis du er i arbeiderklassen, må du jobbe hele tida for å overleve. De vil aldri gi deg sjansen til å leve komfortabelt. Du ville tro at vi ville bli bedre behandlet siden vi er de som faktisk får selskapet til å fungere fra dag til dag, og de kunne ikke gjort det uten oss.»

Mark fortalte at siden han er uten oppsparte midler ville han ikke hatt råd til en større reparasjon på bilen sin, om den brøt sammen. «Jeg har råd til grunnleggende nødvendigheter,» sa han. «Det er en kamp. Det er frustrerende å forlate hjemmefra klokka 05:00 eller 06:00, og mange av oss kommer først hjem klokka 20:00 eller 21:00. Da er det ikke lenge før du er tilbake her igjen.»

Han sa at han mente at hver arbeider har rett til en permanent heltidsjobb, ikke bare i USA, men internasjonalt. «Alle fortjener en jobb. Hvis vi slåss sammen, i forskjellige land for å sikre at vi er på samme side, med samme lønn, da tror jeg vi kunne få innflytelse. Jeg føler at arbeiderklassen trenger å jobbe sammen mer som én klasse, og gjøre det sånn at det ikke er de få rike som bare dikterer de fattige. Det er urettferdig og ikke riktig. Vi burde bare dele opp all formuen sånn at alle har samme beløp.»