En appelldomstol utstedte mandag den 3. desember en midlertidig forordning som forhindrer statsminister Mahinda Rajapakse og hans statsråd, viseministre og statsrepresentanter fra å utøve deres embetsmyndigheter, og etterlot Sri Lanka dermed uten en fungerende regjering.
Domstolsavgjørelsen stilspisser dramatisk den politiske krisen som ble utløst da president Maithripala Sirisena ukonstitusjonelt sparket Ranil Wickremesinghe som statsminister den 26. oktober og utnevnte forhenværende president Rajapakse til statsminister i hans sted.
Rettskjennelsen var som svar på en juridisk begjæring undertegnet av 122 parlamentsmedlemmer, inkludert Wickremesinghe, for å forhindre at statsministeren og ministrene utnevnt av Sirisena kunne utøve sine funksjoner. Wickremesinghe, som støttes av sitt Forente nasjonalparti (UNP), Den tamilske nasjonalalliansen (TNA), Sri Lankas muslimske kongress (SLMC) og Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), insisterer på at han ble ukonstitusjonelt fjernet, og følgelig fortsatt er statsminister.
Undertegnerne av begjæringen erklærte at til tross for to mistillitsforslag vedtatt av parlamentet den 14. og den 16. november, har Rajapakse og hans ministre fortsatt som et kabinett og truffet regjeringsbeslutninger.
Saken blir hørt av to dommere – domstolens president Preethi Padman Surasena og Arjun Obeysekara. De har satt neste høring for den 12. og den 13. desember, og beordret Rajapakse og andre ministre om å møte for retten og forklare under hvilken myndighet de handler.
Advokater for Rajapakse og hans ministre krevde at retten skulle avvise begjæringen med de tekniske begrunnelsene at mistillitsforslagene ikke var korrekt dokumenterte. De argumenterte også med at landet ville bli kastet ut i anarki dersom regjeringskabinettet ble forhindret fra å fungere.
Dommer Surasena avviste imidlertid argumentet og sa at «skaden som ville være forårsaket av å tillate et sett av personer som ikke har lovens juridiske berettigelse til å fungere som statsminister eller i et ministerråd, eller som en annen minister», ville forvolde mer skade. Han sa at rettens forordning var midlertidig, og ikke en endelig beslutning.
Rettsavgjørelsen undergraver ytterligere Sirisena og Rajapakses stilling i den forverrede interne fraksjonskrigen i Colombo-etablissementet, som nå har pågått i mer enn en måned og ikke viser noen tegn til kompromiss eller løsning.
Sirisena er engasjert i den ene runden av samtaler etter den andre, i desperate forsøk på å få avsluttet den politiske krisen. I går møtte presidenten UNP-ledere for det andre forsøket på å få løst den fastlåste situasjonen. Etter møtet sa UNP imidlertid at samtalene hadde mislyktes. UNP presenterte Sirisena med erklæringer fra 122 parlamentsmedlemmer som krevde at han måtte gjeninnsette Wickremesinghe som statsminister, hvilket han blankt avviste.
I et møte med TNA-lederne i går sa Sirisena at han ville «treffe nødvendige tiltak innen de neste 24 timene» for å få avsluttet den politiske krisen. Han sa, truende, at han ville sammenkalle landets nasjonale sikkerhetsråd og andre offisielle representanter. Mens han ikke utdypte sine intensjoner, er det en klar advarsel om at Sirisena vurderer bruk av militæret for å pålegge sitt styre.
Sirisena står overfor en annen juridisk utfordring for sine beslutninger om først å suspendere parlamentet, for deretter å oppløse det den 9. november. Høyesterett har midlertidig omgjort hans oppløsing av parlamentet og begynner i dag å høre begjæringen mot presidentens proklamasjon.
Etter appelrettens pålegg utstedte Rajapakse umiddelbart en erklæring om at han ikke var enig med vurderingen. Han hevdet at konstitusjonelle tolkninger kun kan gjøres av Høyesterett, og sa at han ville appellere beslutningen til den høyeste rettsinstansen i dag, og ba samtidig om at appellrettens pålegg som forhindrer ham og hans ministre ble trukket.
Rajapakse erklærte at det var viktigere å være dedikert til «kampen for politisk stabilitet i landet i kampen for å vinne et generalvalg». Rajapakse og hans allierte kalkulerer med at de kan vinne et valg, hvis det blir kalt, ved å kapitalisere på den utbredte fremmedgjøringen med den tidligere «enhets»-regjeringen over dens angrep på befolkningens levekår.
En overstrømmende tilfreds Wickremesinghe erklærte på et offentlig møte at appellrettens beslutning var en «seier for demokratiet», og la til: «Det vi ønsker er å styrke demokratiet og parlamentet.»
Påstandene fra de rivaliserende Wickremesinghe og Rajapakse leirene om å forsvare demokratiet er begge falske. Begge har lang historikk for å bruke politi-stat-tiltak mot arbeidende mennesker. Deres fraksjonskrigføring brøt ut som en respons på en stigende bølge av opposisjon blant arbeidere og de fattige, mot innstammingsprogrammet krevd av IMF [Det internasjonale pengefondet], og pålagt av suksessive Colombo-regjeringer.
Sirisena brøt med daværende president Rajapakse og tok hans plass i presidentvalget i 2015 i en Washington-støttet regimeendringsoperasjon, i liga med Wickremesinghe. Sirisena var i stand til å utnytte den utbredt fiendtligheten til Rajapakse-regjeringens autokratiske styringsmetoder, innstrammingstiltak, og grusomhetene som ble begått under den etniskbaserte krigen mot det separatistiske LTTE [Liberation Tigers of Tamil Eelam].
«Enhets»-regjeringen til Sirisena og Wickremesinghe konfronterte imidlertid voksende motstand da den implementerte den samme agendaen med IMF-innstramminger og satte inn politiet og militæret mot streikende arbeidere og protester av studenter og fattige. Etter et knusende nederlag i lokalvalgene tidligere i år fjernet Sirisena seg fra Wickremesinghe, og i oktober slo han seg sammen med Rajapakse, som han under valgkapen i 2015 hadde fordømt som diktator.
Sirisenas og Rajapakses partier, henholdsvis UNP og SLFP (Sri Lanka Freedom Party), representerer de dominerende borgerlige fraksjonene som har styrt landet siden 1948, der de har anvendt antidemokratiske metoder og oppmuntret antitamil-sjåvinisme, som førte til den forødende 30-årige etniskbaserte krigen. Uansett hvilken fraksjon som lykkes i å gripe makten, vil den ty til diktatoriske former for styre, for å undertrykke den utfoldende masseopposisjonen.
Colombo var i går preget av arbeideres og ungdommers protester. Hundrevis av midlertidige arbeidere var oppsagt av boligdepartementet og trosset politiet og demonstrert med krav om å få tilbake sine arbeidsplasser. En demonstrasjon av arbeidsløse nyeksaminerte universitetsstudenter ble angrepet av politiet. Det er annonsert av det fra i dag går hundretusenvis av teplantasjearbeidere ut i en ubegrenset streik for høyere lønninger.
Høyesteretts intervensjon i den politiske krisen, og nå også appellrettens, er et uttrykk for frykten innen styrende kretse for at de flagrante bruddene på konstitusjonelle normer ytterligere vil gi næring til desillusjonene blant arbeidende mennesker om parlamentet og hele det politisk etablissementet. Resultatet kan bli at arbeidere og ungdommen tar en revolusjonær retning.
Den politiske krisen i Colombo har blitt forsterket av den eskalerende konfrontasjonen mellom USA og Kina, som begge søker å øke sin innflytelse i Colombo og i hele regionen. Washington støttet omveltingen av Rajapakse i 2015, fordi han ble ansett som for nært Beijing og har, i den nåværende situasjonen, stilt opp for Wickremesinghe. Trump-administrasjonen er utvilsomt engasjert bak kulissene i undergravingen av Rajapakse og Sirisena.
Arbeiderklassen kan ikke sette sin tillit til noen av den styrende klassens fraksjoner, som er forenet i sin besluttsomhet om å undertrykke voksende opposisjon og protester, med alle nødvendige midler, inkludert militæret og politiet. Det som er nødvendig er den uavhengige mobiliseringen av arbeidere, ungdom og de fattige, på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program for å kjempe for en arbeidernes og bøndenes regjering. Det er perspektivet til Socialist Equality Party (Sri Lanka).