Den italienske innenriksministeren Matteo Salvinis to-dagers-besøk til Israel denne uka er bare den siste episoden i den stadig mer åpne alliansen mellom den sionistiske staten og gjenoppvåknende ytrehøyre og nyfascistiske krefter i Europa og andre steder.

Salvini, lederen av antiinnvandrerpartiet Lega, har blitt den dominerende figuren i Italias høyreorienterte koalisjonsregjering, og setter en agenda basert på slagordet «italienere først» og lover å «rense» Italia for udokumenterte innvandrere, «om nødvendig med makt».

Han har både i ord og gjerning gjenopplivet politikken til den italienske fascismen, som var ansvarlig for den systematiske undertrykkingen av italienske jøder, som ble strippet for sine rettigheter i henhold til raselovene vedtatt av diktatoren Benito Mussolini, for så å bli deportert til konsentrasjonsleirer der nesten 10.000 døde, de fleste av dem i Auschwitz.

Salvini har bevisst påberopt seg arven fra Mussolini, han refererer til Il Duces uttalelser og understreker den italiensk fascismens angivelig positive bragder. Hans politiske samlinger blir regelmessig besøkt av militante fascister som bærer portrett av diktatoren og andre symbol på hans regime.

I anledning Mussolinis fødselsdag i juli tvitret Salvini: «tanti nemici, tanto onore», som betyr: «så mange fiender, så mye ære» – en liten variasjon av Mussolini berømte slagord: «molti nemici, molto onore», eller «mange fiender, stor ære».

Den xenofobiske og antimuslimske politikken han har implementert har uhyggelige paralleller til forfølgelsen av jødene på 1930- og 1940-tallet. Hans antiinnvandrer tilslag har innebært at Italia har avvist båtlaster av flyktninger, deriblant barn og gravide, akkurat som skipene som befordret jøder på flukt fra nazistiske forfølgelser ble vist vekk for åtte tiår siden. Han har også krevd at staten må registrere hele Italias roma-befolkning, sammen med Italias «rensing» av alle «ikke-italienske» av roma-etnisitet og rivning av deres «illegale hus». Jødiske grupper i Italia har protestert mot forslaget og pekt på den skremmende likheten med raselovene håndhevet mot jødene under Mussolini.

Dette er mannen som ble ønsket velkommen av statsminister Benjamin Netanyahu som en «stor venn av Israel», og på onsdag tatt med til Yad Vashem, Israels offisielle Holocaust-minnesmerke, for den tradisjonelle foto-op’en.

Det var motstand og harme over besøket både innen Israel og blant Italias jødiske befolkning. Under en kveldstur rundt i Jerusalem ble Salvini buet i gatene, med demonstranter som ropte: «Fascisten, vi vil ikke ha deg her!»

Italienske jødiske organisasjoner adresserte et brev til Salvini med krav om at han brukte besøket for å fordømme «antisemittiske handlinger, glemselen og trivialiseringen av grusomhetene fra 1930-tallet og 1940-tallet [begått] av bevegelser og partier som stammet fra det etno-nasjonalistiske ytrehøyre i Italia og Europa.» Selvfølgelig gjorde han ikke noe slikt.

Blant brede lag av jøder både i Israel og internasjonalt er det faktum at Israel – der statsdannelsen ble forsvart med påstanden om at landet skulle være et tilfluktssted fra fascisme og antisemittisme – nå ønsker velkommen og allierer seg med fascister og antisemitter, en kilde til ekstremt ubehag og avsky.

Salvini er bare den siste i ei lang rekke slike «gode venner» som avlegger sine besøk til Yad Vashem – som noen israelske kritikere av Netanyahu-regjeringen har beskrevet som «ei vaskemaskin», dit ytrehøyrefigurer tas med for å vaskes og pyntes opp – og dermed absolveres for deres antisemittisme, gjennom deres støtte til Israel.

I den israelske dagsavisa Haaretz skrev Anshel Pfeffer: «Det er klart hva de kommer for, på det politiske plan. Politikere som er historisk svertet av deres partiers tidligere assosiering med fascistiske og nynazistiske røtter, kan få Israels kashrut-stempel [bli erklært ‘kosher’ - akseptabel] ved å besøke Vestmuren og Holocaust-minnesmerket Yad Vashem.»

Blant disse pilegrimer har vært den ungarske statsministeren Viktor Orban, som har beskrevet admiral Miklos Horthy – Ungarns diktator under Den andre verdenskrigen som samarbeidet med nazistene i drapet på 565.000 jøder – som «en eksepsjonell statsmann». Som Salvini han har engasjert seg i en uopphørlig demonisering av den USA-baserte, ungarsk-fødte milliardæren George Soros – med åpenlyst antisemittiske overtoner – og presentert hans finansiering av innvandrerhjelpegrupper som en del av et komplott for å rane europeiske nasjoner for deres kristne og etniske arv.

En annen «venn» som har avlagt sitt besøk ved «vaskemaskina» Yad Vashem er den østerrikske kansleren Sebastian Kurz, som regjerer som del av en koalisjon med Frihetspartiet, en ytrehøyregruppering grunnlagt av to tidligere nazistiske SS-offiserer. Etter at en guide påpekte for Kurtz at noen av de samme østerrikske byene minnemarkert på stedet, for deres nedslakting av de jødiske beboerne, nå nylig hadde opplevd antisemittiske handlinger utført av medlemmer av Frihetspartiet, sendte den østerrikske regjeringen en formell klage til Netanyahu-regjeringen, som tvang museet til å utstede en unnskyldning.

Disse relasjonene er heller ikke begrenset til Europa. Rodrigo Duterte, den autokratiske herskeren på Filippinene, har også avlagt sitt besøk til Yad Vashem. Han har i full offentlighet hyllet Hitler og lovet å etterligne ham, ved å utrydde tre millioner «kriminelle». Hans pilegrimsreise til Israel var i vesentlig grad drevet av ønsket om å skaffe seg våpen til å gjennomføre denne slaktingen.

Og Netanyahu har kunngjort sine planer om å delta på innvielsen av den fascistiske forhenværende hærkapteinen Jair Bolsonaro til president i Brasil. Bolsonaro, som har hyllet landets tidligere diktatur og lovprist torturens dyder, sa under sin valgkamp at han ville etterape Donald Trump ved å flytte den brasilianske ambassaden til Jerusalem.

Netanyahu har fremstilt sin omfavnelse av det ytrehøyre som en brilliant eksersis av realpolitikk, der han under en tur til Budapest i fjor uttalte at han kunne anvende disse regimene mot «Old Europe», som har holdt på sin formelle kritikk av Israel for landet illegale okkupasjon og bosettingspolitikk, og opprettholder pretensjonen om å støtte visse rettigheter for palestinerne.

En slik reaksjonær strategi ville vært ille nok. Men alliansen mellom den israelske staten og det ytrehøyre er ikke bare en pragmatisk utenrikspolitisk eksersis. Det er en naturlig ideologisk og politisk affinitet som stammer fra Israels dagsaktuelle politiske og sosiale politikk, så vel som fra sionismens historiske røtter.

For deres del beundrer det ytrehøyre og nyfascistene den sionistiske staten for dens rasistiske politikk og dens vilje til å bygge et etno-sentrisk samfunn ved hjelp av apartheid-type undertrykking av det palestinske folket. Vedtaket i juli av den såkalte «Nasjon-Stat-loven» som fastlegger jødisk overherredømme som statens juridiske fundament, er noe de ønsker å emulere med sine egne xenofobiske og rasistiske lover.

De samme sosiale og økonomiske motsetningene som underbygger fremveksten av nyfascisme i Europa og andre steder, produserer lignende resultater i Israel selv. Som en garnisonstat involvert i kontinuerlige militaristiske handlinger i Midtøsten er også Israel ridd av sosiale spenninger, og landet klokker inn med den høyeste fattigdomsraten av noen av de såkalte utviklede landene, og med den mest ekstreme sosiale ulikheten, med unntak av USA. Disse forholdene har generert økende arbeiderklasseprotester og streiker, blant annet sosialarbeidernes nylige landsomfattende arbeidsnedleggelse, i protest over dårlige lønninger og forverrede arbeidsbetingelser.

Sionismen selv er én variant av ekstrem nasjonalisme. Før Andre verdenskrig og Holocaust var det en relativt isolert bevegelse, som oppsto som et merkelig uttrykk for nasjonalismen som rådde i Øst-Europa på 1800-tallet – en variant som ikke var basert på universelle demokratiske prinsipper, men heller på eksklusivistiske oppfatninger av rasemessig, religiøst og språklig hegemoni. Disse samme ideologiske forestillingene som skulle understøtte fascismens fremvekst.

En artikkel publisert på torsdag i den israelske dagsavisa Haaretz satte fokus på den tilsynelatende paradoksale affiniteten mellom sionisme og fascisme, og bemerket at den sionistiske bevegelsens viktigste grunnlegger, Theodor Herzl, «mente at mennesker med antisemittiske synspunkter ville bidra til å realisere hans drøm, på grunn av deres begjær etter å få jødene ut av deres egne land.»

Samtidig med at den sionistiske staten har omfavnet antisemitter og nyfascister i Europa og andre steder, har den forfulgt en aggressiv verdensomspennende kampanje for å brennmerke som antisemitter som må bringes til taushet, enhver på venstresiden som våger å kritisere de daglige forbrytelsene begått av den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. Formodentlig bør et slikt forbud gjelde for alle som opponerer mot de høyreekstreme og nyfascistiske «vennene av Israel».

Bare dager før Salvinis besøk publiserte Wall Street Journal en artikkel av Daniel Schwammenthal, fra Den amerikanske jødiske komitéen, som erklærte at «Langt-til-venstre-orienterte – inkludert Jeremy Corbyn, lederen av Storbritannias Labour Party – henter tradisjonelle antisemittiske troper, erstatter ‘Jøder’ med ‘Sionister’ og benekte antisemittisme.» Slik bakvasking er del av den hysteriske kampanjen som raser over hele Europa, og særlig i Storbritannia, for å diskreditere venstreorienterte politiske synspunkter med falske anklager om antisemittisme. Salvinis besøk avslører disse anklagenes skitne og absurde karakter, og viser at den israelske staten, ikke dens venstreorienterte kritikere, er ansvarlig for å øke nyfascisme og antisemittisme.

Alliansen mellom den israelske regjeringen og høyreekstreme og fascistiske krefter på global skala, er det klareste barometeret for hele det sionistiske prosjektets fallitt og reaksjonære blindgate.

Veien frem for massene av jødiske og arabiske arbeidere, i Israel og over hele regionen, ligger i en samlet kamp for å styrte den sionistiske staten og de forskjellige borgerlige arabiske regimene i regionen, og erstatte dem med De forente sosialistiske stater av Midtøsten. Dette perspektivet krever byggingen av et nytt revolusjonært lederskap, gjennom byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, i Israel og på tvers av Midtøsten.