Denne resolusjonen ble enstemmig vedtatt av Den fjerde nasjonalkongressen for Socialist Equality Party i Storbritannia, som ble avholdt fra den 27. til den 30. oktober 2018.

Klikk her for å bli med i Socialist Equality Party

Gjenkomsten av klassekampen og oppgavene for Socialist Equality Party (UK)

1. Verdenssituasjonen er preget av en enorm krise i det kapitalistiske profittsystemet og akutt sosial og politisk misnøye. Alle tiltakene som er truffet for å kompensere for finanskrisen i 2008 og kausjoneringen av de superrike gjennom påleggingen av permanent innstramming, har endret klasserelasjonene ugjenkallelig. Kapitalismen er stadig mer diskreditert, der mange innser at dagens økonomiske system har grunnleggende mangler og må drastisk korrigeringes – selv om de enda ikke forstår hvordan det kan gjøres. Dette finner uttrykk i en global gjenkomst av klassekampen, som umiddelbart innebærer en konflikt med klassestyrets tradisjonelle politiske mekanismer – spesielt arbeider- og fagforeningsbyråkratiet. Som respons innordner borgerskapet statsapparatet mer direkte til finansoligarkiets interesser, dreier over mot politistatmetoder og dyrker bevisst frem ytrehøyrekrefter. Der imperialismen spinner ut i proteksjonisme, handelskrig og militarisme, kommer forhold assosiert med 1930-tallet tilbake, på et enda mer fremskredent og eksplosivt nivå.

2. Finansoligarkiets og dets ultrarike periferis stadig strammere grep over verdens ressurser truer menneskehetens og planetens overlevelse. Amazon-eier og administrerende direktør Jeff Bezos er nå historiens rikeste person, med en formue på $ 150 milliarder og økende, der hans formue bare i fjor ble blåst opp med $ 35,1 milliarder – mer enn én million ganger gjennomsnittslønn for en Amazon-ansatt. Samfunnets øverste 10 prosent eier mer enn 70 prosent av den totale formuen, mens den nederste halvdelen av verdens befolkning – 3,5 milliarder mennesker – eier mindre enn 2 prosent. I 2017 gikk nesten all veksten av global rikdom – 72 prosent – til den øverste én-prosenten, mens de i den nederste 50-prosent-braketten ikke mottok noe. Det store flertallet av verdens befolkning sliter under betingelser definert av fattigdom, sult og sykdom. Men oppfordringer bare om en beskjeden omfordeling av ressursene for å møte sosiale behov, møter rasende motstand fra en finansiell elite som pålegger sin diktat gjennom de offisielle politiske partiene, fagforeningene og hovedstrømsmediene. Kapitalistisk demokrati er et bedrageri, et skalkeskjul for milliardærenes styre. Sosial og politisk misnøye blir rutinemessig avvist som resultat av «falske nyheter», «konspirasjonsteorier» og «utenlandsk innblanding» fra statsaktører – vanligvis Russland – som må behandles med intimidering, sensur og undertrykking.

3. De fundamentale motsetningene i kapitalismen – mellom sosialisert produksjon og det private eierskap av produksjonsmidlene; og mellom en global økonomi og verdens oppdeling i antagonistiske nasjon-stater – bygger opp under handelskrig, militær gjenopprustning og trusselen om en tredje verdenskrig, utkjempet med atomvåpen. Styringseliten i hvert eneste land omfavner nasjonalisme, autoritært styre og fascistisk reaksjon. Leo Trotskij skrev på 1930-tallet, der han fem år før utbruddet av Den andre verdenskrigen forklarte at den gjensidige avhengigheten mellom alle land i verdensøkonomien betydde at et program for økonomisk nasjonalisme var en reaksjonær utopi «i den grad det stilte seg oppgaven om harmonisk nasjonal økonomisk utvikling på grunnlag av den private eiendomsretten. Men det er en faretruende realitet i den grad programmet er et spørsmål om konsentrasjonen av alle landets økonomiske krefter i forberedelser for en ny krig.» (Krig og Den fjerde internasjonale)

4. Episenteret for utbruddet av imperialistisk vold er USA, som forsøker å motvirke sin økonomiske nedgang og utfordringen fra rivaliserende makter, ved å hevde sin dominans over den eurasiske landmassen. Den fascistiske mobberen i Det hvite hus legemliggjør kriminaliteten og parasittismen til hele den amerikanske styringsklassen. President Donald Trump destabiliserer hensynsløst institusjonene USA utøvde sitt hegemoni i etterkrigstiden gjennom, og pålegger handelskrigstiltak rettet mot store deler av verden – inkludert Amerikas europeiske allierte – mens han kommer med krigshissende trusler om krig mot Kina, Nord-Korea og Iran. Hans innsats for å kultivere en fascistisk bevegelse på hjemmebane, gjennom nasjonalistiske krav om «America First» og massearrestasjoner av innvandrere, er direkte ansvarlig for massakren i Tree of Life synagogen i Pittsburgh, den største antisemittiske voldshandlingen i amerikansk historie. Uansett borgerkrigen innen det amerikanske statsapparatet, hans demokratiske partimotstandere er ikke mindre reaksjonære. Deres utnyttelse av sexskandaler for å få tvunget gjennom en endring i Det hvite hus uttrykker deres egen forakt for demokratiske rettigheter. Som det politiske talerøret for CIA og Pentagon er deres konflikt med Trump over utenrikspolitikken – om USAs krigspåtrykk, i første omgang, skal styres mot Russland eller mot Kina.

5. Trumps presidentskap markerer en uforlignelig forverring av relasjonene som har karakterisert etter-andre-verdenskrig-perioden mellom USA og Europa, fremfor alt med Tyskland. Amerikas relasjoner med Europa fra 1945 til 1991 var definert av det overordnede behovet om å håndheve Sovjetunionens isolasjon og forhindre sosial revolusjon, over en periode da den europeiske arbeiderklassen var ekstremt militant og høyst politisert. Nå har mektige tendenser innen den amerikanske styringseliten konkludert med at det ikke lenger er noen grunn til å støtte opp det europeiske borgerskapet, som betraktes som strategiske konkurrenter og rivaler. Trump hyllet Storbritannias beslutning om å tre ut av Den europeiske union (EU), som han fordømte som et redskap for tysk dominans, og erklærte NATO-alliansen som «utlevd». Uansett bekymrede kommentarer fra ledende demokrater om å trå forsiktig blir USA drevet til konflikt med Europa, mens de søker å kontre trusselen mot sitt globale hegemoni reist av fremveksten av Kina og andre rivaler.

6. De europeiske styringselitene reagerer på dette geostrategiske skiftet ved å forberede sin egen utfordring av USA, der de søker en slutt på sin militære underordning til Washington. Tysklands utenriksminister Heiko Maas (Det tyske sosialdemokratiske partiet - SPD) sier det er nødvendig å rekalibrere NATO-alliansen og bygge EU som en motvekt til USA. Den franske presidenten Macron og den tyske kansleren Merkel er enige om at USA ikke lenger kan stoles på som alliert, og har krevd utviklingen av en «ekte europeisk hær» for å beskytte europeiske interesser. Deres evne til å formulere en slik samordnet respons blir imidlertid undergravd av forverringen av de nasjonale antagonismene, som EU bare holdt i sjakk, men aldri overvant. Konsekvensen av Trumps «America First»-agenda er krav om å sette «Britain First», «Deutschland Zuerst» og «La France Premier», som varsler oppløsingen av Europa i konkurrerende maktblokker.

7. Prosjektet for europeisk forening under kapitalismen blir strippet for sine liberale pretensjoner. Høyreorienterte bevegelser blir mønstret som sjokktropper mot arbeiderklassen, og dørene til statsembetene blir åpnet på vid vegg for krefter som Alternative für Deutschland (AfD) og Italias Lega. Syv tiår etter Hitlers død er det fascistiske AfD hovedopposisjonsparti i Bundestag, det tyske parlamentet. Til tross for at partiet fikk bare 12,6 prosent av stemmene setter det tonen i den føderale politikken, mens partitilhengerne fysisk angriper innvandrere, muslimer og jøder med straffrihet, på grunn av den stilltiende støtten fra storkoalisjonsregjeringen og fra de høyeste sjikt av staten. I Polen marsjerer regjeringen sammen med nynazistene, mens president Macron i Frankrike hyller marskalk Pétain, lederen for det nazi-kollaborerende Vichy-regimet. Parallelt med angrepet på arbeidernes jobber, lønninger og levestandarder går den brutale forsterkningen av nasjonalgrensene, mens innvandrere som flykter fra vestens endeløse intervensjonskriger blir etterlatt til å drukne på Middelhavet, eller de blir drevet sammen i interneringsleirer. De offisielle partiene og media forurenser samfunnet med giften av antiinnvandrer og antimuslimsk fremmedhat, mens de krever økning av militærbudsjettene.

8. Brexit var bare et første uttrykk for denne oppløsingen av den europeiske etterkrigsorden. Etter å ha grepet til 2016-folkeavstemmingen i forsøket på å avklare fraksjonskonflikten innen Tory-partiet mellom høyrefløyen og partiets frynser, har det uventede avstemmingsresultatet om å forlate EU fremprovokert en eksistensiell krise for det britiske borgerskapet. Gjennom hele etterkrigstiden forsøkte styringseliten å kompensere for imperiets nedgang gjennom den transatlantiske alliansen, der den fungerte som en bro mellom USA og Europa, der NATO var i sentrum. Det voksende skillet mellom Washington og Europas hovedsteder – spesielt Berlin – betyr at denne balansen ikke lenger kan opprettholdes. Uansett deres forskjeller i utenrikspolitikken er alle fraksjonene av styringsklassen og dens politiske partier forent i deres besluttsomhet om å forsøke å løse denne krisen gjennom en oppildning av militarisme, betalt for med uthulingen av sosiale og demokratiske rettigheter. Arbeiderklassens skjebne, ikke bare i Storbritannia, men på tvers av hele Europa, ligger igjen i vektskåla. Kontinentet som var smeltedigelen for to verdenskriger og for utryddelsen av den europeiske jødedommen, blir igjen revet fra hverandre.

9. Disse forholdene driver frem en fornyet interesse for sosialismen, som styringselitene trodde de hadde forvist fra historiebøkene, takket være stalinismens forbrytelser og Sovjetunionens oppløsning. Internasjonalt blir den tiår-lange undertrykkingen av klassekampen utfordret av en gjenoppliving av militante protester og streiker. Dette inkluderer antiinnstrammingsprotester i Iran, streiker over hele Kina, India, Latin-Amerika og Midtøsten, og lærernes streiketiltak over hele stater i USA. I Europa er koordinerte utbrudd av streiker ved Ryanair og av Amazon-arbeidere uttrykk for arbeiderklassens grunnleggende bestrebelser for å internasjonalisere sin kamp mot de globale foretakene. Etter at næringslivstvister i Storbritannia i 2017 nådde et rekordlavt nivå, viste inneværende år igjen aksjon og handling i en rekke bransjer, blant annet av jernbanearbeidere, universitetsforelesere og kommunearbeidere, og en fordobling av tvister i privatsektoren til det høyeste nivå på 20 år. Den største trusselen for borgerskapet og dets planer er utviklingen av den politiske forståelsen, i store deler av arbeiderklassen, fremfor alt ungdommen, om at deres fiende er hele kapitalistsystemet.

10. Hvorvidt arbeiderklassen kan reise seg til sin historiske oppgave for sosialistisk revolusjon i tide, eller om den vil bli knust av reaksjon, vil avgjøres i løpet av klassekampen. Den avgjørende rollen vil bli spilt av det marxistiske partiet. I sin resolusjon fra Den femte nasjonalkongressen for SEP (USA), «Gjenkomsten av klassekampen og Socialist Equality Partys oppgaver», erkjente partiet:

Relasjonen mellom den objektive krisen i det globale kapitalistsystemet og arbeiderklassens klassebevissthet er ikke statisk, men dynamisk. Det vil ikke være noen mangel på eksplosive hendelser – fremfor alt de som oppstår fra den faktiske erfaringen av klassekonflikt – som vil undergrave tradisjonell oppfatning og radikalisere den sosiale bevisstheten. Bare et marxistisk parti, basert på teoretisk innsikt og historisk kunnskap, kan oppdage, analysere og forberede de dypt forankrede prosessene som «plutselig» vil anta form av revolusjonære massekamper. Det revolusjonære partiets oppgave er derfor ikke å spekulere på om en revolusjonær bevegelse kan bygges. Hva som kan, og ikke kan oppnås vil bli bestemt i kamp ...

Innenfor denne historiske situasjonen er det revolusjonære partiet selv en enorm faktor for å bestemme utfallet av den objektive krisen. En evaluering av den objektive situasjonen og en realistisk evaluering av politiske muligheter, som utelukker virkningene av det revolusjonære partiets inngrep, er helt fremmed for marxismen. Det marxistiske revolusjonære partiet kommenterer ikke bare på hendelser, det deltar i hendelsene som det analyserer, og gjennom sitt lederskap i kampen for arbeidernes makt og for sosialisme, streber det etter å forandre verden.

80-årsjubiléet for Den fjerde internasjonale

11. Kampen for et sosialistisk alternativ til det rådende kapitalistiske kaoset må informeres av historisk kunnskap. Svaret på spørsmål som «Hva er sosialisme? Kan det oppnås, og med hvilke metoder?» krever en forståelse av de strategiske lærdommene fra det 20. århundre. Utdanningen av arbeidere og ungdommer i historien om Den fjerde internasjonale må derfor stå i sentrum for Socialist Equality Partys aktive intervensjon i klassekampen. Den fjerde internasjonale ble grunnlagt av Leo Trotskij i september 1938, for 80 år siden, for å føre frem kampen for verdenssosialisme, mot stalinisme, sosialdemokrati og alle former for pseudo-venstre politikk. Trotskisme er det 21. århundrets marxisme, ledet i 65 år av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Omrammet av denne historien og i ICFIs program og perspektiv er alle de essensielle forutsetningene for den internasjonale sosialistiske revolusjonen.

12. Den fjerde internasjonales stiftelsesdokument, Overgangsprogrammet, begynte med insisteringen: «Den verdenspolitiske situasjonen i sin helhet er i vesentlig grad preget av den historisk krisen av proletariatets lederskap.» Kampen for Den fjerde internasjonale (FI) ble foranlediget av den forferdeligste hendelsen i det 20. århundre – fascismens makterobring i Tyskland. FIs dannelse ble forberedt av den kampen Trotskij innledet i 1923, med dannelsen av Venstreopposisjon for å motsette seg den byråkratiske degenereringen av Bolsjevik-partiet og sovjetregimet. Under det antimarxistiske banneret om å bygge «sosialisme i ett land» underordnet det stalinistiske byråkratiet kampen for verdenssosialisme til forsvaret for sine egne materielle interesser og privilegier. Trotskijs kamp antok internasjonale dimensjoner da Stalins katastrofale politikk førte til nederlag, inkludert for Den britiske generalstreiken i 1926 og den kinesiske revolusjonen i 1927.

13. Den tredje internasjonales (TI) motstand mot å tillate enhver diskusjon av politikken til Det tyske kommunistpartiet (KPD), som hadde muliggjort Hitlers makterobring uten at et skudd ble avfyrt, betydde at TI hadde gått ugjenkallelig over i reaksjonens leir. Dette ble etterfulgt av sviket av Den spanske revolusjonen i 1936, og bølgen av kontrarevolusjonær terror i Sovjetunionen. I kampen mot sentristiske tendenser, som nektet å bryte definitivt med stalinismen og med sosialdemokratiet, advarte Trotskij for at det sovjetiske byråkratiets rolle som imperialismens instrument i arbeiderbevegelsen truet selve eksistensen av Sovjetunionen som en degenerert arbeiderstat. Med mindre byråkratiet ble omveltet i en politisk revolusjon ville den stalinistiske kontrarevolusjonen ende i gjenopprettelsen av kapitalismen.

14. Trotskijs prognose ble bekreftet av hendelsene i Sovjetunionen, Øst-Europa, Kina og Vietnam mellom 1989 og 1991. De stalinistiske byråkratiene likviderte de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene som disse statene var basert på, og rekonstituerte seg som det nye borgerskapet, der de tilgjengeliggjorde massene for imperialismens superutnyttelse. Historien leverte sin dom over alle antitrotskistiske tendenser som brøt med Den fjerde internasjonale og som, i den ene eller den andre formen, tilskrev stalinismen en varig historisk legitimitet og som motsatte seg kampen for arbeiderklassens politiske uavhengighet.

15. Shachtman-grupperingens motstandere mot Trotskij avviste i 1940 forsvaret av Sovjetunionen mot imperialismen, og erklærte at den representerte en ny form for statskapitalisme, ledet av en ny klasse utbyttere. I 1953 kom Den fjerde internasjonale under et fornyet revisjonistisk angrep, ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel. I en tilsynelatende reversering av Shachtman-gruppas linje hevdet de at de stalinistiske byråkratiene i Sovjetunionen og i regimene etablert i Øst-Europa og i Kina ved slutten av Den andre verdenskrigen, kunne drives objektivt mot en realisering av sosialisme under press fra arbeiderklassen. Begge disse tendensene tildelte derfor det stalinistiske byråkratiet en verdenshistorisk rolle. Etter å ha utelukket enhver rolle for Den fjerde internasjonale og arbeidsklassens uavhengige revolusjonære kamp, hyllet pabloistene også Castro på Cuba, Ben Bella i Algerie, og en rekke tilsvarende borgerlig-nasjonalistiske og småborgerlige radikale bevegelser som «sløvede instrumenter» som kapitalismen kunne omveltes med.

16. Publiseringen av James P. Cannons Åpne brev i 1953 – fra lederen av de amerikanske trotskistene – og etableringen av ICFI [Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale], var avgjørende for å sikre trotskismens kontinuitet. Men splittelsen varslet en langvarig borgerkrig innen Den fjerde internasjonale, mellom de ortodokse trotskistene og ulike varianter av pabloisme. Bak de teoretiske tvistene var det motstridende klasseinteresser. Småborgerskapets rolle som en politisk og sosial buffer mellom arbeiderklassen og borgerskapet ble sterkt styrket under etterkrigstidens boom-periode. Den fortsatte dominansen over arbeiderbevegelsen som stalinismens, sosialdemokratiets og fagforeningenes byråkratier utøvde, og utvidelsen av velferdsstatene, undertrykte den sosialistiske bevisstheten og skapte betingelser som var gunstige for småborgerlig opportunisme. Trykket som dette utøvde førte på 1970-tallet til den tilbaketrekningen Workers Revolutionary Party (WRP), ICFIs britiske seksjon, gjorde fra den prinsippielle kampen partiet tidligere hadde ført mot Pablo og Mandel i 1953, og i opposisjon mot det amerikanske Socialist Workers Partys gjenforening med pabloistene i 1963.

17. Den politiske og teoretiske opposisjonen mot WRPs pabloistiske kurs, ledet av Workers League (forgjengeren til Socialist Equality Party i USA) mellom 1982 og 1986, vant støtte fra ICFI-flertallet. Bruddet med WRP, mellom desember 1985 og februar 1986, representerte de ortodokse trotskistenes definitive seier. Denne seieren sammenfalt med den siste etappen av stalinistregimenes terminale krise, de sosialdemokratiske partienes og fagforeningenes avvisning av ethvert forsvar av arbeiderklassens interesser, og med at de borgerlige nasjonalistene snudde ryggen til den antiimperialistiske kampen.

18. De objektive prosessene som understøttet krisen i disse imperialismens agenturer, styrket Den internasjonale komitéens stilling og dens relasjon til arbeiderklassen. I kjølvannet av splittelsen kunne Den internasjonale komitéen trekke fordel av velden av marxistisk teori, som den er destillert i den trotskistiske bevegelsens historie, for å initiere en prosess for politisk avklaring og organisasjonsutvikling. ICFI erkjente, der den trakk de mest vidtrekkende konklusjoner fra de gamle nasjonalbaserte partienes og fagforeningenes forvitring, at trotskistbevegelsen måtte forberede seg på å tre inn som ledersskap for et nytt revolusjonært oppsving i arbeiderklassen.

Dét var grunnlaget for beslutningen om å avslutte de tidligere «liga»-formene for Den internasjonale komitéens seksjoner, og etableringen av Socialist Equality Partier. Etableringen av World Socialist Web Site i februar 1998 gjorde det mulig for ICFI å utnytte internetts revolusjonerende potensiale til i vesentlig grad å utvide leserkretsen for revolusjonær marxisme og for trotskistbevegelsens globale politiske innflytelse. I kraft av sine prinsipper, program og historie er Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale nå den sentrale kraften som forener verdens arbeiderklasse gjennom byggingen av Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.

Den sosiale katastrofen i Storbritannia

20. Grenfell-Tower-brannkatastrofen den 14. juni 2017 var en banebrytende begivenhet. Det forferdelige tapet av 72 liv avslørte klasserelasjonenes virkelighet i Storbritannia. Som SEP kommenterte: «Det er begivenheter i verdenshistorien som fører til en fundamental endring av bevissthet og legger grunnlag for utviklingen av en sosialistisk politisk orientering blant brede masser av arbeidere. Grenfell-Tower-infernoet den 14. juni er en slik begivenhet.» Brannen var et sosialt mord, der ansvaret ligger hos suksessive Tory- og Labour-regjeringer og -byråd. De har ødelagt Storbritannias sosiale infrastruktur og gjort London til ei lekegrind for de rike, mens de sosialt renser vekk arbeidende mennesker og fattige. Derfor har ingen blitt stilt til ansvar til tross for de kongeliges og det politiske etablissementets krokodilletårer. Den regjeringsoppnevnte granskningen er et skalkeskjul. De kan ikke tillate sannheten å komme ut fordi Grenfell er bare det mest ekstreme eksempelet på hvordan arbeidernes og deres familiers liv blir ofret for å tilfredsstille de superrike.

21. Dette er en bevisst politikk. I en knusende kritikk av konsekvensene av innstrammingspolitikken kommenterte FNs spesialrapportør Philip Alston ved avslutningen av sitt to-ukers-besøk til de fattigste områdene av Storbritannia i november 2018: «På området fattigdomsrelatert politikk, peker bevisene på konklusjonen at drivkraften ikke har vært økonomisk, men heller en besluttsomhet for å oppnå radikal sosial omforming [re-engineering] ... Viktige elementer i etterkrigstidens sosiale Beveridge-kontrakt blir veltet.» Ifølge British Medical Journal kan innstrammingspolitikk knyttes til 120.000 ekstra dødsfall siden 2010. Journalen anslår at mellom 2015 og 2020 vil 100 mennesker hver dag over den statistiske normalen avgå med døden. Veksten i forventet levealder har nå stoppet og har gått ned i noen områder. Denne reverseringen er den raskeste raten for noen ledende industrialisert nasjon, bortsett fra USA. «Uforklarlig» spedbarnsdødelighet har økt og er høyest i de mest berøvede områdene. Minst 320.000 mennesker er hjemløse, med tall som øker med 1.000 mennesker i måneden, som betyr at én av hver 200 voksne er uten et fast sted å bo. Minst én person dør på gata hver dag, og allikevel er de fleste hjemløse sysselsatt. Narkotikamisbruk er stigende, hvilket også er tilfelle for antall selvmord. Med 4.500 selvmord årlig er dette nå den ledende dødsårsaken blant menn under 50 år, mens tallet har økt med 67 prosent blant ungdommer siden 2010. Den britiske regjeringen har den tvilsomme æren å være den første i verden som har utpekt en minister for forebygging av selvmord.

22. Arbeidere i Storbritannia har vært utsatt for en nedgang i lønnsnivå som er uovertruffen på over et århundre, med lønninger som har falt mer enn i noe annet europeisk land bortsett fra Hellas. Den offisielle arbeidsløshetsraten på 4,1 prosent skjuler et stort antall hovedsakelig unge arbeidere, som har blitt drevet ut av sysselsettingskartotekene, og mer enn 7 millioner mennesker – én av fem arbeidere – som er i usikker sysselsetting. Minst 6 prosent av arbeidsstyrken er på nulltidskontrakter, i fjor opp fra 1,7 millioner til 1,8 millioner. Over 14 millioner mennesker, inkludert 4,5 millioner barn, en tredjedel av alle barn lever under fattigdomsgrensa. Mer enn to tredjedeler av de som lever under fattigdomsgrensa utgjøres av «sysselsatte-fattige». Bruken av matbanker er doblet, og Trussell Trust utdelte nesten en-og-en-halv-million tre-dagers nødmatvareforsyninger de tre første månedene av 2018. Besøk til matbanker og henfallenhet til utpressende lønningsdag-lån har vokst, selv blant fagutdannede. Utrullingen av det straffende trygdesystemet Universal Credit har etterlatt tusenvis uten noen form for støtte. Stiftelsen Joseph Rowntree Foundation anslår at rundt 1,5 millioner mennesker var nødlidende i fjor, derav 300.000 barn. Britiske husholdninger skylder samlet £ 400 milliarder i personlig gjeld, det høyeste tallet registrert, der de i gjennomsnitt brukte £ 900 mer enn de hadde i inntekter i løpet av 2017. Hvert tredje minutt i fjor søkte en person hjelp for problemer knyttet til manglende betaling av husleie, strøm- og renovasjonsregninger eller kommuneskatt.

23. Situasjonen for unge arbeidere er mest alvorlig. Styringsklassen bruker denne generasjonen til å sette et nytt grunnmål for utnyttelsen av hele arbeiderklassen. Gig-økonomien står nå for over fem millioner arbeidere, de fleste av dem unge. De som er ansatt i denne sektoren er ikke engang garantert minimumslønnssatsen. Normen er nå nulltidskontrakter og ingen pensjon, ingen sykelønn, ingen betalt ferie eller oppsigelseskompensasjon. Selv om inntjeningsnivåer samlet sett har falt, er unge arbeidere i alderen 30 år og under spesielt rammet. Over de siste 20 årene har lønnsforskjellen mellom de som er 30 år og yngre og de over 30 år, økt med 50 prosent. Unge arbeideres lønn har falt med 16 prosent siden 2008. Lager- og distribusjonsentre som Amazon og call-centre sprer seg, der det siste i teknologi anvendes for å tvinge ut maksimal produktivitet på bekostning av arbeidernes helse. Millioner av studenter og kandidater står overfor stigende nivå av gjeld, på grunn av hevingen av studieavgiftene til £ 9.240 per år [NOK 101.232]. Med en rentebelastning på 6,3 prosent er det gjennomsnittlige studielånet £ 57.000 [NOK 624.486], med totalen for samlede studielån forventet å nå £ 1 billion innen 2025 [NOK 10,9559 billioner]. Mange vil aldri kunne nedbetale sine lån, da en universitetsutdanning ikke lenger er veien til en anstendig jobb.

24. I et land som en gang smykket seg med sitt sosiale sikkerhetsnett, «fra vugge til grav», har viktige tjenester blitt uthulet. Lite gjenstår av stiftelses-etoset for National Health Service. Hele områder av helsevesenet har vært gjenstand for alvorlige budsjettnedskjæringer og har blitt overført til gigantiske konsern, som eksempelvis Richard Bransons Virgin Care. Venterlister har økt voldsomt og etterlatt mange med svekkende og livstruende sykdommer, eller presset dem til å søke dyre privattjenester. Nesten halvparten av alle fødselsenhetene på engelske sykehus ble stengt for vordende mødre minst én gang i fjor, der noen var stengt over uker. I utdanningsvesenet har skolene lidd en realnedskjæring av finansieringen på £ 2,7 milliarder siden 2015 [NOK 29,58 milliarder]. I løpet av de neste to årene vil 9 av 10 skoler se nedskjæringer i realverdi, mens videre yrkesutdanningskoler, som hovedsakelig betjener ungdom fra arbeiderklassen, har vært de største taperne i utdanningsbudsjettene de siste 25 årene. Den sentrale regjeringsoverføringen til lokalmyndighetene har blitt kuttet med £ 11,3 milliarder [NOK 123,8 milliarder], og i 2020 vil de lokale myndighetene ha tapt 75 prosent av de bevilgningene de mottok i 2015. Omtrent halvparten av alle kommunene vil ikke motta noen statsfinansiering innen 2019/20, som vil etterlate et finansieringsgap på £ 5,8 milliarder [NOK 63,54 milliarder]. Responsen fra noen lokalmyndigheter har vært å stoppe alt annet enn nødutlegg, og med Labour-administrasjoner og -byråd i front, å bli eiendomsspekulanter, der de selge ut offentlige eiendeler til private utviklere og besørger seg selv store fortjenester i prosessen.

25. Pengene som regjeringen plyndrer fra arbeidende mennesker og de essensielle samfunnstjenestene blir sluset inn i de superrikes pengebinger, sånn at Storbritannia nå er hjemstavn for det største antallet milliardærer noen gang registrert – 134 – med London som vertskap for 86, som er mer enn noen annen by i verden. Siden 2016 har den samlede formuen kontrollert av Storbritannias 1.000 rikeste vokst med 14 prosent til £ 658 milliarder [NOK 7,20898 billioner], mer enn de samlede verdiene eid av de fattigste 40 prosent av befolkningen (10,3 millioner familier). Et slikt sosialt skille har revolusjonære implikasjoner, som Martin Sandbu erkjente i Financial Times: «For å låne et av Marx’ begreper, ‘de sosiale motsetningene’ er mer akutte [i Storbritannia] enn andre steder, og kan ha vært det oftere enn ikke, gjennom historien ... Jo mer spente fjærene er, av de motsatte ekstremer som blir tvunget sammen, jo mer ukontrollerbart er ‘snappet’ når det til slutt melder seg.»

Brexit og pådrivet til handelskrig og militær krig

26. Utfallet av folkeavstemmingen i 2016 om at Storbritannia skal tre ut av EU har produsert en hittil usett krise for klassestyret. May-regjeringen står overfor en mulig kollaps på grunn av de tiltakende splittelsene innen Tory-partiet over en avtale med EU, for å forhindre en «hard Brexit». Det har til og med blitt stilt spørsmål om Storbritannias konstitusjonelle og territoriale integritet, på grunn av konsekvensene av Brexit for både Skottland og Nord-Irland. Med Labour fortsatt revet fra hverandre på grunn av høyresidens forsøk på å fjerne Jeremy Corbyn som leder, er styringseliten dypt splittet over hvorvidt et generalvalg kan bryte den fastlåste situasjonen, med mange som oppfordrer til en ny folkeavstemming ( a People’s Vote) for å reversere 2016-resultatet. Samtidig er det alvorlige advarsler om en nasjonal krise og eskalerende sosial konflikt, sammenbrudd i leveransekjeder, og snakk om at politiet og de væpnede styrkene gjør seg klare for en nasjonal unntakssituasjon.

27. SEP avviste det falske binære «Remain eller Brexit valget» som ble tilbudt i folkeavstemmingen i 2016, og insisterte på at ekte sosialisters ansvar «er å definere en politikk som opprettholder arbeideres interesser, ikke bare i Storbritannia, men i Europa som helhet og i hele verden». Partiet advarte for at dette var kritisk, da «den største politiske faren i denne situasjonen er blandingen av klassebannere, på grunnlag av en omfavnelse av en formentlig ‘venstreorientert nasjonalisme’ ... som underordner arbeiderklassen til et initiativ rettet inn på å flytte det politiske liv enda lenger langs en nasjonalistisk bane, og derved styrke og utvikle ytrehøyresiden i Storbritannia og i hele Europa, samtidig som arbeiderklassens politiske forsvar svekkes.» Med sitt opprop for en aktiv boikott av folkeavstemmingen, forklarte SEP: «Det kan ikke bli noe godt resultat av en slik avstemming. Uansett hvilken side som vinner vil arbeidende mennesker måtte betale prisen ... En boikott bereder grunnen for utviklingen av den britiske arbeiderklassens uavhengige politiske kamp mot disse kreftene. En slik bevegelse må utvikle seg som en del av arbeiderklassens kontinent-omsluttende motoffensiv, som vil eksponere folkeavstemmingen som bare en episode i det britiske og det europeiske borgerskapets eksistensielle krise.»

28. Dette var i skarp kontrast til alle pseudo-venstre-tendensene, som stilte opp bak den ene eller den andre fraksjonen av borgerskapet. Socialist Party og Socialist Workers Party var talsmenn for et «Left Leave»-valg [‘venstreorientert Brexit’], og fungerte som et vedheng til en kampanje ledet av de mest høyreorienterte delene av Tory-partiet og Storbritannias uavhengighetsparti (UKIP). Hva angår Left Unity [Venstre Enhet], Socialist Resistance [Sosialistisk Motstand] og Alliance for Workers’ Liberty [Alliansen for arbeideres frihet], stilte de seg opp bak Corbyn og Labour Party til støtte for ‘Remain’-leiren [‘Forbli’ i EU] og deres promotering av EU som et bolverk for sosialt fremskritt mot nasjonalisme. På samme måte, i etterdønningene av folkeavstemmingen, jobber de for politisk å forvirre og villede arbeidere og ungdommen ved å opprettholde påstandene om enten å «akte» ‘Leave’-resultatet [‘Forlate’ EU; dvs. Brexit], eller støtte et nytt «Folkets valg» [‘People’s Vote’; dvs. ny folkeavstemming] for å få reversert resultatet. Begge argumentene er nok et kynisk pseudo-demokratisk røykteppe, med sikte på å skjule at, uansett uenighetene deres, er både ‘Leave’- og ‘Remain’-leirene forent i støtten for NATO, kravet om større militærutgifter og fortsatte provokasjoner mot Russland – og, fremfor alt, i deres besluttsomhet om å utdype det brutale angrepet på arbeiderklassen.

29. Begivenheter siden Brexit-folkeavstemmingen har vist at i en global integrert økonomi er det umulig å sikre økonomiske fremskritt, eller forsvare demokratiske og sosiale rettigheter, på et nasjonalt grunnlag. ‘Leave’-kampanjens retorikk om «å gjenvinne suverenitet» var alltid bare en påstand om den britiske kapitalens «suverene rett» til bedre å utnytte arbeiderklassen og sikre gunstigere investerings- og handelsforbindelser med USA, Kina og fremvoksende markeder. Brexiteer-enes avvisning av advarsler fra industrien og City of London [Londons finanssenter] om de økonomiske konsekvensene av Brexit er basert på kalkylen at et hardt brudd ville skape den nødvendige politiske krisen for påleggingen av en økonomisk sjokkterapi og realiseringen av deres foretrukne «økonomiske Singapore-modell». Deres plan for en frihandelsavtale mellom Storbritannia og USA argumenterer for den fullstendige privatiseringen av NHS [National Health Service - Det offentlige helsevesenet] og for en bråtebrann av de foreliggende forbruker-, miljø- og arbeiderbeskyttelsene. Deres geostrategiske kalkyler er sentrert rundt å tilpasse seg Trump-administrasjonen og dens unilateralistiske dreining til en opposisjon mot Europa for å bryte opp Det forente europeiske markedet, mens de etablerer relasjoner med ytrehøyre pro-USA-regjeringer og partier på kontinentet, som allierte mot Tyskland og Frankrike.

30. Frykten for økonomiske forkastninger, kombinert med fiendtlighet til de ledende Brexiteer-enes uttalte fremmedfrykt og nasjonalisme, og frykt for restriksjoner på reising og arbeidsmuligheter innen EU, har økt støtten for en ny folkeavstemming om Brexit. Men disse legitime bekymringene utnyttes av de politiske representanter for de dominerende delene av styringseliten, som er like fiendtlig innstilte mot arbeiderklassen som pro-Brexit Tory-ene er. ‘Remain’-fraksjonens egentlige bekymring er hvordan best å sikre britisk imperialismes globale posisjon. Labour Party, dissens-Tory-er, De liberale demokratene (Liberal Democrats), Det skotske nasjonalpartiet (Scottish National Party) og De grønne (Greens) ønsker å sikre fortsatt tariff-fri tilgang til europeiske markeder, som Storbritannia er avhengig av for 40 prosent av sin handel, og som har garantert Londons posisjon som et globalt finansielt senter. Det er derfor det ikke en antydning av opposisjon blant dem mot en innenlandsagenda for fortsatte innstramminger, og derfor er de tause om hva EU-medlemskap egentlig betyr for arbeidende mennesker – som bevist i Hellas, der den ekstreme fattigdommen er doblet, sosialtjenestene har kollapset og økonomien har krympet med 25 prosent som følge av EU-diktater.

31. Den akutte polariseringen av samfunnet mellom massen av arbeidende mennesker som sliter med å overleve og et groteskt rikt oligarki er uforenlig med bevaringen av demokratiske styreformer – enten det er innenfor, eller ute av EU. Allerede for fem år siden avslørte Edward Snowden eksistensen av overvåkningsprogrammene PRISM og Tempora, som Storbritannias GCHQ anvender i samarbeidet med amerikanske etterretningstjenester for spioneringen på millioner av mennesker over hele verden, for å identifisere politiske trusler og for å destabilisere og undergrave deres motstandere. Storbritannia opererer nå et av de høyeste nivåene av statlig overvåkning og sensur i verden, inkludert mange juridiske begrensninger på online-kommunikasjon og «frivillige» avtaler med ISP-er [Internett-tjenesteleverandører]. Den pågående parlamentariske vurderingen om ytterligere internettregulering, under påskudd av å slå ned på «falske nyheter» og russisk innblanding, vil uunngåelig ende med påleggingen av stadig mer illevarslende restriksjoner.

32. Slike politi-stat-tiltak er i tråd med en massiv eskalering av militarisme, som alle fraksjoner av borgerskapet er skjønt enige om. Parlamentets forsvarskomité har foreslått å øke forsvarsutgiftene fra 2 til 3 prosent [av BNP], med den begrunnelsen at det er «den eneste løsningen» for «den alvorlige risikoen» for at hæren «forbigås utstyrmessig [‘is outgunned’] av sin russiske motpart», og advarer om at «minsket kapasitet reduserer Storbritannias anvendelighet for USA, og vår innflytelse i NATO.» For dette formålet tar Storbritannia, til tross for uenighet om karakteren av relasjonen med USA og NATO, fortsatt fullt ut del i planene om å utvikle en europeisk militærkapasitet. Krig krever undertrykking av antikrig og sosialistisk opposisjon på hjemmebane. Det ligger bak «Fusion Doctrine» initiert av National Security Council Capability Review, der regjeringen, militæret og sikkerhetstjenestene, foretakene, BBC og de andre mediene, veldedige organisasjoner og NGO-er [frivillige organisasjoner] skal smies sammen i en forent sikkerhetsstrategi rettet mot Russland og andre ikke-navngitte «statsaktører».

33. Oppgaven som konfronterer arbeidende mennesker er ikke å bidra til å løse borgerskapets krise, slik Corbyn og Labour Party insisterer, men å sikre sine uavhengige klasseinteresser i en felles kamp med sine klassebrødre og -søstre på tvers av hele det europeiske kontinentet. Den internasjonale komitéens europeiske seksjoner, SEP i Storbritannia, Parti de l'égalité socialiste (PES) i Frankrike og Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i Tyskland, sammen med våre medtenkere i Tyrkia, Irland og over hele verden, søker å mobilisere arbeiderklassen mot den nasjonalistiske oppsplittingen av det europeiske kontinentet og veksten av ytrehøyrebevegelser, samtidig som man avviser enhver støtte til EU og unionens respektive nasjonale regjeringer. Finansoligarkiets og dets regjeringers styre må brytes og erstattes av en regjering av, ved og for arbeiderklassen – et sosialistisk Storbritannia, som del av De forente sosialistiske stater av Europa. Adopteringen av dette perspektivet ville bringe den mektigste sosiale kraften til handling – den europeiske arbeiderklassen.

Et balanseregnskap over Corbyn-ismen

34. Tre år etter overtakelsen av lederskapet for Labour Pary som den ufortjente fordelshaveren av arbeidernes, og særlig ungdommens forflytning til venstre, har Corbyn og hans stalinistiske pseudo-venstre-klikk trukket seg fra hvert eneste av hans minimale reformistiske løfter. Til tross for utbredte krav om endring blant de hundretusener av nye medlemmer som flommet inn i partiet, har han motsatt seg forsøk på å sparke ut høyrefløyen og utstedt instrukser til Labour-byråd og lokaladministrasjoner om å overholde Tory-enes utgiftsrammer og gjennomføre nedskjæringer. Høyrefløyen fortsetter så fullstendig å dominere Labour-politikken at partiets 2017-valgmanifest i all vesentlig grad ikke skilte seg fra manifestet under Ed Miliband, med dets løfter om fornyelser av Trident [atomvåpen-ubåt-programmet], støtte til NATO og forpliktelsen til en «budsjett og finanspolitisk troverdighetsregel» som forbyr ethvert opphør av innstrammingene. Corbyns forpliktelser til britiske kapitalinteresser er bak hans løfte, angående Brexit, om å motsette seg enhver avtale som ikke garanterer tilgang til Det europeiske fellesmarkedet. Dette er kombinert med en avvisning av fri forflytning og en støtte for «styrt migrasjon». Fremfor alt, hvorenn klassekampen bryter ut, fungerer Corbyn som ypperstepresten for klassekompromiss, og messer om behovet for raskt å komme tilbake til forhandlinger.

35. SEPs avvisning av påstandene fremmet av pseudo-venstre om at Corbyns lederskap bød en «sosialistisk» gjenfødelse av Labour, har blitt berettiget. I mer enn et århundre har Labour Party fungert som den primære politiske søylen for kapitaliststyre i Storbritannia – fra sviket av Generalstreiken i 1926, splittelsen for å danne nasjonalregjeringen med Tory-ene i 1931 for å administrere innstrammingspolitikk, og dannelsen av den andre nasjonale enhetsregjeringen for å støtte Den andre verdenskrigen. Labour gjennomgikk nok en transformasjon i kjølvannet av det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991. Som ICFI analyserte, bidro fremskritt innen vitenskap og teknologi til utviklingen av globalisert produksjon, som utnytter arbeiderklassens arbeidskraft som en global arbeidsstyrke. Dette trakk teppet vekk under beina på de gamle nasjonalt baserte arbeiderorganisasjonene, som ble de direkte instrumentene for sine egne borgerskap i elimineringen av arbeidernes tidligere tilkjempede sosiale oppnåelser, for å sikre global konkurranseevne. Denne prosessen ble eksemplifisert av Blairs Labour-regjering. Den avviste enhver tilknytning til arbeiderklassen og overførte mer rikdom til oligarkiet enn Margaret Thatcher hadde gjort, ble med i den ulovlige krigen mot Irak i 2003 og kausjonerte ut bankene i 2008. Som SEP advarte etter Corbyns valg i 2015: «Ingen kan seriøst foreslå at et parti som i sin politikk, organisasjon og den sosiale sammensetningen av apparatet er Tory i alt annet enn navnet, kan forvandles til et instrument for arbeiderklassekamp.»

36. Historisk har de reformistiske løftene til «venstre»-siden spilt en nøkkelrolle i å underordne arbeiderklassen til Labour. Likevel har styringsklassen sett på de som utfører denne nøye kalibrerte oppgaven med dyp mistro, i vissheten om at de håndhever kontroll over farlige militante og sosialistiske sentimenter i arbeiderklassen. Leo Trotskij skrev i 1925 og forklarte at de venstreorienterte lydene fra Labour-ledelsen «ikke i det hele tatt ble ytret med sikte på å oppildne arbeiderne til å drive ut kapitalistene, men bare for å oppmuntre kapitalistene på veien mot ‘progressive anstrengelser’ ... hvis denne patetiske skremmingen har noen effekt i det hele tatt, er det i motsatt retning. Enhver seriøs britisk borgerlig forstår at bak de liksom-heroiske truslene fra Labour Partys ledere ligger det skjult en reell fare fra de dypt opprørte proletarmassene.» (Trotsky, Where is Britain going? New Park, 1978, s. 15). Den minste indikasjon på at venstresiden skulle miste kontrollen har blitt møtt med dyp-stat-intriger – inkludert det forfalskede Zinoviev-brevet på 1920-tallet, destabiliseringen av Wilson-regjeringen på 1970-tallet, og etableringen av de høyreorienterte utbryternes Sosialdemokratiske parti og den tvungne avgangen til Labour-lederen Michael Foot, på 1980-tallet.

37. Det er faren fra «de opprørte proletarmassene» som ligger til grunn for de hysteriske angrepene fra Blair-istene og hovedstrømsmediene mot Corbyn. Men det er Corbyns utallige retretter som har gitt dem frie tøyler i deres ondskapsfulle politiske offensiv for å få ham fjernet, sentrert rundt bakvaskingen om antisemittisme. Ledet, fra bak kulissene, av Storbritannias, USAs og Israels militær-etterretningsagenturer, er målet ikke først og fremst Corbyn, men arbeiderne og de unge menneskene som samlet seg rundt hans løfter mot innstrammings- og krigspolitikken. Tegningen av et likhetstegn mellom antisionisme og antisemittisme er siktet inn på å bringe kritikken av Israel og landets brutale behandling av palestinerne til taushet. Men det er også del av forsøkene på å kriminalisere antiimperialistiske og sosialistiske synspunkter, samtidig som det skal legitimere Europas ytrehøyrepartier som forsvarere av Israel, basert på deres omfavnelse av antimuslimske fordommer og støtte for imperialistisk intervensjon i Midtøsten. 2018-kongressen til Den europeiske jødiske forening [European Jewish Association] viet en hel sesjon til den «eksistensielle trusselen» representert av en Corbyn-regjering, mens de strakk seg ut til AfD i Tyskland, Frihetspartiet i Østerrike, og andre dannelser, fordi, som en deltaker erklærte: «Det er umulig å klassifisere europeiske partier som Venstre eller Høyre. Alt har forandret seg.»

38. Sidestillingen av nazisme og sosialisme er en historisk injurie. Fremveksten av moderne antisemittisme fra 1920-tallet som en massepolitisk bevegelse i Tyskland og andre europeiske land var knyttet an til bestrebelsene for å mobilisere småborgerlige og lumpensjikt som sjokktropper for å knuse den organiserte arbeiderbevegelsen. Det var forutsetningen for et utbrudd av militarisme siktet inn på å trygge markedene og territoriet imperialismen krevde. Antimarxisme var Hitlers drivende besettelse, som han stilte etnisk tysk nasjonalisme opp mot. Hans hat mot jødene var basert på deres assosiering med den sosialistiske bevegelsen. I Mein Kampf skrev Hitler om sin «overbevisning» om at «spørsmålet om den tyske nasjonens fremtid er spørsmålet om knusingen av marxismen ... I den russiske bolsjevismen må vi se jødenes forsøk i det tjuende århundre på å oppnå verdensdominans.»

39. Ingen av de som klager over trusselen mot Storbritannias jøder fra en Corbyn-ledet regjering har noen motforestillinger mot å alliere seg med Hitlers etterfølgere. Tory MEP-er [Representanter i Europa-parlamentet] stemte for å forsvare Ungarns Viktor Orban i Europa-parlamentet i september og etablerte De europeiske konservative og reformistiske gruppene, for samlingen av ytrehøyre i Europa. Boris Johnson og andre ledende Tory-er møtes med Trumps fascistiske tidligere rådgiver Steve Bannon, som promoterer ytrehøyregruppa Britain First, og med antimuslimdemagogen Tommy Robinson, som har tilhengere som har vært involvert i angrep på venstreorienterte bokhandler og fagforeningsrepresentanter, og involvert i mordet på Labour-parlamentsmedlemmet Jo Cox. Andre ledende Tory-er, som Toby Young, fremmer «progressiv eugenetikk» og stiller sammen med ledende fascist-eksponenter for rasebasert overlegenhet ved det prestisjefylte University College London, der de hevdet at globale ulikheter er resultat av «mental kapasitet» og krever «utfasing av inkompetente kulturer».

40. Det er utbredt fiendtlighet til Blair-istenes konspirasjonen blant arbeidere og Labour-Party-medlemmer. Dette har blitt uttrykt i protester, særlig i London, mot sosial rensing utført av Labour-byråd, samt mange vellykkede mistillits- og misbehagsforslag mot sittende parlamentsmedlemmer og et sterkt fremlegg med 50.000 underskrifter til Labours årskonferanse om obligatoriske gjenvalg. I hvert tilfelle har det vært Corbyn, og hans tilhengere innen Labour Party og fagforeningene, som har forsøkt å kvele kampen mot høyresiden, inkludert med deres veto mot obligatoriske valg på Labour-konferansen. Demaskeringen av Corbyns venstrepretensjoner er kritisk, spesielt under betingelser der krisen over Brexit og oppløsningen av Tory-ene kan bringe en Labour-regjering til makten. Hans konstante politiske skifter og ydmykelser for høyresiden er i forberedelse for denne muligheten.

41. SEP har gitt kritisk støtte til forsøkene utført av Labour-medlemmer mot Blair-istene, og oppfordret dem til å «Drive ut høyrefløyen!» Dette oppropet er ikke rettet til Corbyn, men til grunnplanet. Det er en appell til Labour-medlemmer om å avvise Corbyns sovemedisin og ta opp en uavhengig politisk kamp. Mens SEP solidariserer seg med denne kampen, advarer partiet for at Corbyn og hans klikk heller vil se sine egne supportere ekskludert, enn å bryte med Blair-istene. Begivenhetene i Londons bydel [borough] Haringey er illustrerende. Folkelig motstand mot den planlagte ødeleggelsen av kommunale boliger, i et utsalg av offentlige eiendeler for £ 2 milliarder [NOK 21,91 milliarder] og påleggingen av nedskjæringer, førte til tilbakekallingen av Blair-ist byrådsrepresentanter og til byrådslederens avgang. Måneder senere annonserte det nyvalgte «Corbyn rådet» en generell 10 prosent budsjettnedskjæring på toppen av de 40 prosentene som ble pålagt av Blair-istene, etter at McDonnell insisterte på at de måtte utøve en «sparsom, ansvarlig myndighet». Under disse betingelsene kan oppfordringen om å sparke ut høyrefløyen være en mekanisme for å fremme klassekampen, bryte kvelertaket til Corbyn-istene og styrke SEPs innflytelse og politiske autoritet.

42. Så viktig som ethvert slikt taktisk initiativ er i partiets arsenal er det alltid rettet mot, og underordnet byggingen av det marxistiske revolusjonære partiet. I SEP erklæringen fra 10. juni 2017, «Storbritannias generalvalg: En ny fase av klassekampen», understreket partiet at «den største politiske faren er å identifisere radikaliseringen av massene med de initielle og ufortjente politiske nyttehaverne som Corbyn.» Dette var basert på lærdommen trukket fra advarselen Socialist Labour League (SLL) kom med i 1967, den britiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, til den daværende franske seksjonen, Den internasjonale kommunistiske organisasjonen (OCI). OCI forflyttet seg i en utpreget sentristisk retning, under forhold av begynnelsen av et vesentlig politisk skifte i arbeiderklassen som snart skulle anta revolusjonære dimensjoner. SLL varslet OCI: Det er alltid en fare under et slikt utviklingsstadium at et revolusjonært parti responderer på situasjonen i arbeiderklassen ikke på en revolusjonær måte, men ved en tilpasning til det nivå av kamp som arbeiderne er begrenset til av deres egen erfaring under det gamle lederskapet, dvs. til den uunngåelige første forvirringen. Slike revisjoner av kampen for det uavhengige partiet og Overgangsprogrammet er vanligvis kledd opp i gevanter om å komme tettere på arbeiderklassen, enhet med alle de som er i kamp, ikke fremme ultimatumer, forlate dogmatisme osv.»

43. Corbyns overordnede bekymring er å bevare Labour- og fagforeningsbyråkratiets dominans over arbeiderklassen, som rutinemessig benytter muligheten for en Labour-regjering for å stogge voksende sosialt sinne og krav om forandring. Men den gjenkomsten av klassekampen som nå er i emning betyr at dette ikke er tilstrekkelig. Med støtte fra Trades Union Congress, fremmer skyggefinansminister John McDonnell den «nye økonomi»-planen fra det Blair-istiske Institute for Public Policy Research (IPPR). Denne krever en «aktivist-rolle» for regjeringen, for å reversere lav produktivitet og øke den industrielle konkurranseevnen for å sette den britiske økonomien på en plattform for handelskrig. En sentral rolle er tildelt fagforeningene som forlenget arm av foretaksledelsen og statsapparatet i håndhevingen av kontroll over arbeidsstyrken, der IPPR taler for et «sosialt partnerskap» mellom Bank of England, finansdepartementet, big business og fagforeningsbyråkratiet.

44. Som Trotskij advarte i 1935: «Skulle Labour Partys valgseire nok en gang heve partiet til makten ville konsekvensene ikke være en fredelig sosialistisk forvandling av Storbritannia, men konsolideringen av imperialistisk reaksjon, det vil si, en epoke med borgerkrig, og overfor den vil ledelsen av Labour Party uunngåelig avsløre sin fullstendige fallitt.» (Documents of the Fourth International: The Formative Years (1933-40), s. 67) Karakteren av enhver innkommende Labour-regjering og dens rolle blir allerede skissert. Etter først å ha møtt MI5 for en orientering om «ekstremisme» trusselen, møtte Corbyn deretter Alex Younger, lederen av Secret Intelligence Service – MI6 – for å diskutere de nødvendige forberedelsene til et mulig nytt generalvalg, i tilfelle Brexit-forhandlingene faller igjennom. Konsekvensene av slike diskusjoner ble fremlagt av hærsjefen general Sir Nick Carter, som bekreftet eksistensen av «fornuftige beredskapsplaner ... Hvorvidt det er et terrorangrep eller om det er en tankbil-sjåfør-tvist, arbeidsnedleggelser, eller alt annet som det kan være.»

Kampen mot pseudo-venstre

45. Byggingen av SEP som et masseparti i arbeiderklassen krever en samordnet politisk og teoretisk offensiv mot pseudo-venstre-gruppenes antimarxistiske teorier, der de fleste har sin opprinnelse i avvisningen av Den fjerde internasjonale som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon. Representanter for de mange pabloistiske, statskapitalistiske og andre pseudo-venstre-tendenser okkuperer ledende stillinger innen universitetsinstitutt, akademiske tidsskrifter, elektroniske medier og forlag, så vel som i fagforeningene. De fungerer som profesjonelle antitrotskister, og spiller en avgjørende rolle i å fremme teorier som angriper marxismens grunnleggende prinsipper, inkludert den filosofiske materialismen, arbeiderklassens revolusjonære rolle og nødvendigheten av et avantgardeparti. Deres avvisning av «det store narrativet» om klassekampen, til fordel for identitetspolitikk basert på rase, nasjonalitet, etnisitet, kjønn og seksuell orientering, muliggjør styringselitens antidemokratiske agenda. Deres omfavnelse av irrasjonalitet og filosofisk subjektivisme er uttrykk for et øvre middelklassesjikts bestrebelser for å underbygge sine sosiale privilegier mot utfordringen «nedenfra».

46. Uansett om de er organisasjonsmessig del av Labour Party eller formelt står utenfor partiet, er pseudo-venstre alle lojale talspersoner for en Corbyn-ledet regjering, apologeter for alle hans knefall og retretter for høyresiden og faste motstandere av opprøret som utvikler seg i arbeiderklassen mot fagforeningsbyråkratiet og dets autoritet, som de opprettholder betingelsesløst. De samarbeider intimt med Corbyns stalinistiske rådgivere, som Seumas Milne og Andrew Murray, og ledelsen for Momentum, Jon Lansman, Paul Mason og Owen Jones, som i fellesskap har utarbeidet grunnrisset for en kommende Labour-regjering. Pseudo-venstres akseptering av Momentums krav om å representere «en folkedrevet gressrotbevegelse» gjorde det mulig for Lansman og co. å kvele motstanden mot høyrefløyen og overvåke og kontrollere tilstrømmingen av nye medlemmer inn i Labour Party. Uansett den forsinkede og symbolske kritikken videreføres dette samspillet til tross for at Momentum godkjente ekskluderingen av Ken Livingstone og andre, fjernet kritikere av Israel fra valglisten til sin Nasjonale styringskomité, og at Lansman ble med intrigemakerne i konspirasjonen for et antiCorbyn-kupp på Den sionistiske jødiske arbeiderbevegelsens plattform.

47. Pseudo-venstres støtte til Corbyn er basert på deres higen etter en innflytelsesrik posisjon innen regjeringen og statsapparatet. Akkurat som for Corbyn er deres modell Syriza-regjeringen i Hellas, som i 2015 forrådte sitt antiinnstrammingsmandat. I perioden siden har Syriza pliktfyldigst implementert nedskjæringstiltak som er langt verre enn deres høyreorienterte forgjengere, og hensynsløst håndhevet EUs antiinnvandrerpolitikk. Tidligere i år gratulerte Corbyn ikke bare Syriza-statsministeren Alexis Tsipras for hans gjerninger, men inviterte også statsråd Dimitris Tzanakopoulos til å tale på Labours årskonferanse, for at de delegerte kunne «forstå hva de har å gjøre hvis de skulle tre inn i regjering». Tzanakopoulos ble også tilvist æresplassering ved Momentums World Transformed event [Endret verden], der Paul Mason ga et ekko av uttalelsen til Syrizas forhenværende finansminister Yanis Varoufakis, om at hans mål var «å redde europeisk kapitalisme, fra seg selv» ved å skryte av at Labour kunne «gi kapitalismen et tilbud. Vi skal redde ræ... di.»

48. Chantal Mouffe har fremstått som en nøkkelrådgiver for defineringen av den politiske agendaen for Momentum og lignende pseudo-venstre-grupper over hele Europa, som Die Linke i Tyskland og La France Insoumise i Frankrike. Mouffe beskriver Corbyn som potensielt det mest vellykkede eksempelet på en ny bølge av «venstrepopulisme», fordi han «står øverst i et stor parti og han nyter fagforeningenes støtte». Hun uttalte til Red Pepper at hans suksess er fremfor alt basert på Labours brudd med en politikk basert på arbeiderklassen og partiets forsvar av «politiske liberale institusjoner». «Den tradisjonelle venstrepolitikkens grenser ble etablert på grunnlag av klasse. Det var arbeiderklassen, eller proletariatet, mot borgerskapet. I dag, gitt samfunnsutviklingen, er ikke dét hvordan man skal etablere politikkens grenser lenger,» hevdet hun. Dette perspektivets reaksjonære karakter understrekes av Momentums støtte for Aufstehen (Stå Opp), et høyreorientert initiativ kokt opp av Die Linke, som konkurrerer med AfD i fordømmelsen av «ubegrenset innvandring, som også inkluderer de som bare vil tjene mer penger og nyte en levestandard.»

Klassekampen, grunnplankomitéer og generalstreiken

49. I en periode med enorm flyktighet og brå og skarpe politiske vekslinger er det SEPs oppgave å tilby et program, et perspektiv og et lederskap, for at arbeiderklassen kan fremme sine uavhengige interesser og bane vei for sosialistisk revolusjon. Tidsforsinkelsen mellom arbeiderklassens bevissthet og den imperialistiske verdenskrisens fremskredne fase byr på alvorlige farer. Men de objektive betingelsene som er opphav til disse farene, tilbyr også grunnlaget for å overvinne dem, gjennom intensiveringen av klassekonflikt. Kampen mot uhyrlighetene av fattigdom, fascisme og krig som er generert av kapitalismen vil fjerne illusjoner, undergrave tradisjonelle forestillinger og radikalisere sosial bevissthet.

50. Dette er forevarslet av nylig streiker, der motstand mot arbeidsgivernes angrep umiddelbart har involvert en konfrontasjon mellom arbeidere og fagforeningene. De siste to årene har sett en rekke arbeidsnedleggelser på jernbanene mot DOO-tog [Driver Only Operated Trains – tog kun bemannet med togfører], og det generelle angrepet på lønninger, pensjoner og arbeidssikkerhet. Hele områder av landet, inkludert London, har blitt lammet, og har demonstrert den enorme potensielle kraften til arbeiderklassen. Etter tiår der antifagforeningslovgivning og trusselen om straffebøter og oppsigelser har blitt brukt til å forhindre solidaritetsaksjoner, har togførerne nektet å krysse togkonduktørenes streikevakter. Under den nylige streiken til kvinnelige kommunearbeidere i Glasgow gikk renovasjonsarbeiderne til ulovlige sekundærhandlinger til kvinnenes støtte. I hvert tilfelle var dette i opposisjon mot fagforeningsbyråkratiet, som fungerer som foretaksledelsens sjefsallierte og håndhever av antifagforeningslovene. Streiken til universitetsforeleserne forårsaket masseprotester utenfor hovedkontorene til Universitets- og høyskoleforbundet, i opposisjon til forbundets planlagte knefall-avtale og den for tidlige avslutningen av årskonferansen, for å forhindre mistillitsforslag mot forbundets lederskap. Ved Royal College of Nursing fremtvang raseriet over en tilsvarende råtten lønnsavtale hele ledelsens avgang. I november har et helt skift av bilproduksjonsarbeidere ved Vauxhalls Ellesmere Port-anlegg mønstret en ikke-annonsert streik [wildcat strike] mot tap av arbeisdsplasser, som Unite var i forhandlinger om, mens Cammell-Laird-verftsarbeidere, bare 20 minutter unna, innledet en serie streiker mot masseoppsigelser.

51. Historiske erfaringer viser at eskaleringen av sosiale kamper fører mot en generalstreik, som i sin tur stiller spørsmålet om politisk makt. Det var tilfellet med Generalstreiken i 1926, som ble forrådt av TUC og Labour Party. Den samme muligheten var det kime til under gruvearbeidernes streiker og de andre streikene som brøt ut mellom 1972 og 1974, som veltet den konservative regjeringen til Edward Heath. I dag må kapitalistklassens generaliserte offensiv, og den delte erfaringen til millioner som står overfor forverringen av sosiale utfordringer og den brutale utnyttelsen, nok en gang utløse den tilsvarende enhetlige motoffensiven fra arbeiderklassen. Forberedelsen for en slik sammensmelting av kampene krever dannelsen av aksjonskomitéer på grunnplanet i fabrikker, på arbeidsplasser og i lokalsamfunn, som kapitalistpolitikerne og de foretaksstyrte fagforeningene er utelukket fra. World Socialist Web Site har opprettet International Amazon Workers’ Voice og Autoworkers Newsletter som fora der arbeidere kan begynne å koordinere sin kamp uavhengig og globalt. I Storbritannia etablerte SEP NHS Fightback og Grenfell Fire Forum, som har jobbet for systematisk å avsløre svindelen av den offisielle regjeringsgranskningen, gjennom hundrevis av innlegg og ved de månedlige offentlige møtene som har blitt avholdt i lokalområdet.

52. Utviklingen mot høyre av det som en gang var definert som «arbeiderbevegelsen» har sett fremveksten av masseprotester og bevegelser utenfor den offisielle politikkens rammeverk. I fraværet av et sosialistisk program antar slike sosialt heterogene protester, ofte til forsvar for viktige demokratiske og sosiale rettigheter, en forvirret karakter. Hundretusener protesterte til fordel for ‘Remain’ [Forbli; pro-EU kampanjen], animert av ekte avsky for den nasjonalistiske fremmedfiendtligheten til de ledende Brexiteer-ene og dens ødeleggende økonomiske konsekvenser. Nærmere 300.000 protesterte i Frankrike mot Macrons lammende heving av drivstoffskatten. I Storbritannia ble dette sentimentet utnyttet av en koalisjon av Blair-ister, liberaldemokrater og Tory-er, mens det i Frankrike var Marine Le Pens Rassemblement National [RN – Nasjonal Samling] som forsøkte å slå politisk mynt på drivstoffprotestene. Men høyrefløyens eller ytrehøyrekreftenes evne til å sikre seg innflytelse og kunne utnytte folkelig misnøye er resultat av fagforeningenes og de sosialdemokratiske partienes undertrykking av klasskampen. Mot denne faren må arbeiderklassen tre frem som ledelsen av de nye sosiale og politiske bevegelsene.

Oppgavene for Socialist Equality Party

53. SEPs arbeid i den kommende perioden vil være å utvide sin innflytelse i alle deler av arbeiderklassen. Partiet vil knytte sammen kampene mot innstramminger, fallende lønninger, angrepet på NHS og demonteringen av utdanningen, med forsvaret for innvandrerarbeidere og fri bevegelse, og motstanden mot ødeleggelsen av de demokratiske rettighetene og faren for verdenskrig. Partiet vil forsøke å gi disse kampene en revolusjonær, sosialistisk, antiimperialistisk og internasjonalistisk orientering, for at arbeiderklassen kan ta statsmakten og omorganisere det økonomiske liv for å møte sosiale behov, ikke privat profitt. I sentrum for dette er kampen for De forente sosialistiske stater av Europa.

54. SEP har sammen med sine søsterpartier et sentralt ansvar for å bygge seksjoner av ICFI i hele Europa. Partiet vil lede en forent kampanje for neste års Europa-valg til støtte for kandidatene til Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), og vil publisere og bekjentgjøre boka Warum sind sie wieder da?, [Hvorfor er de tilbake? Historieforfalskning, politisk sammensvergelse og fascismens gjenkomst i Tyskland] som dokumenterer kampen SGP har ført siden 2014 for å utvikle en sosialistisk opposisjon mot rehabiliteringen av fascisme og fornyelsen av tysk militarisme. SGP og Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet (IYSSE) har vært alene om å varsle arbeidere og unge om konsekvensene av arbeidet med å rehabilitere Hitler av ytrehøyreideologer som Jörg Baberowski fra Humboldt Universitetet. For dette har SGP blitt referert av den tyske hemmelige innenrikstjenesten (BfV) som et «venstreekstremistisk parti» og identifisert som et «observasjonsobjekt». Dette blir berettiget på grunnlag av SGPs motstand mot «nasjonalisme, imperialisme og militarisme». Som kontrast er AfD bare nevnt som offer for angivelig «venstreorienterte ekstremister». Sakssammenhengene som ble frontet av SGP har blitt de umiddelbare bekymringene for masser av arbeidere og ungdom, som det kom til uttrykk i den nylige 250.000-sterke protesten i Berlin mot fremveksten av ytrehøyre.

55. SEP har et spesielt ansvar for å forsvare rettighetene til innvandrerarbeidere, fremfor alt flyktninger som er hjemløse etter den sosiale og økonomiske ødeleggelsen som er skapt av imperialistiske intervensjoner i deres hjemland. SEP forsvarer retten til fri forflytning, ikke bare for europeiske borgere, men for arbeidere over hele verden. Partiet opponerer mot opphissingen av antiimmigrant-sjåvinisme, fra de åpent xenofobe på det ytre høyre og til EUs umenneskelige «Fortress Europe»-politikk [Festning Europa], til Corbyns tvilsomme fremming av «styrt migrasjon». Kampen mot forfølgelsen av innvandrere må baseres på erkjennelsen av at å gjøre dem til syndebukker er et angrep mot alle arbeidere, og at de brutale tiltakene som blir truffet mot dem, styrker staten i undertrykkingen av sosial og politisk dissens. Deres forsvar er forkanten av kampen for å forene arbeiderklassen over de nasjonale grensene i kampen for sosialisme.

56. SEP vil fordoble sin innsats for å utvikle en internasjonal koalisjon av sosialistiske og antikrig-nettsteder mot internettsensur fra teknologiforetak og regjeringer. WSWS har vært det primære målet for internettsensur, på grunn av sin rolle som den autentiske stemmen for marxistisk revolusjonær sosialisme. Formålet for den internasjonale koalisjonen er å oppmuntre til den størst mulige mobiliseringen av arbeiderklassen, til forsvar for demokratiske rettigheter. Partiet motsetter seg alle forsøk på å rettferdiggjøre sensur med påstander om «russisk innblanding», bekjempelse av terrorisme, eller på grunn av «antimobbing» og politisk korrekthet. Tiltak truffet på slike forutsetninger er rettet mot å stenge alle retninger av demokratisk debatt og arbeiderklassens uavhengige politisk handling. Partiet vil motvirke forsøk på å skjule WSWS, som Google og andre søkemotorer engasjerer seg i, ved å utvikle innholdet og utvide sin leserskare, blant annet gjennom utviklingen av vår tilstedeværelse på sosialmedier.

57. Sentralt for dette arbeidet er intensiveringen av kampanjen for å få slutt på Storbritannias forfølgelse av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange. For å ha avslørt stormaktenes krigsforbrytelser har Assange blitt tvunget til søke tilflukt i den ekvadorianske ambassaden i seks år, mot Storbritannias planer om å utlevere ham til USA, der han står overfor en kriminell straffeprosess som kan inkludere dødsstraff. Siden begynnelsen av året har han blitt avstengt fra all kommunikasjon, og blitt avskåret fra kontakt med omverden. Hovedrollen med å isolere Assange, til tross for massiv populær støtte, har blitt spilt av Labour- og fagforeningsbyråkratiet og pseudo-venstre-grupper. Basert på deres omfavnelse av identitetspolitikk, støttet de kravene om at Assange måtte utleveres til Sverige for å møte falske påstander. Alle, inkludert Corbyn, har reist en vegg av taushet, som regjeringen konspirerer bak for å legge grunnlag for at Assange kan arresteres og deporteres til USA for å møte spionasjeanklager.

58. SEPs avdelinger må drive en energisk offensiv for å bygge Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet [IYSSE] blant unge arbeidere og på videregående skoler, høyskoler og ved universitetene. Begjæret etter sosial forandring er følt mest intenst i den unge generasjonen, som er håpet for en ny sosial orden. IYSSE vil fokusere på å utdanne den yngre generasjonen i marxismen og trotskismens historie, og på å dreie studentungdommen mot arbeiderklassen og en bevisst kamp mot kapitalismen. Partiet vil gjøre en fokusert intervensjon blant de yngre generasjonene av arbeidere, særlig de superutnyttede i de store distribusjonsentrene, call centre og andre, som tjener smuler i gig-økonomien.

59. SEP bekrefter sin forpliktelse til å etablere en ny sosialistisk antikrigsbevegelse av arbeiderklassen. Prinsippene for en slik bevegelse er skissert i ICFI-erklæringen, Sosialisme og kampen mot krig:

i) Kampen mot krig må være basert på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener bak seg alle de progressive elementene i befolkningen.

ii) Den nye antikrigsbevegelsen må være antikapitalistisk og sosialistisk, siden det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig, annet enn i kampen for å få slutte på finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.

iii) Den nye antikrigsbevegelsen må derfor nødvendigvis være helt og utvetydelig uavhengig av og fiendtlig mot alle av kapitalistklassens politiske partier.

iv) Den nye antikrigsbevegelsen må fremfor alt være internasjonal, og må mobilisere arbeiderklassens store kraft i en samlet global kamp mot imperialismen. Borgerskapets permanente krig må besvares med arbeidsklassens permanente revolusjon, og det strategiske målet må være å avskaffe nasjon-stat-systemet og etableringen av en sosialistisk verdensføderasjon. Det vil muliggjøre en rasjonell, planlagt utvikling av de globale ressursene, og på denne bakgrunnen utryddelsen av fattigdom og hevingen av den menneskelige kultur til nye høyder.

60. Byggingen av et nytt revolusjonært lederskap krever at SEPs kadre er fast forankret i den marxistiske bevegelsens historiske erfaringer, fremfor alt den åttiårige historien til Den fjerde internasjonale. Denne enorme historien må bringes inn i arbeiderklassens utviklende bevegelse. Som Trotskij insisterte: «Uten et parti, ved siden av et parti, over et partis hode, eller til erstatning for et parti, kan ikke den proletariske revolusjonen seire» (Lærdommene av Oktober). Bare den bevisste tilpasningen av programmet og praksisen til det revolusjonære partiet med den objektive radikaliseringen av arbeiderklassen, vil skape forutsetningene for en verden fri for klasseutbytting, fascistisk reaksjon og krig.