Hva er veien fremover for Frankrikes «gul vest»-protester?

10 December 2018

Med den fjerde lørdagen av «gul vest»-protester mot president Emmanuel Macron oppstår det helt tydelig en massebevegelse blant arbeidere mot det kapitalistiske systemet. Macrons oppheving av den regressive økingen av drivstoffskatten som først utløste protesten har ikke løst noenting. Blant «de gule vestene» trer kravet om sosial likestilling, store lønnsøkninger, Macrons avgang, elimineringen av de superrikes privilegier, en slutt på militarisme og for generalstreiker og en revolusjon, frem i forgrunnen.

Påstander om at det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 markerte slutten av klassekampen, det kapitalistiske demokratiets endelige triumf, eller Historiens slutt er blitt blåst i filler. Mens «gul vest»-protester spredte seg fra Frankrike til Belgia og Nederland, Bulgaria, og til og med så langt som til Irak – der arbeidere i Basra trakk i gule vester for å protestere mot NATOs nykoloniseringsregime – trer den internasjonale arbeiderklassen frem i kamp mot bankenes diktat.

Lørdagens massive undertrykking var en brennende lærdom om det borgerlige demokratiets karakter: Så snart det oppstår et hvilket som helst uttrykk for ekte folkelig opposisjon kommer våpenene frem. Etter at opprørspoliti støttet av militære pansrede kjøretøy og vannkanoner omringet og angrep fredelige demonstranter fra tidlig på dagen, brøt det ut voldelige sammenstøt i alle Frankrikes største byer. Det ble satt rekord med 1.385 arresterte.

«Gul vest»-protestene er nå ved et kritisk stadium. Bevegelsen har fremprovosert en konfrontasjon, ikke bare med de rikes president, men med hele regimet til de rike. De fleste førende individene fra «gule vest»-bevegelsen fortsetter å avvise tilbud fra det politiske etablissementet om samtaler: Macrons symbolske innrømmelser, bindende megling av fagforeningsbyråkratiene, eller forslag om en allianse fra Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI). Demonstrantene er også fortsatt overveldende populære.

Faren er imidlertid at uten et klart politisk perspektiv og en orientering for en bredere kamp mot Macron, kan bevegelsen frynses opp i nytteløse protesthandlinger, eller bli underordnet styringselitens manøvrer.

Spørsmålet om politisk lederskap er sentralt. Det er signifikant at noen «gul vest»-grupper, som den i Commercy, oppfordrer til å bygge folkelige komitéer som kan treffe beslutninger og koordinere bevegelsens aktiviteter. Det som utvikler seg, i en tidlig kime-form, er dualmakt. Mot bankenes regjering, beskyttet av horder av opprørspoliti, har det begynt å oppstå et spøkelse av separate og opponerende institusjoner, som representerer og organiserer arbeiderne i kamp.

Disse begivenhetene understreker den dagsaktuelle betydningen av Leo Trotskijs oppfordring kort før den franske generalstreiken i 1936 om å danne aksjonskomitéer. Slike organer kan forene streikeaksjonene og protestene fra ulike grupperinger av arbeidere og ungdommer, forhindre dem fra å bli isolert og solgt ut av fagforeningsbyråkratiene, og tilby et samlingspunkt for den enorme opposisjonen blant bredere masser av arbeidere. Dette gir grunnlag for å mobilisere den dype motstanden i arbeiderklassen mot Macrons og EUs pådriv for innstramminger.

Trotskij understreket at for arbeidere var slike komitéer «det eneste middelet til å bryte den antirevolusjonære motstanden fra fagforenings- og partiapparatet». Dette er kritisk i dag, når arbeidere går rett opp mot den ondskapsfulle fiendtligheten fra fagforeningsbyråkratiet og den velstående middelklassens politiske partier. Disse kreftene vil desperat forsvare sine privilegier, ved å blokkere arbeiderklassens uavhengige kamp mot Macron og hans regjering av de rike.

Ikke en eneste etablert politisk tendens i Frankrike har respondert positivt på «gul vest»-bevegelsen, som objektivt sett reiser spørsmålet om en utfordring av det kapitalistiske systemet. Daniel Cohn-Bendit, middelklassestudentlederen fra mai 1968, bakvasket skamløst bevegelsen som fascistisk og uttalte til den tyske dagsavisa taz at «det store flertallet av ‘gul vest’-bevegelsen kommer fra Nasjonal Front, fra reservoaret til det ekstreme høyre.»

Philippe Martinez, fagforeningslederen for det stalinistiske Generalforbundet for arbeid (CGT), insinuerte det samme, der han dulgt antydet at «de gule vestene» er «folk vi ikke vil sees sammen med». Nå, etter å ha avlyst en trailersjåførstreik, kaller CGT for en symbolsk, én-dags jernbanestreik på fredag den 14. desember.

Middelklassens Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA) tar sikte på å bruke denne kyniske manøveren til å drive «de gule vestene» inn i fanget på fagforeningene. Partiet oppfordret «de gule vestene» til å spørre Martinez om å la dem få delta i en generalstreik kontrollert av CGT: «Kampberedte fagforeninger og gule vester burde spørre om, eller til og med kreve dette perspektivet av de nasjonale fagforeningslederskapene, og som en start et reelt opprop om generalstreik for «gul vest»-protesten fredag den 14. desember.»

Under dekke av slike manøvrer håper styringsklassen å underordne demonstrantene til fagforeningene og statsmaskina. «Hele det politiske systemet er rystet,» skrev Journal du dimanche, men lørdagens politiundertrykking «har gitt regjeringen manøvreringsrom, et pust av frisk luft.» Avisa roste det faktum at statsminister Edouard Philippe avsluttet sin korte tale på lørdag kveld med å si: «Og nå for dialog!»

«Gul vest»-demonstrantene er fullt ut berettiget i deres mistenksomhet mot alle som prøver å knytte dem til fåfengte, reaksjonære avtaler med Macron. Det er ingenting å forhandle med Macron, den hensynsløse representanten for bankene, om; tigging og bønnfalling til kapitalistpolitikerne som sitter i Nasjonalforsamlingen for å tjene folket, vil også bare medføre skuffelser.

Den kritiske oppgaven er en politisk kamp mot Macron-regjeringen og bankenes makt. I denne epoken med globalisert kapitalisme og internasjonale finans-, handels- og forsyningskjeder, betyr dét en internasjonal kamp på grunnlag av et ekte sosialistisk program: For eksproprieringen av finansaristokratiets obskøne formuer, og plasseringen av verdensøkonomiens ressurser under arbeidende menneskers demokratiske kontroll.

Dette programmet kommer direkte fra de objektive oppgavene som reises av oppsvinget av klassekampen: På tvers av Europa tenderer den voksende sosiale harmen og streikeaktiviteten i alle land, mot utbrudd av en generalstreik.

Oppgaven med å organisere en generalstreik mot EU, Macron og tilsvarende regjeringer over hele Europa, kan ikke overlates til fagforeningene, som er fiendtlige til bevegelsen og ikke vil påta seg eller utføre den. Veien fremover er dannelsen av aksjonskomitéer som kan forberede og legge grunnlag i arbeiderklassen for en ekte generalstreik, i Frankrike og over hele Europa, gjennomført i opposisjon mot fagforeningenes og pseudo-venstre-partienes manøvre.

Rollen til Parti de l'égalité socialiste (PES) og de andre europeiske seksjonene av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i denne bevegelsen vil være å argumentere for nødvendigheten av å overføre makt til de uavhengige politiske organisasjonene skapt av arbeiderne. PES oppfordrer til en bredest mulig diskusjon om dette perspektivet i fabrikker, på arbeidsplasser og ved universiteter og skoler, over hele Frankrike og Europa.

Alex Lantier