Lørdag den 1. desember ble Andrés Manuel López Obrador (AMLO) svoret inn som den nye presidenten i Mexico, med utenlandske dignitærer til stede.
I juli-valget knuste AMLO og hans parti Morena de tre dominerende partiene, det sist regjerende Institusjonelle revolusjonspartiet (PRI) og koalisjonen mellom det høyreorienterte Partiet for nasjonal handling (PAN) og Det demokratiske revolusjonspartiet (PRD), en tidligere sentrum-«venstre»-gruppering. Morena har nå besluttende majoritet i begge kamre av Den meksikanske kongressen.
Den uovertrufne velgeroppslutningen AMLO fikk var i stor grad basert på hans kampanjeløfter om å få slutt på myrderiene krigen mot narkotikakartellene har resultert i som PAN-presidenten Felipe Calderón slapp løs for et dusin år siden, en slutt på offisielle embetsrepresentanters endemiske korrupsjon, og å redusere den gjennomgripende fattigdommen og arbeidsløsheten som tynger den meksikanske arbeiderklassen.
Men Lopez Obradors uttalelser de siste to ukene undergraver allerede raskt disse forventningene.
Krigen mot narkotikahandelen lansert i 2006 har etterlatt mer enn 200.000 døde og over 35.000 savnede. Store antall regulære tropper og marinesoldater ble flyttet fra kasernene og ut i gatene, angivelig med oppgaven å erstatte korrupte eller inkapable politistyrker, og for å redusere kriminalitet og vold.
Disse tiltakene har mislyktes helt. For året 2017 ble det registrert 31.000 mord, det doble antallet av 2010. Det tilsvarer 25 drap per 100.000 innbyggere, som er en statistikk verre enn Colombia og tall som nærmer seg de for Brasil (29 per 100.000 innbyggere). 2018 tegner til å sette en ny rekord.
Militærets misbruk av sivile ikke innblandet i kriminalitet ble også utbredt i denne perioden. Den nasjonale ombudsmannen for menneskerettigheter har dokumentert dusinvis av tilfeller der hæren og marinen har bedrevet mord, tortur og tvungne forsvinninger, deriblant militærets velkjente involvering i Tlatlaya-massakren, og forsvinningen og de nesten sikre drapene på de 43 Ayotzinapa-lærerstudentene, som rystet den meksikanske offentligheten.
Under sin valgkampanje og kort etter seieren i juli, annonserte López Obrador sin intensjon om gradvis å trekke hæren tilbake fra gatene. Men forleden uke gjorde han helomvending, der han foreslo en enda større rolle for militæret, med opprettingen av en Nasjonalgarde sammensatt av enheter fra hæren og marinen, som skal overta de nåværende funksjonene til det føderale politiet.
Så langt fra noen retur til kasernene vil dette tiltaket føre til en betydelig økning i utplasseringen av militæret. AMLO meldte at innen 2021 skulle den nye Nasjonalgarden omfatte mellom 120.000 og 150.000 soldater i aksjon.
López Obrador søker faktisk en militær «Spesialkommando» over de føderale og delstatenes politi-funksjoner. Tilsynelatende ville dette utvides til å inkludere deres rolle i etterforskningen av forbrytelser, som under dagens, lengestående konstitusjonelle rammeverk faller under offentlige anklagedepartementers kontroll. Da han fremmet dette konseptet for den nåværende forsvarsministeren general Salvador Cienfuegos, ble han av generalen fortalt at det ikke kunne gjøres, fordi det ville være i strid med forfatningen. Til det responderte AMLO: «La oss forandre grunnloven.»
Følgelig vil «kampen mot kriminalitet» i Mexico forbli i hendene på de væpnede styrkene. I stedet for å avvikle det som har vært de to siste administrasjonenes sikkerhetsparadigme konsoliderer AMLO det, og utvider det til og med betydelig.
I tråd med sin uttalelse til Cienfuegos gjør López Obrador det, selv om Mexicos Høyesterett i forrige uke besluttet at utplasseringen av militæret for å utøve politioperasjoner bryter med grunnleggende forfatningsnormer. López Obradors og hans parti Morenas respons til denne rettsvurderingen var allerede neste dag å introdusere et forslag i Kongressen om å endre 13 artikler i grunnloven, for å kunne tillate en militærinstans å lede «forhindring av kriminalitet og bevaring av den offentlige sikkerhet».
Ett hundre og trettiseks sivile og menneskerettighetsorganisasjoner, samt over 500 politiske og sosiale personligheter som har støttet López Obrador, utstedte umiddelbart en «viktig»-melding som oppfordrer ham til å suspendere denne lovgivningsprosessen. Deres uttalelse sier at Morenas forslag ville generere mer vold, flere brudd på menneskerettighetene og ville gi «nesten absolutt makt» til de væpnede styrkene. Det ville utgjøre en «de facto militarisering av landet». Sist onsdag meldte forhenværende PRI-president Ernesto López Portillo seg med i koret: «Den valgte presidenten forestiller seg en struktur for nasjonal sikkerhetskontroll, med militæret ansvarlig for operasjonen.»
Men López Obrador er uberørt. Han holdt en uforlignelig tale til et massepublikum på 30.000 militærpersonell, der han forklarte sin beslutning om å overlate den operasjonelle kontrollen over politiets oppgaver til de væpnede styrkene. Han ignorerte de veldokumenterte overgrepene militæret har utført mot sivilbefolkningen, forherliget dem i stedet og karakteriserte dets rekker som folkets voktere.
Han sa at hæren var en institusjon «som har vært respektfull overfor sivile myndigheter. De meksikanske soldatene, [selv] generalene [!] er av folket.» Dessuten har de væpnede styrkene, takket være deres «bemerkelsesverdige bidrag» i sikkerhetsanliggender, «vunnet meksikanernes respekt og hengivenhet, hovedsakelig i de mest sårbare områdene av landet». De var også «en kraft som verdsetter fred og ro i befolkningen.»
Ved AMLOs side under hans tale sto general Luis Crescencio Sandoval, AMLOs valg som ny forsvarsminister, som vil ha tilsyn med Nasjonalgarden. Sandoval har presidert de siste to årene over en blodig gatekrig i den nordlige meksikanske byen Reynoso. I tråd med AMLO understreket han at «soldater, marinegaster er den uniformerte befolkningen.»
Forsikringene fra AMLO og hans nye militærsjef reflekterer faktisk autoritære oppfatninger. Og de står i grell kontrast til den grunnleggende marxistiske oppfatningen formulert av Lenin, om at staten i sin essens består av væpnede menn som beskytter interessene til de styrende samfunnssektorene.
Organisasjonene som motsetter seg lovgivningen om tilleggsendringer til forfatningen understreket i sin uttalelse i forrige uke at hvis tilleggsendringene foreslått av Morena ble gjennomført, kunne regjeringen erklære enhver situasjon den konfronterte som en trussel mot den interne sikkerheten, om det var «vanlige kriminalproblemer, organisert kriminalitet eller sosiale protester». Følgelig kunne eksempelvis protester i likhet med fjorårets «gasolinazo» over de hevede bensinprisene, som AMLO på det tidspunktet kritiserte for angivelige utskeielser og vold, bli møtt med militær undertrykking.
Hvis befolkningen reiser seg som svar på AMLOs og Morenas manglende gjennomføring av sine hule løfter om progressive reformer, er militærundertrykking det den uunngåelig vil bli møtt med. Dette er, i den endelige analysen, den virkelige impulsen som motiverer den økte rollen nå foreslått for Mexicos militære.
På tirsdag gikk Lopez Obrador igjen av veien for å forsikre styringseliten og utenlandsk kapital om at han vil være tilbakeholden med offentlige utgifter, det vil si, nyliberalistiske budsjettinnstramminger og balanserte budsjett vil vedvare. Selv om Mexicos skattesatser er av de laveste reltivt BNP i hemisfæren, nært ned mot skatteparadiset Panama, vil hans administrasjon ikke øke skattene, og innenlandske og utenlandske investeringer i Mexico vil være trygge.
Hans utpekte finanssekretær Carlos Urzúa har allerede utarbeidet et budsjett som forutser et 70 prosent kutt i offentlige ansettelser, og et 30 prosent kutt for høyere utdanning.
AMLO understreket på tirsdag at «Mexico vil bli et sikkert land, som skal gi stor tillit til den investeringen vi også trenger, for vi skal ikke bare anvende offentlige investeringer, vi trenger også nasjonal privat investering og økte utenlandske investeringer, og vi slutter allerede avtaler.»
I kontrast til disse konkrete proklamasjonene har den nyinnsatte administrasjonen kun gjort de vageste forslagene om å investere i arbeidsplasser, fattigdomsreduksjon og utdanning, som alle så langt mangler spesifikke eller seriøse angivelser.
Alt dette er en resept for at den meksikanske arbeiderklassen raskt vil miste troen på AMLOs økonomiske program.
López Obrador og hans politiske team har også gjort det klart at de har prioritert gode relasjoner med amerikansk imperialisme.
Til tross for den overveldende antipatien mot Trump som har har høstet spott fra den meksikanske befolkningen, har AMLO gått av veien for å unngå å utfordre hans krav om at Mexico må betale for en grensemur, hans skildring av desperate sentralamerikanske innvandrere som infisert av gjengemedlemmer og kriminelle, eller hans krav om at Mexico viser vekk disse innvandrerne ved den sørlige grensa, og hvis ikke, huser dem i Mexico for så lang tid det måtte ta for at deres søknader om innreise til USA skal bli behandlet.
På søndag foreslo AMLOs utenriksminister Marcelo Ebrard for USA gjennomføringen av det han kalte en «Marshallplan» for den sentralamerikanske «Trianglen». «Investerings- og rekonstruksjonsplanen» ville være rettet mot El Salvador, Honduras og Guatemala.
Under planen ville Mexico absorbere en stor del av den sentralamerikanske utvandringen, i hvert fall mens søknader fra alle som fortsatt søkte å emigrere til USA, kunne behandles. Samtidig vil et stort offentlig arbeidsprogram gjennomføres i det fattigdomsrammede sørlige Mexico.
Ebrard har foreslått et «innledende» bidrag fra USA på minst $ 1 milliard, for å finansiere disse tiltakene. Canada vil også bli invitert til å delta i finansieringen.
For å overbevise Trump om å bli med på initiativet har Ebrard karakterisert det intenderte resultatet som en bremse på ulovlig innvandring.
Mexico vil presentere dette forslaget den 10. og 11. desember på regjeringskonferanse for FNs migrasjonsplattform [Intergovernmental Conference for the Global Compact on Migration].
Strippet for retorikken er det åpenbart at et hovedmål for planen er å bemanne utviklingen i Sør-Mexico med billig mellomamerikansk arbeidskraft, som en fristelse for både det amerikanske og det meksikanske borgerskapet. Trump kan imidlertid motsette seg etableringen av slike jobber utenfor USA.
Mange fra pseudo-venstre miljøene karakteriserer den nyinnsatte López-Obrador-administrasjonen som den første «venstreorienterte» meksikanske regjeringen siden den venstre-populistiske president Lázaro Cárdenas på 1930-tallet, som eksproprierte utenlandske oljeselskapers beholdninger, så vel som store grunneieres, som ble distribuert til småbønder. De gir enten helhjertet støtte til den nyinnsatte administrasjonen, eller de støtter den «kritisk».
Dette kan bare gi et dekke for hva som vil vise seg, basert på den politikken som er bekjentgjort til nå, å være en høyreorientert administrasjon som vil bli tvunget til å fortsette, og til å intensivere angrepene på den meksikanske arbeiderklassen.