New York Times: Vår forbrytelse var å fortelle sannheten

Av Andre Damon
29 November 2018

Et nytt argument er innført på de redaksjonelle ledersidene i New York Times og Washington Post: At amerikanske medier, ved å rapportere sann informasjon om presidentkandidaten Hillary Clinton under 2016-valget, promoterte «russisk propaganda».

I løpet av de siste to årene har store amerikanske teknologibedrifter, under påskudd av å bekjempe «russisk innblanding» i amerikansk politikk, opprettet et regime med internettsensur der venstreorienterte, antikrig og sosialistiske synspunkter rutinemessig blir slettet, eller i all hemmelighet begrenset.

Nå krever de ledende arkitektene for dette sensur-regimet at det utvides til hovedstrømsavisene som ikke er målrettet av Silicon Valleys tilslag.

Den 17. november publiserte Washington Post en lederartikkel av Alex Stamos, Facebooks forhenværende sikkerhetssjef, som argumenterte for at amerikanske medier ikke burde ha rapportert WikiLeaks’ avsløringer av Hillary Clintons korrupte relasjoner til Wall Street og tyveriet av de demokratiske primærvalgene i 2016.

Stamos skriver at Facebook-ledere «ikke var de eneste» som var ansvarlige for russisk «innblanding ... Vi må også huske at i løpet av sommeren 2016 belønnet alle de vesentlige mediene datasnokene fra Det russiske hoveddirektoratet for etterretning (GRU), med tusenvis av kollektive historier trukket fra de stjålne e-postene til prominente demokrater. Den triste sannheten er at blokkeringen av russisk propaganda ville ha krevd at Facebook hadde forbudt historier fra New York Times, Wall Street Journal og kabelnyheter – for ikke å glemme, til og med denne avisa.»

Han konkluderer med at disse avisene «aldri i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg deres eget ansvar for styrkingen av Russlands valginnblanding».

Med andre ord, Stamos argumenterer for at ved publiseringen av sann informasjon om politisk korrupsjon begikk den amerikanske pressen det som utgjør forræderi. Hans påstand er et frontalangrep på den amerikanske politiske tradisjonen om ytringsfrihet, som går tilbake til Zenger-saken fra 1733 som satte den presedensen at sanne ytringer ikke kan være en forbrytelse.

Posts beslutning om å publisere Stamos’ argumenter er et uttrykk for sympati for dette totalitære argumentet.

Publiseringen av Stamos’ lederartikkel kom bare to dager etter at New York Times publiserte en lederartikkel som latterliggjorde Facebook-ledere for initielt å ha avvist Stamos’ påstander om «russisk innblanding» på Facebook. Den artikkelen presenterer Stamos som en omringet kriger i en heroisk kamp for å avsløre den russiske trusselen innen Facebook, og utgjør Times underskrift for hans synspunkter.

Stamos har lenge vært en av de fremste talsmenn for internettsensur. I en tale på en militærkonferanse i Estland fortalte Stamos de samlede generalene at Facebook selektivt valgte hvilke innlegg de viser til brukerne, fordi «ikke all informasjon er skapt lik».

En enda mer direkte underskrift for denne oppfatningen kom i form av en spalte den 23. november av Times’ ledersidebladfyk Nicholas Kristof, med tittelen «I forsøk på å bekjempe, ikke spre, frykt og løgner.»

Kristof erklærer: «Alex Stamos, tidligere ved Facebook og nå ved Stanford, bemerket at mye av den offentlige diskusjonen har vært om hvordan Russland brukte profiler av falske amerikanere til å så splittelser og løgnaktighet. Han bemerket at det har vært mindre fokus på hvordan Russland anvendte nyhetsorganisasjoner til å publisere demokratenes stjålne e-postmeldinger for å skade Hillary Clinton.»

Spaltisten fortsetter: «Det har ikke vært mye sjelegranskning i de tradisjonelle mediene om deres rolle i dette,» fortalte Stamos meg. «Det er ikke noe lett svar for hva legitime journalister bør gjøre når nyhetsverdig informasjon blir strategisk lekket, men det kunne være noen alternativer for dekkingen av disse historiene, uten å by massiv forsterkning.»

Kristof legger til: «Jeg mente at vi i media (spesielt kabel-tv) fumlet 2016.»

I løpet av andre halvdel av 2016 publiserte WikiLeaks informasjon tilspilt dem av en ukjent varsler som dokumenterte massiv korrupsjon på vegne av Hillary Clinton, hennes kampanje og Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC). E-postene viste at, i bytte for sekssifrede talegebyr, ville Clinton fortelle Wall-Street-bankfolk at velstående mennesker burde ha større innflytelse i amerikansk politikk.

De dokumenterte også hvordan Clinton mottok debattspørsmål på forhånd som hennes motstander ikke hadde tilgang til, og hvordan DNC-ledelse var blitt kjøpt av Clinton-kampanjen og jobbet for å sikre hennes motstanders nederlag. Disse avsløringene ble rapportert gjennom trykte og kringkastede medier.

Ifølge Stamos og Kristof burde de vesentlige avisene ganske enkelt ha selvsensurert og nektet å dekke WikiLeaks’ avsløringer.

Disse påstandene markerer et nytt stadium i kampanjen mot ytringsfriheten i USA.

Det er opprettet et effektivt sensurregime online. Nå krever de ledende arkitektene for internettsensur at de vesentlige avisene utøver selvsensur. Med opposisjonelle nyhetskilder sensurert og hovedstrømskilder som knebler seg selv, håper Stamos, Kristof og deres likesinnede, at offentligheten ikke vil ha mulighet til å få vite hva det politisk etablissementet ikke vil at de skal få greie på.