Ei voksende bølge av streiker og skoleelevdemonstrasjoner, sammenfallende med «Gul Vest»-bevegelsen, ryster regjeringen til den franske presidenten Emmanuel Macron.

Samtidig med gul-vest-demonstrantene som demonstrerte både i Frankrike og Belgia på fredag, blokkerte tusenvis av videregåendeelever skolebygg i Frankrike. De siste dagene har mange streiker rammet sykehus, jernbanene og bensin- og atomkraftindustrien. Under opptakten til den andre protestlørdagen på Champs-Elysées i dag, intensiveres mobiliseringen og regjeringens panikk har blitt stadig mer åpenbar.

I Brüssel protesterte hundrevis iført gule vester mot sosiale nedskjæringer, og krevde den høyreorienterte statsministeren Charles Michels avgang. De ropte: «Vi er folket, Charles Michel, du er ferdig.» Da politiet gikk til aksjon for å spre mengden med vannkanoner brøt det ut sammenstøt der to politibiler ble brent. Rundt klokka 17:00 forbød Philippe Close, borgmesteren i Brüssel, demonstrasjonen og truet med å arrestere enhver protestant som befant seg i sentrum. De første rapportene anga 74 arresterte og 12 skadede politibetjenter.

I Frankrike blokkerte videregåendeelever rundt 50 bygninger, som uttrykk for opposisjon til regjeringens universitetsreformer og gjeninnføringen av obligatorisk militærtjeneste, og til støtte for gul-vest-demonstrantene. Louis Broyard, president for Den nasjonale foreningen for videregåendeelever, uttalte: «Dette er ikke en veldig parisisk demonstrasjon; det er et opprør på videregående skoler i provinsene og utover landet, som er forlatt av politikken til Emmanuel Macron. Skolene som ble blokkert i dag er ikke de som vanligvis mobiliseres for denne typen demonstrasjon.»

Samtidig fant det sted mange streiker, nye og pågående: i offentlig transport i Lyon og Mans, kommuneansatte streiket i Marseille, raffineri-arbeidere i La Mède, streik ved atomkraftverket i Flamanville, ved smelteverket i Poitou og ved mange sykehus.

De tusenvis av demonstranter som i går (fredag) reiste til Paris fra hele Frankrike, fant hovedstaden kontrollert av politi bevæpnet med angrepsgeværer og antiopprørutstyr, klare til aksjon på ordre fra en regjering som opptrer som under beleiring.

Den offisielle begrunnelsen for undertrykkingen av gul-vest-demonstrantene – at de tilslører angrep på politiet gjennom en underhånden-allianse mellom elementer fra «ultravenstre» og «ultrahøyre» – er en absurd provokasjon. Det er ei voksende bølge av arbeideres opposisjon over hele Europa, bygd over flere tiår med innstramminger og militarisme, som ryster fundamentene for de reaksjonære regjeringene i Frankrike, Belgia og videre.

På de franske tv-nyhetsprogrammene har arbeidere blitt sitert som fordømmer bankmann-presidenten Macrons fornærmelser mot arbeidere, allerede inngravert i fellesminnet: at motstanderne av hans politikk er «latsabber», at en fransk arbeider bare trenger «å krysse gata» for å finne en jobb, osv.

De gule vestene krever umiddelbar forbedring av kjøpekraften, en slutt på de superrikes plyndring av arbeiderne og en slutt på angrepene på sosialtjenestene, en avvisning av regjeringens forslag om en europeisk hær, og Macrons avgang. Dette har vunnet dem overveldende folkelig støtte.

Ifølge offisiell statistikk sier 84 prosent av den franske befolkningen at de forstår vreden til «de gule vestene», 81 prosent mener at Macron ikke har lyttet til deres krav, og 75 prosent støtter dem. På BFM-TV kalte nyhetsanker Thierry Arnaud statistikken «katastrofal». RTLs Alain Duhamel var bekymret for at «regjeringen har tapt kampen om den offentlige opinion».

Konflikter innen Macrons kriseregjering blir nå åpent rapportert i mediene. På tirsdag erklærte Macron at han var fast bestemt på å tvinge igjennom skatteøkningen, og resten av sitt innstrammingsprogram. «Hvis jeg gir etter, vil det bli sagt at jeg er i retrett,» sa han, før han spakt nedspilte omfanget av krisen. «Det er ikke et vesentlig problem å forbruke politisk kapital, så lenge man oppnår reformer.»

Statsminister Phillippe la på onsdag til: «Ja, den 1. januar vil skattene gå opp. Presidenten har sagt det, vi har satt målet og vi skal holde fast på målet ... Vi går ikke tilbake på det, må man anta.» Dette førte til den frustrerte bemerkningen fra en høyreorientert parlamentariker at Alain Juppé, den upopulære statsministeren og sosialkutteren som ble tvunget til å trekke seg etter jernbanearbeidernes streik i 1995, var «mer føyelig enn ham».

I går ble bekymringene økt ytterligere. Francois Bayrou, administrerende direktør ved MoDem og en tidligere Macron-alliert, angrep åpent presidenten og erklærte: «På et visst punkt kan du ikke styre mot folket.» Men dét er det eneste regjeringen vet å gjøre.

De gule vestenes mobilisering er den første fasen i en langt større kamp, som setter arbeiderklassen opp mot regjeringene for innstramminger og militarisme over hele Europa. En klassekonflikt mellom arbeidere og finansaristokratiet er i emning. Det vil bli en nådeløs politisk kamp. For å føre en slik kamp må arbeiderne ha sine egne kamporganisasjoner, uavhengig av fagforeningene.

Femti år etter det stalinistiske franske Kommunistpartiets (PCF) og Generalføderasjonen for arbeids (CGT) svik av generalstreiken i mai 1968, er det avgjørende at arbeidere som går inn i kampen motsetter seg fagforeningenes og de småborgerlige partienes forsøk på å få kontroll over bevegelsen, for å kvele den.

Det er ikke vanskelig for arbeidere som er engasjert i kamp, og som har mistillitt til fagforeningene, å gjenkjenne eksemplene på slike forsøk. Plutselig har CGT, der sjefen Philippe Martinez tidligere fordømt de gule vestene og erklærte at det ville være umulig å gå sammen med dem, kalt for en demonstrasjon i Paris i morgen (søndag).

Nytt antikapitalistisk parti (NPA) søker å få underordnet demonstrantene til fagforeningene. «Den sosiale harmen som er akkumulert over år, ser nå ut til å uttrykke seg tydeligere og mer radikalt. La oss smelte fagforeningen og «Gul Vest»-bevegelsene sammen,» tvitret NPAs tidligere presidentkandidat Philippe Poutou. Kort sagt, han vil at arbeidere og ungdommen skal knyttes til nettopp de organisasjonene som har støttet Macrons arbeidslov og Macrons privatisering av det nasjonale jernbanenettet, og som for tiden forhandler med ham om å skjære ned pensjonene og gjeninnføre militærtjenesten.

Linja til Jean-Luc Mélenchon, den allierte av Det franske kommunistpartiet (PCF) og lederen av La France Insoumise (LFI), peker i samme retning. Han har oppfordret Macron til å gjenopprette formueskatten, men bare fordi opphevingen av skatten «tenner på ei krutt-tønne». Mélenchon har bønnfalt Macron om å gjenopprette «offentlig orden» ved mer «sosial rettferdighet» og han har, som reprise på sitt eget forslag fra i fjor om å bli Macrons statsminister, foreslått en oppløsing av nasjonalforsamlingen og nyvalg.

Disse forslagene har fremkalt berettiget fiendtlighet fra arbeidere. Da Mélenchon annonserte sin deltakelse i gul-vest-demonstrasjonen i Paris på lørdag, svarte Twitter-brukere: «Hold deg hjemme», og «Du gjør som Marine Le Pen, du prøver å ta kontroll, for bedre å kunne drepe bevegelsen ... Pell deg hjem og diskuter med kompisen din, Macron.»

Parti de l’égalité socialiste (PES) [Sosialistisk Likhetsparti] vil kjempe for å forsvare de uavhengige organisasjonene som opprettes av arbeidere mot forsøkene fra NPA, Mélénchon og andre, på å bryte dem ned. PES vil forklare at arbeidernes eneste virkemiddel for å vinne i denne kampen er å konstruere en politisk bevegelse som tar sikte på overføringen av makt til arbeiderklassen i Frankrike og over hele Europa, for å ekspropriere den økonomiske eliten.