På onsdag ble verden sjokkert over meldingen om at kanadiske myndigheter hadde arrestert Meng Wanzhou, visestyreleder for den kinesiske smartphonegiganten Huawei, som er satt i varetekt uten kausjon. Hun ble arrestert på grunnlag av amerikanske anklageres påstander om krenkelser av USAs sanksjoner mot Iran og Washington krever nå utlevering.

Påstandene fra offisielle amerikanske representanter om at trekket «ikke har noenting å gjøre med en handelskrig» er transparente løgner, til og med avvist av medier som forsvarer handlingen. Mengs arrestasjon den 1. desember og forvaringen begrunnet med tendensiøse og difuse anklager med strafferammer på 60 år, utgjør lite annet enn en kidnapping.

Britiske Financial Times, åpenbart foruroliget av sin alliertes handling, kalte trekket «provoserende» og beskriver det som «bruk av amerikansk makt for å forfølge politiske og økonomiske mål, heller enn en likefrem rettshåndhevelse.»

Det er, med andre ord, en gangsterhandling, med formål å sende en melding like mye til «allierte» som til «fiender»: Gjør som USA vil, eller dere ender opp som Meng, eller det som verre er. I forfølgelsen av sine geopolitiske mål opptrer USA som en skurkestat, som bryter folkeretten som det høver dem.

USA spiller hovedrollen i en internasjonal nedstigning til lovløshet, som minner om betingelsene for de stormaktkonfliktene og den kriminaliteten som førte til Den andre verdenskrigen. USA pålegger ensidige og ulovlige sanksjoner på ethvert land de betrakter som en hindring for sin hegemoniske agenda, for så å anvende terrorhandlinger for å straffe de som trosser deres diktat.

Dagen etter at nyheten om Mengs arrestasjon lamslo verden slapp New York Times en ny sjokkgranat. Da Donald Trump satte seg til bords med den kinesiske presidenten Xi Jinping sist lørdag, for å arrangere en «våpenhvile» i handelskrigen mellom USA og Kina, var USAs president uvitende om at den uforlignelige arrestasjonen skulle finne sted.

Dette til tross for at personer som den demokratiske senatoren Mark Warner og den republikanske senatoren Richard Burr, så vel som den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John R. Bolton, var orientert om arrestasjonen. Spurt om hvorfor han ikke informerte presidenten svarte Bolton, som var med Trump på kveldsmøtet med Xi, uforklarlig: «Vi forteller så visst ikke presidenten om alt» som varsles fra justisdepartementet.

Mengs arrestasjon har snudd opp-ned på enhver utsikt til våpenhvile i handelskrigen mellom USA og Kina. Financial Times advarte for at «den forsoningen var sannsynligvis allerede i ferd med å gå opp i limingen. Etter Ms. Mengs pågripelse ser fristen for videre fremgang ut som ei tidsinnstilt bombe.»

Det faktum at en slik provoserende handling kunne finne sted, og ifølge det halvoffisielle narrativet uten den amerikanske presidentens viten, gjør en ting klart: Den amerikanske konflikten med Kina er ikke et resultat av Trumps personlighet, eller hans spesielle variant av «America First»-populisme. Snarere har en betydelig del, ikke bare av Trumps administrasjon men av den permanente eller den «dype» staten av etterretningstjenestene, så vel som ledende lovgivere, meldt seg med på Trumps aggressive antiKina-politikk.

Senator Warner, en ledende talsmann for amerikanske teknologiselskapers internettsensur, roste nyheten om arrestasjonen, og erklærte: «Det har vært klart over tid at Huawei ... utgjør en trussel mot vår nasjonale sikkerhet.» Han la til: «Det er mitt håp at Trump-administrasjonen vil holde Huawei fullt ut ansvarlig for å ha brutt sanksjonsloven.»

Andre individer nært til demokratene var raske til å rose tiltaket, og gikk til og med så langt som til å fordømme Trump for ikke å ha vært hard nok mot Kina. «Alt for lenge har amerikanske ledere holdt igjen fra å reagere på Kinas økende selvhevdelse,» skrev spaltisten David Leonhardt i New York Times. «Mer haukepolitikk mot Kina er fornuftig.»

Ingen av de tre ledende amerikanske avisene – Times, Washington Post og Wall Street Journal – publiserte en eneste kommentar som var det minste kritisk til Det hvite hus’ kriminelle handling.

Dette peker på begge partienes akseptering av prinsippene fremlagt av visepresident Mike Pence i en vesentlig politisk tale om Kina den 4. oktober, som kommentatorer har kalt annonseringen av en ny «kald krig» med Kina. I denne talen krevde Pence at Beijing forlater sin plan «Made in China 2025», som Pence hevdet var et forsøk på å kontrollere «90 prosent av verdens mest avanserte industrier, inkludert robotteknologi, bioteknologi og kunstig intelligens (AI)».

Bare dager etter Pence’ tale publiserte Pentagon en studie om den amerikanske forsvarsindustriens grunnlag, der det hevdes at USA trenger en «hele samfunnet»-tilnærming til forberedelser for militær konflikt med Kina.

Trumps tidligere politiske rådgiver, nyfascisten Steve Bannon, roste Mengs arrestasjon som del av en «hele regjeringen»-tilnærming til kontringen av Kina. Han uttalte til Financial Times: «Under Trump ser du for første gang alle elementer av USAs statsmakt, som endelig kommer sammen for å konfrontere Kina.»

Det amerikanske politiske etablissementets mer aggressive holdning til Kina betyr på ingen måte noen tilbaketrekning fra konflikten med Russland eller Iran. Faktisk har Washinton, i løpet av de to månedene siden Pence kunngjorde sin nye «kalde krig» med Kina, truffet noen av sine mest aggressive antirussiske tiltak hittil, deriblant provoseringen av sin allierte Ukraina til å seile krigsskip inn i farvann Russland hevder territorialrett over, som førte til skuddveksling, og kunngjøringen av at USA vil trekke seg fra INF-traktaten om kort- og mellomdistanse kjernefysiske missiler [Intermediate-Range Nuclear Forces].

I sine forberedelser til krig mot Kina, en atomvåpenmakt, ser den amerikanske styringsklassen og dets militær-etterretnings-apparat blokkeringen av Beijings utvikling som en høyteknologisk rival som kritisk, ikke bare for de økonomiske interessene til foretaksoligarkiet, men også for opprettholdelsen av amerikansk militært overherredømme.

Verden er på randen av en generasjonsendring i trådløs kommunikasjonsteknologi, kjent som 5G, som ifølge teknologiens talsmenn vil føre til en massiv utvidelse av det såkalte «tingenes internett», som vil bli billigere og langt bedre enn dagens «smarte» enheter. Blant alle de «ting» som blir koblet over 5G vil ikke bare være husholdningsapparater og fabrikkroboter, men ikke minst krigsvåpen som kan bruke kommunikasjonsnettverket for et fortrinn i hastighet og presisjon.

Huawei er verdens ledende leverandør av 5G-infrastruktur og USA søker å bruke alle redskap av sin økonomiske, militære og geopolitiske makt, til å presse Kina ut av denne sektoren i sin jakt på global økonomisk og militær dominans.

Den andre, ikke mindre viktige faktoren er veksten av interne sosiale spenninger og politisk opposisjon. Under betingelser av hva Atlantic Council har kalt statens «legitimitetskrise» stilt overfor voksende arbeiderklassemotstand, ser styringsklassen med etableringen av en ekstern fiende, enten det er Russland eller Kina, et middel til å avlede eksplosive klassespenninger utover. Som Times-spaltisten Leonhardt nylig formulerte det kan Kina tjene til å skape en «tydelig antagonist» for det amerikanske offentligheten.

Og til slutt, beskyttelsen av den amerikanske teknologisektoren, og utvidelsen av sektorens globale monopoler, spiller uten tvil en viktig rolle i å utdype integreringen inn i det amerikanske etterretningsapparatet. De amerikanske teknologigigantene har de siste to årene, på befaling av individer som Warner, implementert massesensur av opposisjonelle synspunkter og snurpenot-overvåkning av den amerikanske befolkningen. Som gjenytelse har teknologigigantene mottatt fete militær-, politi- og etterretningskontrakter, mens deres rivaler, som Huawei, har blitt målrettet av den amerikanske staten.

Washingtons handlinger truer med å utløse de mest katastrofale konsekvenser. I sin offensiv mot Kina bygger USA opp under betingelser som to ganger i det siste århundre førte til verdenskrig.