«De gule vestene» som har tatt til gatene i Frankrike de siste tre ukene for å protestere mot Emmanuel Macron – «de rikes president» – har forårsaket panikk ikke bare i Paris-regjeringen, men også i Venstrepartiets hovedkontorer i Berlin.

Avsky for ethvert opprør nedenfra er skrevet inn i Venstrepartiets DNA. Partiet oppsto gjennom en sammensmelting av det stalinistiske statspartiet fra det tidligere Øst-Tyskland med en gruppe sosialdemokrater og fagforeningsbyråkrater fra Vest-Tyskland. For å parafrasere Friedrich Engels er partiet «mer redd for den minst folkelige bevegelse enn for alle reaksjonære komplotter fra alle regjeringene under ett». Venstrepartiet vurderer instinktivt enhver sosial bevegelse som ikke kontrolleres og holdes i sjakk av fagforeningene som en høyreorientert konspirasjon.

For ei uke siden påpekte WSWS at Venstrepartiets husorgan Neues Deutschland (ND) reagerte med åpen fiendtlighet på protestene i Frankrike. Nå har Bernd Riexinger, partiets med-leder, uttalt seg med fordømmelser av «De gule vestene». «Potensialet for ultrahøyreorienterte i bevegelsens rekker er bekymringsfullt,» sa han. I Tyskland er «slik fraternisering mellom venstre- og høyreorienterte sentimenter utenkelig».

I online-utgaven til ND fikk Riexingers nedsettende bemerkninger fremtredende plass og de ble supplerte med et intervju der en fransk fagforeningsrepresentant advarer for at gateprotestene er en «farlig utvikling».

ND refererer Michel Poittevin, en representant for fagforeningen Solidaires-SUD, med følgende uttalelse: «Jeg nekter å ta del fordi ‘De gule vestene’ er sterkt støttet fra høyresiden». Poittevin er fremfor alt forferdet over at fagforeningene, som har en lang historikk for å isolere, bryte ned og selge ut enhver sosial bevegelse, ikke har noen innflytelse over De gule vestene. Det er «en bevegelse som vi som venstre-fagforeningsmedlemmer ikke kan begripe. Folk har organisert seg, som ikke er medlemmer av en fagforening eller bare tangentielt tar del, eller som ikke engang ønsker å bli med i en,» beklager han.

Poittevin sammenligner protestene mot Macron med den italienske Femstjernerbevegelsen og med de franske Poujadistene, et ytrehøyreparti som oppnådde midlertidige valgsuksesser på 1950-tallet, og hvor Jean-Marie Le Pen, grunnleggeren av Front National, var aktiv.

Dette er ikke mindre enn en ondsinnet bakvasking. Gul-vest-bevegelsen er rettet mot den tiår-lange omfordelingen av inntekt og formue fra de fattige til de rike, som har gjort livet umulig for mange arbeiderklassefamilier. Det er del av en internasjonal arbeiderklasseoffensiv som manifesterer seg i et økende antall streiker og protester. Den forhenværende investeringsbankmannen Macrons heving av drivstoffskatten, han som tidligere hadde senket skatten for de rike, var ganske enkelt det siste halmstrået.

Selv mange borgerlige medier i opposisjon til bevegelsen må innrømme det. Lederartikkelen i den franske dagsavisa Le Monde den 4. desember beretter at suksessive regjeringers manglende evne til å reagere på den globale 2008-finanskrisen har «bygd opp under raseriet i det mektigste av alle drivhus – følelsen av ulikhet».

Bestrebelsene etter sosial likhet har revolusjonære implikasjoner. De kan bare realiseres gjennom omveltingen av kapitalismen og de krever en internasjonal, sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen. Dette er diametralt motsatt det ekstreme høyres mål, der de bygger opp under nasjonalisme, splitter arbeiderklassen, og forbereder et forsvar av kapitalismen med brutal makt.

Hvis de ekstreme høyreorienterte søker å få påvirket bevegelsen og delvis får gjort det, er det bare fordi de kan utnytte raseriet og frustrasjonen i brede lag med de påståtte «venstreorienterte» som har vært og forblir i fronten av angrepene på arbeiderklassen. Dette gjelder ikke bare de franske sosialistene (PS) og de tyske sosialdemokratene (SPD), men også Venstrepartiet (die Linke) som presser videre på med innstrammingspolitikk i Berlin og de andre føderale statene der partiet enten er del av, eller leder forvaltningen.

Riexingers fordømmelser av De gule vestene spiller rett i hendene på det ekstreme høyre. Det som bekymrer ham er ikke «potensialet for ultrahøyreorienterte i bevegelsens rekker», men snarere det revolusjonære potensialet og det faktum at bevegelsen utvikler seg utenfor fagforbundenes og de etablerte partienes tvangstrøyer. Før han overtok ledelsen av Venstrepartiet var Riexinger en fulltidsleder for Verdi – fagforeningen for offentlige ansatte – i Stuttgart, og er kjent med disse problemstillingene.

Venstrepartiet kan imøtekomme, og til og med alliere seg med det ytrehøyre – som partiets idol Alexis Tsipras gjorde i Hellas, der han implementerte et hensynsløst innsparingsprogram i koalisjon med ytrehøyrepartiet De uavhengige grekerne. Men Venstrepartiet kan ikke imøtekomme og alliere seg med en bevegelse som truer den kapitalistiske orden.

I motsetning til Riexinger uttrykte Sahra Wagenknecht, gruppeleder for Venstrepartiets fraksjon i Bundestag, støtte til De gule vestene. «Jeg mener det er rett av folk å forsvare seg og protestere når politikken gjør deres liv verre,» sa hun. Hun håpet på «sterkere protester i Tyskland mot en regjering som bryr seg mer om interessene til businesslobbyister enn vanlige folks interesser».

Faktisk er forskjellene mellom Riexinger og Wagenknecht bare rent taktiske. Mens Riexinger

fordømmer De gule vestene mener Wagenknecht det er nødvendig å påvirke bevegelsen, for å forhindre at den utvikler seg i en sosialistisk retning.

Jean-Luc Mélenchon, som Wagenknecht og hennes ektemann Oskar Lafontaine jobber tett sammen med, er veldig eksplisitt i så henseende. I et nylig blogginnlegg skrev lederen av partiet Ukuelige Frankrike (LFI) at han er «henrykt» over de nåværende begivenhetene, som han beskriver som en «folkerevolusjon» [fransk: révolution citoyenne]. Ifølge Mélenchon bekrefter bevegelsen at konseptet om proletariatet og den sosialistiske revolusjon ikke lenger spiller noen sentral rolle i historiens dynamikk.

Faktisk er det Mélenchon som vil forhindre at bevegelsen antar en mer proletarisk karakter og beveger seg mot sosialistisk revolusjon. Han insisterer på at den forblir «fredelig og demokratisk», og at den må løses innenfor rammene av de eksisterende institusjonene. Med andre ord ønsker han en «folkerevolusjon» som ikke berører de kapitalistiske eiendomsforholdene og den borgerlige statens institusjoner.

Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), er den eneste politiske tendensen som kjemper for å utvide kampen mot Macron, for å mobilisere støtte i den franske og i den internasjonale arbeiderklassen, og for å etablere aksjonskomitéer for å lede og organisere kampen helt uavhengig av fagforeningene.