På søndag entret ukrainske marinefartøy inn i farvann hevdet av Russland i nærheten av Krim, som førte til at den russiske kystvakten skjøt på og anhold tre ukrainske skip. Ukrainas president Petro Porosjenko har respondert med å erklære unntakstilstand og krigsrett og har satt hæren i full beredskap, der han erklærte at «Ukraina er truet av fullskala krig med Russland.»

Den pågående krisen er den mest signifikante direkte militærkonfrontasjonen mellom Russland og Ukraina, landene med de to største stående hærene i Europa, siden tidlig i 2014 da et ytrehøyrekupp i Kiev, organisert og finansiert av EUs og USAs imperialisme, kastet regionen ut i en tilstand av vedvarende krise.

Konfrontasjonen i Azovhavet er den siste i en serie provokasjoner iscenesatt av amerikansk imperialisme og av USAs allierte – fra kuppet i Ukraina selv, de mange påståtte gassangrepene i Syria, til Skripal-forgiftningen og den angivelig russisk «innblandingen» i USAs valg – med sikte på å skape påskudd for sanksjoner og militær aggresjon mot Russland.

Som med alle Porosjenko-regimets provokasjoner mot Russland de siste årene tok NATO, EU og USA straks Ukrainas side i den nåværende konfrontasjonen, og fordømte Russlands tiltak som en «aggresjonshandling» og «brudd på folkeretten».

Washingtons hykleri kjenner ingen grenser. Bare en dag tidligere hadde Trump-administrasjonen hvitvasket mordet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi og erklært at det ikke var noe bevis for at den saudiske kronprinsen hadde gjort noe galt.

Porosjenko bekjentgjorde at USAs utenriksminister Mike Pompeo hadde forsikret ham om at Washington ville by «full støtte, full assistanse, inkludert militær bistand.»

Ukrainas provokasjon kommer bare dager før et planlagt møte mellom den amerikanske presidenten Donald Trump og den russisk presidenten Vladimir Putin på G20-toppmøtet i Argentina, som avholdes på fredag og lørdag.

Mediene innordnet med Det demokratiske partiet, som i mer enn to år har vært engasjert i en hysterisk kampanje mot Trump på grunnlag av hans påståtte «myke» holdning til Russland, grep umiddelbart tak i hendelsen for å presse den amerikanske presidenten til å «stå opp mot Putin», som New York Times sa det.

I en lederartikkel publisert på onsdag krevde Times at USA og landets allierte måtte «pålegge sterkere sanksjoner, forby sine fartøy å gå til russiske havner i Svartehavet eller Azovhavet, eller øke militærstøtten til Ukraina». Avisa erkjente at «disse handlingene innebærer alle risiko», uten å utlede om faren for en militærkonfrontasjon som raskt kunne involvere verdens to største atomvåpenmakter.

Washington Post, for sin del, erklærte: «Mr. Putins aggresjon burde påvirke den mottakelsen han får fra Mr. Trump på G20-toppmøtet i Buenos Aires ... Mr. Trump kunne sende en melding ved å nekte å møte Mr. Putin; hvis han gjennomfører det bilaterale møtet burde han begynne med å fortelle den russiske lederen at hans angrep på Ukraina er uakseptabelt og vil få konsekvenser.»

Elementer innen den amerikanske staten og i foretaksmediene er fast bestemt på å forhindre en gjentagelse av sommerens toppmøte i Helsinki, som utløste fordømmelser at Trump som en «forræder» og «russisk agent». Siden da har Trump-administrasjonen trukket seg fra INF-traktaten med Russland, som forbød begge land å utvikle kort- og mellomdistanse atomvåpenmissiler.

Porosjenko produserte denne krisen bare noen få måneder før det skal avholdes presidentvalg i Ukraina, som den upopulære sittende presidenten er nesten sikker på å tape. Erklæringen av unntakstilstand og krigsrett gir Poroshenko og de militære bredt anlagte mandater, inkludert retten til å raide leiligheter og gjennomsøke biler, sensurere pressefriheten, sensurere internett og forby demonstrasjoner. Porosjenkos handlinger er rettet mot Ukrainas egen befolkning, like mye som mot Russland.

Som et resultat av denne ukas hendelser er Ukraina og Russland nå på randen av en stor krig, som raskt kunne trekke inn de imperialistiske maktene. Magasinet Time skrev at Azovhav-krisen har potensial til å bli en ny Tonkin-krise, som ble påskuddet i 1964 for det amerikanske militærets direkte involvering i Vietnam.

På onsdag annonserte Russland at landet ville utplassere nok et S-400 bakke-til-luft-missilsystem på Krim. Russiske medier har advart om en «stor krig» som ville koste tusenvis av liv på begge sider.

Azovhav-krisen bekrefter fullt og helt advarselen fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i 1991 om at oppløsingen av Sovjetunionen ville åpne opp en ny historisk periode av imperialistkriger. Undergravningen av Russlands innflytelse i Svartehavsregionen, som historisk har vært av stor geo-strategisk betydning for Russland som vannveien og porten til Middelhavet og det energirike Midtøsten, har vært en sentral del av amerikansk imperialismes forsøk på å bringe alle ressursene fra den enorme landmassen som tidligere var dekket av Sovjetunionen, under sin direkte kontroll.

Der Tyrkia i 1991 var den eneste NATO-medlemstaten som grenset til Svartehavet er i dag alle stater som grenser til Svartehavet, bortsett fra Russland selv, NATO-medlemmer eller de har høyreorienterte, antirussiske og pro-amerikanske regimer installert etter imperialist-orkestrerte «fargerevolusjoner» (Ukraina og Georgia).

Putin-regimet har ikke noe svar på det stadig økende imperialistpresset, bortsett fra en kombinasjon av forsøk på å finne en avtale og opp-piskingen av nasjonalisme og militarisme på hjemmebane. Som direkte resultat av den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionens frykter dette regimet, som representerer et kriminelt oligarki, en bevegelse av den russiske arbeiderklassen mer enn noe annet, inkludert et potensielt angrep av imperialismen.

Den ekstraordinære hensynsløsheten til de imperialistiske krigshisserne og deres ytrehøyremarionetter i Øst-Europa, kan bare forklares av den dype krisen i USA og den globale kapitalismen og veksten av klassekampen. I år har man sett et oppsving av arbeiderklassekampene i Iran, India, Europa og USA, sentrum for verdensimperialismen.

Disse kampene gir det materielle grunnlaget for å motsette seg den amerikanske imperialismens krigsmål. Det som kreves er byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), blant annet i Ukraina og Russland, som lederskap for den internasjonale arbeiderklassens sosialistiske antikrigsbevegelse.