Én million døde av selvmord og overdoser siden 2007

Ofre for den sosiale kontrarevolusjonen i Amerika

1 December 2018

Årets rapport fra Centers for Disease Control (CDC) [Sentrene for sykdomskontroll] om dødelighetsrater, utgitt sist torsdag, avslører at den amerikanske arbeiderklassen konfronterer en hittil usett sosial, økonomisk, helsemessig og psykologisk krise.

CDCs funn viser en svimlende økning i indeksene for sosial elendighet på bare ett år, fra 2016 til 2017.

• Forventet levealder falt fra 78,7 til 78,6 år, det tredje påfølgende år med nedgang.

• Den aldersjusterte dødsraten økte 0,4 prosent, fra 728,8 dødsfall per 100.000 til 731,9 per 100.000 (inkludert en økning på 2,9 prosent blant unge mennesker i alderen 25 til 34 år).

• Overdosedødsfall økte 9,6 prosent (inkludert en 45 prosent økning i dødsfall av fentanyl). Narkotikaoverdoser er den ledende dødsårsaken for personer under 55 år.

• Selvmordsratene økte i 2017 med 3,7 prosent, fra 13,5 per 100.000 til 14,0 per 100.000.

Rapportens historiske tall kvantifiserer den ødeleggende effekten på arbeiderklassen som den økonomiske krisen i årene 2007 og 2008 og dens etterdønninger har hatt.

• Fra 2007 til 2017 økte selvmordsdødsfallene fra 34.598 til 47.173, en økning på 36,3 prosent.

• Overdosedødsfall ble nesten doblet og økte med 95,0 prosent, fra 36.010 i 2007 til 70.237 i 2017.

• Det totale antall dødsfall av selvmord og overdoser siden 2007 er 954.365 mennesker – tilsvarende befolkningen i Amerikas 10. største by. Det er mer enn det totale antall amerikanske soldater drept i alle amerikansk kriger, fratatt Borgerkrigen. Med 2018 nesten til ende har det totale antall døde nå sannsynligvis oversteget én million mennesker.

Responsen på rapporten fra det politiske etablissementet er helt forutsigbar: en artikkel eller to i de store avisene, et raskt segment på kveldsnyhetene, og kanskje en tweet fra en håndfull politikere.

Men alle vet at ingenting vil bli gjort. Aksjekursene for foretakene som pusher piller til funksjonshemmede veteraner og skadede arbeidere vil fortsette å stige. I morgen vil CDC-rapportene være lenge glemt, begravet under styringsklassens antiRussland- og antiKinakampanjer, #MeToo-hysteri og krav om internettsensur.

Årsaken til 100.000 menneskers dødsfall av sosial elendighet per år, er ikke et fantastisk mysterium. Det er produkt av det kapitalistiske systemet og det tiltenkte resultatet av deindustrialiseringspolitikken og den sosiale kontrarevolusjonen, utført over mer enn fire tiår av både demokrater og republikanere i samarbeid med fagforeningene.

Dette er et bredt anerkjent faktum blant medisinske fagfolk. En 2018-studie publisert av American Journal of Public Health [Amerikansk offentlig helse journal] med tittelen «Opioid Crisis: No Easy Fix to its Social and Economic Determinants» [Opioidkrisen: Ingen lette fiks for dens sosiale og økonomiske determinanter] skylder på «en flere-tiår-lang økning i ulik inntekt og økonomiske sjokk som følge av deindustrialisering og kutt i sosiale sikkerhetsnett» for økende forskjeller i forventet levealder mellom rike og fattige.

Spesielt viser studien den ødeleggende effekten av den massive rikdomsoverføringen som ble foretatt av Obama-administrasjonen etter 2008-finanskrisen. «2008-finanskrisen sammen med innstrammingstiltak og andre nyliberalistiske politiske virkemidler har ytterligere ødelagt fysisk og mentalt velvære,» står det i rapporten.

Mens bankene og foretakene mottok billioner i kasusjoneringsoverføringer mistet millioner av arbeidere sine hjem, arbeidsplasser og deres opplevelse av verdighet og hensikt.

Forrige mandag da General Motors bekjentgjorde at de ville legge ned fem fabrikkanlegg for bilproduksjon og si opp 15.000 arbeidere i USA og Canada, økte aksjekursen nesten 7 prosent. For konsernets velstående aksjonærer – inkludert byråkratiet i United Auto Workers Union (UAW) – betyr den nyheten lengre og mer eksklusive ferier, nye og dyrere biler og boliger, og masse smykker og champagne for fritiden.

Men for bilproduksjonsarbeiderne, deres familier og millioner av innbyggere i de berørte områdene, betyr det desperasjon, narkotikamisbruk og død.

De byene som rammes av GM-fabrikknedleggelsene – deriblant Detroit og forstaden Warren i Michigan, White Marsh i Maryland og Lordstown i Ohio – er allerede blant de mest brutalt rammet av opioidkrisen, etter flere tiår med nedskjæringer av arbeidsplasser, lønninger og sosialtjenester. Forskjellen i forventet levealder mellom de rikeste og de fattigste 25 prosentene er allerede 6,7 år i Youngstown i Ohio, nær Lordstown. I regionen Detroit er forskjellen 8,2 år.

GMs trekk ble hyllet av foretakspressen. Wall Street Journal og Washington Post (eid henholdsvis av multimilliardærene Rupert Murdoch og Amazon-sjefen Jeff Bezos) roste beslutningen som genial. Automotive News utnevnte konsernets administrerende direktør Mary Barra til «Årets industrileder».

Den tvetydige og iscenesatte harmen fra en relativ håndfull demokrater, republikanere og UAW-representanter over GMs trekk er helt falsk. Alle disse politikerne og fagforeningsbyråkratene som banker i bordet med den ene hånda, aksepterer konsernets belønninger med den andre.

I 2018 bidro GM-direktører og deres Political Action Committee [PAC – organ for politisk tv-reklame] til kampanjene til et flertall av de som ble valgt til Representantenes hus og Senatet, like mye til demokratiske som til republikanske politikere.

Hva angår UAW er denne organisasjonen av mottakere av bestikkelser og foretaksagenter ansvarlig for tiår med innrømmelser, som har omdannet bilbyer som Dayton, Toledo og Kokomo fra relativt fungerende lokalsamfunn til episentre for opioidkrisen. Som gjenytelse har fagforeningene blitt godt kompensert. En voksende liste over nåværende og tidligere UAW-representanter er under føderal etterforskning for å ha mottatt bestikkelser fra GM, Fiat-Chrysler og Ford, i bytte for å ha hjulpet konsernene til å øke utbyttingen og redusere arbeidskostnadene.

Under kapitalismen er arbeiderklassen fullstendig utelukket fra beslutningsprosessen. Det politiske etablissementet gjør ingenting tilgjengelig for å bistå ofrene for fabrikknedleggelsene og deindustrialiseringen, og etterlater dem for å dø.

I stedet for å oppfylle arbeiderklassens behov stikker styringsklassen rikdommen skapt av arbeiderne i lomma, og tildeler milliarder av dollar til militær- og etterretningstjenestene, for at de ved militær makt kan imøtekomme bankenes og konsernenes forlangender.

Trump-administrasjonen kuttet over $ 200 millioner fra helseprogrammer for å bidra til å betale for innesperringen av 14.000 arbeiderklassebarn fra Mellom-Amerika, som hadde begått den «forbrytelsen» det er å flykte fra sine fattige hjemland på jakt etter et bedre liv.

I september kunngjorde departementet for helse og sosialtjenester at de overførte $ 16,7 millioner fra CDC, $ 9,8 millioner fra Medicare og Medicaid, $ 87,3 millioner fra National Institute of Health og $ 80 millioner fra flyktningeomsorgen, for å etablere interneringsleirer for innvandrerbarn. Og Trump vil ha arbeidere til å tro at innvandrere – og ikke regjeringen og konsernene – er skyldige for nedleggelsen av fabrikkanlegg og for kuttene i lønninger og sosialprogram!

CDC-rapportene gir et kvantitativt uttrykk for det enorme sosiale raseriet og den desperasjonen som har bygd seg opp i arbeiderklassen, som det ikke har vært noen progressiv utløp for. Den tiår-lange undertrykkingen av klassekampen pålagt av fagforeningene, har tvunget arbeidere til å kanalisere sitt sinne innad, og i sin isolasjon er det mange som tyr til selvdestruktive tiltak.

Men denne lange perioden med ensidig klassekrig går mot slutten. Inneværende år, som har sett en vesentlig økning av streikeaktivitet, er bare opptakten til en ny periode som vil bli kjennetegnet av stadig mektigere streiker og protester, i USA og internasjonalt.

Arbeiderne må bygge sine egne organisasjoner – grunnplankomitéer – for å forene og koordinere sine kamper mellom bransjer, og over nasjonale grenser. På den måten kan arbeidere trekke veksler på sin kollektive sosiale harme og kanalisere den i en politisk retning, i kampen mot kapitalisme og for sosialisme. Ved å slippe løs sin enorme sosiale kraft vil arbeiderne storme kommandohøydene i det kapitalistiske systemet og frigjøre billioner av dollar, for å imøtekomme menneskehetens mest presserende behov.

Eric London