Utbruddet av masseprotester mot president Emmanuel Macron avslører nå raskt de korrupte, småborgerlige antimarxistenes fallitt, de som i tiår har gått for å være det europeiske «venstre».
Arbeideres, pensjonisters og småforretningsdrivendes protester mot hevingen av drivstoffskatten og mot pensjonsnedskjæringene ble organisert via Facebook, utenfor fagforeningsbyråkratienes og de offisielle politiske partienes kontroll. Disse kreftene så seg hevet over og holdt seg unna de «gule vest»-protestene, som de hverken forventet eller ønsket. Deres fiendtlighet mot «de gule vestene» ble karakterisert av den stalinistiske fagforeningsrepresentanten Philippe Martinez’ avstandstaken fra å marsjere med de «gule vestene», en posisjon han berettiget ved å sverte dem som nyfascister.
Da Jean-Luc Mélenchon, partileder for Ukuelige Frankrike (LFI), gjorde helomvending og sa han ville delta i «gul vest»-protester fikk han kontant svar fra en demonstrant på Twitter: «Du prøver å utnytte bevegelsen og drepe den, gå hjem og prat med kompisen din, Macron.» Og sist helg postet Mélenchon en tekst på bloggen sin med tittelen «Om de gule vestenes borger-revolusjon», der han forkynner at sosialismen er død og at arbeiderklassen er politisk irrelevant.
Han skrev: «Jeg er opprømt. De aktuelle begivenhetene er etter min mening bekreftelsen av det teoretiske skjemaet utlagt i teorien om borgerrevolusjonen, slik det er oppsummert i min bok Folkets æra ... Denne konseptualiseringen bryter med de tradisjonelle dogmene om det tradisjonelle venstre og det ytre venstre, hva angår dette emnet.» Boka «hevder en ny aktør, ‘folket’» melder Ménchénchon, som innebærer «et brudd med sentraliteten av proletariatet og sosialistisk revolusjon, som det uomgjengelige paret i Historiens dynamikk».
Mélénchons praling om populismens overlegenhet over marxismen er absurd. Hvis han hadde den overordnede teorien, hvorfor ble han da tatt på senga av utbruddet av masseprotester blant arbeiderklassen og de undertrykte sjiktene av middelklassen, og hvorfor snur de protesterende seg mot ham og melder at han er en arrogant streber?
Faktisk har utbruddet av «gul vest»-protestene ikke bekreftet Mélénchons populisme, men blåst den i fillebiter. Protestene mot skatteforhøyelser som treffer bilsjåfører og pensjonister rettet et eksplosivt klassesinne mot Macron, sosial ulikhet og finansaristokratiets privilegier. Begrepet klasse diskuteres mer i dag mer enn noensinne. Et rødglødende raseri vokser mot grov sosial ulikhet, kapitalistisk utnyttelse og arrogansen til den styrende klassen, som dominerer i Frankrike og over hele verden.
Borgerlige politikere som Mélénchon har imidlertid dominert det som har gått for å være «venstre»-politikk i flere tiår, med undertrykking av marxisme og trotskisme. Som resultat hevder de «gule vestene» seg å være «apolitiske» og en bevegelse av «folket» i motsetning til de privilegerte, for å betegne sin fiendtlighet til alle de etablerte politiske kapitalistpartiene. Mélénchons ideer opprettholder derfor en viss innflytelse, selv blant demonstrantene som er legitimt mistenksomme overfor ham personlig.
Mélénchons forslag om en nasjonal folkets revolusjon som et alternativ til arbeiderklassens internasjonale sosialistiske revolusjon, er imidlertid en reaksjonær blokkering av utviklingen av kampen mot det kapitalistiske finansaristokratiet. Selv mens «gul vest»-protester sprer seg over Europa, og voksende deler av arbeiderne i Frankrike streiker til støtte for «de gule vestene», splitter det de franske arbeiderne fra deres arbeidskolleger internasjonalt, og fra utenlandske arbeidere innen Frankrike.
Målet er å knytte den nye fremvoksende bevegelsen til kapitalismen og til den franske staten. Parti de l'égalité socialiste (PES) [Sosialistisk Likhetsparti], den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International (ICFI)], har oppfordret til etableringen av aksjonskomitéer i arbeiderklassen. Slike organer, uavhengig av fagforeningene, kunne trekke sammen voksende streikeaksjoner og forsvare demonstranter og arbeiderklassenabolag fra politibrutalitet og uberettigede politipågripelser. Disse komitéene kunne danne det organisatoriske rammeverket for en internasjonal bevegelse for overføringen av politisk makt til arbeiderne.
Mélénchons ordsjonglering har som siktemål å beskytte finansaristokratiet, politiet og den nåværende kapitaliststaten fra revolusjon. Han erklærer: «Mitt arbeid proklamerer ikke hvordan statsmakten kan falle under slagene fra en slik [populistisk] bevegelse. Spesielt siden, etter min oppfatning, resultatet må være fredelig og demokratisk. Det vil si, i alle tilfeller er det et spørsmål om å finne en institusjonell løsning på krisen.» Han fortsetter: «Vår første plikt er å anvende de eksisterende demokratiske metodene ... for eksempel med et formelt korrekt forslag fra alle opposisjonspartiene med bare ett klart krav: nye valg.»
Med dette kravet om nye valg til nasjonalforsamlingen kommer Mélenchon, må det bemerkes, med et nytt forsøk på samme strategien han fremmet i fjor: at han skal bli Macrons statsminister. Det er et slag i ansiktet for de «gule vest»-protesterende – som har «Macron, démissionner!» [Macron, gå av!] som et av sine viktigste slagord – siden det ville opprettholde Macron ved makten.
Den internasjonale arbeiderklassens bitre erfaringer understreker at dette perspektivet er ei blindgate for arbeiderklassen. Mélénchon – en tidligere studentradikaler fra 1968, som forlot Pierre Lamberts Organisation communiste internationaliste [Organisasjon av kommunistiske internationalister] etter deres nasjonalistiske brudd med trotskismen og ICFI, over til en lang karriere som senator og minister i big-business-Sosialistpartiet (PS) – er den franske allierte av Syriza i Hellas og Podemos i Spania.
Disse partienes historikk er en advarsel om at det populistiske perspektivet Melenchon pusher er ei felle for arbeiderne. Etter fire år ved makten er Syriza-statsministeren Alexis Tsipras beryktet for å ha pålagt EUs innstrammingspolitikk, for sin medvirkning i Midtøsten-kriger og sin brutale forfølgelse av flyktninger fanget i greske interneringsleirer under grufulle betingelser. Hva angår Podemos forfølger de på regionalt nivå i Spania akkurat den samme reaksjonære politikken Tsipras har pålagt på et nasjonalt nivå i Hellas.
Siden «de gule vestene» protesterer mot høye skatter, lav kjøpekraft og Macrons skatter designet for å bringe inn midler for en europeisk hær, er forslaget om denne typen regjering i Frankrike et umiskjennelig tegn på Melenchons fiendtlighet mot bevegelsen. Den eneste veien fremover, for at arbeiderklassen kan fremme de bredt anlagte sentimentene som «de gule vestene» har reist, er å gå for å ta statsmakten.
For en slik kamp må arbeiderklassen bygge sitt eget sosialistiske og trotskistiske parti. Historikken til Mélénchon og hans allierte gjør det klart at det ikke er sosialister som er de korrupte operatørene fiendtlige mot arbeiderne, men reaksjonære populister som Mélénchon. Hans kyniske tekst tar sikte på å bruke sin egen fallitt for å gi «venstre» og «sosialisme» et dårlig renomé, samtidig som han promoterer populisme til forsvar av den eksisterende sosiale og politiske orden.
Ikke mindre enn Martinez er Melenchon helt bevisst fiendtlig innstilt mot «gul vest»-demonstranterne. Han argumenterer for nye valg basert på oppfatningen om at den strategien, i relasjon til alternativene, vil kreve så få innrømmelser som mulig overfor protestene.
Han skriver, at undersøker man «spørsmålet om mulige løsninger på krisen, ser man det er tre av dem. Den første er demoralisering og demobilisering av bevegelsen, som er farlig og allerede for åpenbar. Den andre er oppløsing av parlamentet og avstemming. Dette er en demokratisk logikk. Siden hverken demonstrantene eller regjeringen og dens parlamentsflertall vil gi etter; demokratiet burde bestemme. Og til slutt, det tredje alternativet: gi etter for bevegelsen. Det ville være det enkleste, men man må innse at etter hvert som dagene går har omfanget av demonstrantenes krav vokst veldig i bredden. Faktisk så mye, at avstemming vil være det beste alternativet, eller i alle fall det mest fredelige.»
Mélénchon, som leder partiet LFI som blant andre omfatter brede deler av politifagforeningene, med noen av disse som nå krever at militæret må gripe inn mot demonstrantene, konkluderer: «Fra alt av dette, husker jeg bare én målsetning: Alltid å handle ansvarlig, for å finne den best mulige utveien for krisen.»
Det er klart at hovedoppgaven Mélénchon setter seg er å redde og forsvare Macron-regjeringen midt i en dyp, potensielt fatal krise. Han advarer leseren for at potensielt «kan sikkerhetsstyrkene nekte å adlyde ordre» om å slå ned på protestene, og han legger til: «Selvfølgelig kommer en slik skjørhet ikke ut av det blå. Dét er tilfellet nå. Tusenvis av timer med ubetalt overtid, over 100 selvmord i politiet, like mange i de andre sikkerhetsagenturene, spente fagforeningsvalg om noen dager, overalt er situasjonen eksplosiv.»
Han legger til, som et ekko av politiets fagforeninger som krever et mer aggressivt politi mot «gul vest»-protester kommende lørdag: «I alle fall er dagens politiordninger for lørdagenes gul-vest-protester uholdbare på lang sikt.»
Disse uttalelsene er en bekreftelse for advarslene ICFI og PES har reist, om den reaksjonære rollen til pseudo-venstre-krefter som Mélénchon. Disse forsvarerne av kapitaliststaten mot oppsvinget av sosialt sinne i massene, står ikke bare figurativt, men også bokstavelig talt på den andre siden av barrikadene.