Sri Lankas plantasjearbeidere starter åpen-ende-streik for 100 prosent lønnsforhøyelse

Av våre korrespondenter
6 December 2018

Hundretusenvis av plantasjearbeidere begynte på onsdag en åpen-ende-streik, med krav om en dobling av dagslønna. Arbeidere fra alle Sri Lankas teplantasjedistrikter deltar, deriblant fra Nuwara-Eliya, Badulla, Kandy, Kegalla, Ratnapura og Kalutara og Colombo.

Den 26. november la arbeidere ned arbeidet og insisterte på deres lengestående krav om en lønnsøkning på 100 prosent. Plantasjearbeidere, blant de mest undertrykkede delene av øyas arbeiderklasse, har hittil slitt for bare 500 rupier ( US $ 2.80) per dag.

I et forsøk på å avspore kampen holdt plantasje-fagforeningene, deriblant Ceylon Workers Congress (CWC) ledet av Arumugam Thondaman, nok en runde håpløse samtaler med plantasjeeierne på tirsdag, men arbeidsgiverne avviste blankt en dobling av grunnlønna.

Selv etter motvillig å ha kalt for en åpen-ende-streik, ønsket CWC-lederne ikke at arbeiderne skulle delta i noen protester. Likevel har det blitt mønstret streikevakter på flere plantasjer, og det har blitt avholdt møter og demonstrasjoner.

Arbeidere i streikevakt foran te-fabrikken på plantasjen Abbotsleigh

Medlemmer av rivaliserende fagforeninger, deriblant National Union of Workers (NUW), Democratic People's Front (DPF) og Upland People's Front (UPF) sluttet seg til streiken, og trosset dermed sine fagforeningslederes krav om ikke å støtte den.

I demonstrasjoner organisert uavhengig av fagforeningene sang arbeidere slagord mot plantasjeeiernes sammenslutning Regional Plantation Companies (RPC) og mot regjeringen.

Denne arbeiderkampen vil utdype og tilspisse den politiske krigen innen styringseliten, som er ridd av bitter fraksjonsrivalisering og står overfor økende sosial opposisjon.

Da president Maithripala Sirisena forfatningsstridig sparket Ranil Wickremesinghe som statsminister og erstattet ham med forhenværende president Mahinda Rajapakse den 26. oktober, ble CWCs leder Thondaman tatt inn i Rajapakses administrasjon. Thondaman berettiget sin handling ved å referere til Rajapakses helt falske løfte om å øke dagslønna til 1.000 rupier.

Socialist Equality Party (Sri Lanka) [Sosialistisk Likhetsparti] besøkte plantasjeområdene, der arbeidere ga uttrykk for sitt sinne mot fagforeningene og deres ledere.

På en av de fire avdelingene av Abbotsleigh-plantasjen, fem kilometer fra Hatton, lyttet rundt 70 arbeidere ved fabrikken entusiastisk da SEP-talere forklarte behovet for en internasjonal strategi, og for nye former for organisering av arbeiderne, for at de skal vinne gehør for sine krav.

SEP-medlemmer understreket at plantasjeforetakene ikke var beredt på å øke lønningene, men tvert i mot insisterte på en høyere produktivitet for å overvinne industriens krise og for å utvinne ekstra profitt gjennom en hensynsløs utnyttelse av arbeiderne.

M. Thevarajah adresserer arbeiderne

SEP-taleren M. Thevarajah sa: «Arbeiderkamper har brutt ut i alle land, mot angrepene pålagt av kapitalistklassene. Sri Lankas arbeidere må forene seg med sine internasjonale klassefrender for å kjempe for et sosialistisk program.»

Thevarajah oppfordret arbeiderne til å etablere demokratisk valgte valgkomitéer på deres arbeidsplasser og plantasjer. Komitéene måt være helt uavhengige av fagforeningene, som har blitt agenter for selskapene.

«Arbeiderne må ta kontrollen over storeiendommene, de store industriene og over foretak og banker og organisere produksjon og distribusjon basert på arbeidende menneskers og de fattiges interesser, og ikke for de rikes profitter,» sa taleren.

«Først da kan arbeidere forsvare sine sosiale og demokratiske rettigheter. Plantasjeforetakenes avvisning av arbeidernes krav, med støtte fra regjeringen, viser at arbeidere kun kan vinne sine rettigheter i en politisk kamp som forener arbeiderne i alle sektorer, og internasjonalt.»

Arbeiderne som stod streikevakt ropte slagordene: «Arbeidere i alle land, foren dere!», «Bygg aksjonskomitéer for internasjonal, sosialistisk politikk» og «Slåss for en regjering av arbeidere og bønder». Etter en diskusjon med SEP-medlemmer besluttet Abbotsleigh-arbeiderne å danne en aksjonskomité.

Kanakasapai

Kanakasapai, 57, som har jobbet på gården i 42 år, fortalte WSWS-korrespondentene: «Fagforeningsrepresentantene har bevisst stengt ute omverdenen for oss, forhindret samarbeid med andre arbeidere og blokkert for vår kunnskap om årsakene til våre problemer. Alle arbeidere bør få vite hvilke problemer plantasjearbeiderne står overfor. Hvis arbeiderne forener seg, kan de vinne sine rettigheter.»

Sivapakyam, 60, som har jobbet på plantasjen i 30 år, kommenterte: «Vi ber ikke om et luksuriøst liv. Vi ber bare om en 1.000-rupee-dagslønn for å kunne ernære våre familier og utdanne våre barn. Legene råder oss om at vi trenger å gi barna våre vitaminer fordi de ikke er friske. Hvordan kan vi skaffe vitaminer når det er vanskelig nok bare å tjene tilstrekkelig for ett daglig måltid? Vi er også beredt til å dra til de andre avdelingene og organisere arbeiderne der.»

Sivapakyam

Arbeidere på plantasjen Hanthana Estate i nærheten av Kandy kritiserte også fagforeningene.

Nawaratne sa: «Det virkelige problemet vi møter er at vi ikke har et lederskap. Vi har ingen tro på noen av fagforeningene. Fagforeningene bekymrer seg ikke lenger om plantasjearbeiderne. Jeg tror at arbeidere trenger å danne nye organisasjoner for å kjempe for sine rettigheter. Vi ønsker en slik bevegelse velkommen.»

Kumaraswami, en nylig pensjonert arbeider fra samme plantasjen, forklarte: «Foretakseierne legger ned mange plantasjer og gjør dem nå om til hoteller og andre bedrifter. Multimillionær-forretningsmenn overtar hektarvis av grunneiendommer mens plantasjearbeiderne tigger om å få et par perches [25 kvadratmeter] for å bygge et hus for å kunne overleve.

«De eneste organisasjonene vi visste om som kunne fremme våre krav var fagforeningene. Men nå tror jeg ikke på dem. Arbeidere vil så klart støtte en bevegelse som vil by dem et riktig progr

Kumaraswami

Denne lønnskampen er på et kritisk stadium. Plantasje-selskapene har insistert på at arbeiderne må si seg enige i arbeidsgivernes inntektsdelingssystem. Under dette systemet tildeles arbeidere om lag 1.000 tebusker for bearbeiding og høsting, og omdanner dem dermed til leilendinger [share-croppers]. Hele familier må slite på de tildelte plottene.

På plantasjer der ordningen har vært innført har arbeidere begynt å frasi seg plottene og føre dem tilbake til selskapene, fordi systemet har blitt en for stor belastning på arbeidernes familier. På andre plantasjer har selskapene ikke klart å innføre ordningen på grunn av arbeidernes motstand.

Som fagforeningslederen Thondemans inntreden i Rajapakses regjering er uttrykk for, fungerer fagforeningene som agenter for selskapene og regjeringene.

Lederne av NUW, DPF og UPF – P. Digambaram, Mano Ganeshan og P. Radhakrishnan – var ministre i den tidligere regjeringen til Sirisena og Wickremesinghe. Som regjeringer kommer og går, endrer fagforeningsbyråkratiene sine allianser for å oppnå privilegier og undertrykke arbeidernes kamp.

Fagforeningene har stilt opp på den ene eller den andre siden av kampen mellom kapitalistklassens rivaliserende fraksjoner, en ledet av Sirisena og Rajapakse, og den andre av Wickremesinghe. Thondaman støtter Sirisena og Rajapakse, og de andre fagforeningene støtter Wickremesinghe.

I møte med arbeidernes oppsving på Sri Lanka og internasjonalt, forbereder disse fraksjonene seg til å knuse denne motstanden. Som SEP-talerne understreket er det eneste alternativet kampen for en regjering av arbeidere og bønder, basert på internasjonal sosialisme. Det betyr å bli med og bygge SEP som et revolusjonært masseparti.