Tall offentliggjort på fredag, som viser en markant nedgang for den kinesiske økonomien, fremhever de enorme farene som arbeiderklassen i USA, Kina og internasjonalt står overfor, som følge av den hensynsløse og farlige økonomiske krigen ført av Trump-administrasjonen mot Beijing.
Ifølge data fra den kinesiske regjeringen vokste detaljhandelen i november med langsomste tempo på 15 år, mens industriproduksjonen steg med det laveste nivået på nesten tre år. Det kinesiske bilmarkedet, en nøkkelkomponent for detaljhandelen, er på vei mot den første årlige omsetningsnedgangen siden 1990-tallet. Betydningen av Trump-administrasjonens handelskrigstiltak begynner først nå å dukke opp i økonomiske data, hvilket betyr at vekstratene vil falle ytterligere de kommende månedene, etter at de det inneværende året har markert det laveste nivået siden den globale finanskrisen i 2008 og 2009.
Kinas oppbremsing er del av en global prosess. Veksten i Europa har falt til sitt laveste nivå på fire år, etter å ha økt i 2017, og Japan har i tredje kvartal i år opplevd en sammentrekning. Disse tallene avslører den falske påstanden om at verdensøkonomien endelig hadde «rundet hjørnet» etter den dype resesjonen produsert av finanskrisen for ti år siden.
Trumps svar på nyheten om den kinesiske oppbremsingen understreket at verdensøkonomien igjen bryter sammen på en måte som minner om det katastrofale 1930-tallet, som utdypet Den store depresjonen og skapte forutsetningene for Den andre verdenskrigen.
«Kina har nettopp annonsert at deres økonomi vokser mye langsommere enn forventet på grunn av vår Handelskrig med dem,» skrev han på Twitter. «USA gjør det veldig bra. Kina ønsker å gjøre en stor og svært omfattende avtale. Det kan skje, og ganske snart!»
Fra standpunket til Trump-administrasjonens «America First»-perspektiv er verdensøkonomien et slags null-sum-spill, der tap påført rivalene representerer en amerikansk gevinst. Men dette reaksjonære synspunktet motsies av økonomiske fakta. Verdensøkonomien er ikke summen av en rekke separate nasjonale elementer, der én del tjener på bekostning av den andre, men en stadig tettere integrert helhet, der arbeidet og den økonomiske skjebnen til milliarder av arbeidende mennesker er uløselig flettet sammen.
Den økonomiske nasjonalismens reaksjonære kvakksalveri førte til en katastrofe på 1930-tallet. Nå skaper den forutsetningene for en enda større krise, fordi nivået av økonomisk integrering har økt eksponentielt fra det som eksisterte for mer enn åtte tiår siden.
Forestillingene fremmet av Trump under hans valgkamp, og i det påfølgende, om at den amerikanske økonomien på en eller annen måte kunne kobles fra verdensøkonomien, og at amerikanske arbeidere kunne dra nytte av å «gjøre Amerika stort igjen» på bekostning av sine rivaler, blir knust av begivenhetene. Kunngjøringen om masseoppsigelser i bilindustrien og trusselen om at det er mer i vente, er bare én indikasjon på dette økonomiske faktum. En annen antydning er uroen i finansmarkedene generert av den globale nedgangen og handelskrigen – Dow-indeksen var ned med 500 poeng i går, etter de økonomiske nyhetene fra Kina – som truer med å utløse en enda større krise enn den i 2008.
Arbeidere i USA og i Europa har blitt rystet av oppsvinget av klassekampen reflektert av «gul vest»-bevegelsen, og i alle de vesentlige kapitalistlandene blir de stilt ansikt til ansikt med det faktum at de konfronterer en felles global fiende – det kapitalistiske systemet.
På tilsvarende måte reiser den utdypende økonomiske krisen grunnleggende spørsmål av politisk perspektiv for den kinesiske arbeiderklassen.
For mer enn 40 år siden gjennomførte det kinesiske maoist-stalinistiske lederskapet, som var konfrontert med den økonomiske blindgata produsert av deres nasjonalistiske dogme om «sosialisme i ett land», en vending mot det kapitalistiske markedet som grunnlag for samfunnets økonomiske organisering.
Det ble holdt frem et prospekt om at gjenopprettingen av kapitalismen – gjennomført med den blodige undertrykkingen av arbeiderklassen som fant sted i 1989 – ville tillate Kina å nyte et «fredelig oppsving» og unnslippe den imperialistisk dominansens grep.
Men den utvilsomme økonomiske veksten de siste 30 årene, og omformingen av Kina til verdens ledende produksjonsenter, har ikke overvunnet de store historiske problemene som har konfrontert de kinesiske massene. Tvert imot har de reist disse problemene til nye og enda mer eksplosive former.
De kinesiske arbeidernes skjebnes avhengighet av verdensøkonomien, og deres tilknytning til arbeidere internasjonalt, ble understreket av den globale finanskrisen for ti år siden da den kinesiske økonomien stupte og over 23 millioner arbeidere mistet jobbene sine nesten over natta.
Regimet responderte med et stort regjeringsinvesteringsprogram og en av de største kredittutvidelsene i verdens økonomiske historie, for å opprettholde den økonomisk veksten og sikre sitt styre.
Men dette programmet, som førte til massiv boligbygging og infrastrukturutvikling, har sett gjelden øke som andel av bruttonasjonalproduktet fra 143 prosent til i dag over 260 prosent.
Stilt overfor det faktum at en videreføring av dette programmet uunngåelig ville føre til en økonomisk katastrofe, og utbrudd av massive sosiale kamper, har det kinesiske regimet under ledelse av president Xi Jinping søkt å få et nytt grunnlag for økonomien, gjennom fremming av landets industrielle og teknologiske utvikling – grunnlaget for «Made in China 2025»-programmet.
Dette programmet har imidlertid gått hodestups inn en konflikt med amerikansk imperialisme, som er fast bestemt på å forhindre Kinas økonomiske fremvekst og landets utvikling av viktige områder av avansert teknologi, som USA ser som en eksistensiell trussel mot deres økonomiske og militære overherredømme.
Washington er fast bestemt på å motvirke dette prospektet med alle midler, herunder å krasje den kinesiske økonomien som angitt av Trumps siste feirende tweet, og om nødvendig med militære midler, reflektert av det amerikanske militærets og etterretningsetablissementets pågående og utdypende forberedelser for krig. Den eneste politikken de vil akseptere er den som gjør Kina til en økonomisk semikoloni av USA.
Men motstanden mot dette imperialistiske programmet kan ikke baseres på nok en nasjonalistisk dreining, eller en støtte for de økonomiske, politiske og militære manøvreringene til regimet av milliardær-kapitalist-oligarker ledet av Xi Jinping. Et nytt, uavhengig, politisk perspektiv må fremmes, basert på klassekampens logikk.
Det er voksende tegn på et oppsving i den kinesiske arbeiderklassen, og disse kampene er sikre på å ta mer åpne former i den kommende perioden, når kinesiske arbeidere som deres kolleger i USA og internasjonalt, konfronterer masseoppsigelser og utdypende angrep på sine sosiale betingelser.
Akkurat som programmet for økonomisk nasjonalisme er ei reaksjonær blindgate for arbeiderne i USA og de andre vesentlige kapitalistlandene, gjelder det like mye for den multi-millioner-sterke kinesiske arbeiderklassen.
Erkjennelsen av dette økonomiske og politiske faktum – daglig berettiget av begivenhetene som nå utfolder seg – må bli utgangspunktet for fremmingen av et nytt politisk perspektiv, basert på erkjennelsen av at det ikke er noen vei fremover innen det kapitalistiske profitt og nasjon-stat-systemet.
Det eneste bærekraftige programmet for arbeiderklassen i USA, Kina og internasjonalt er sosialistisk internasjonalisme – den felles kampen ført av verdens arbeiderklasse for å få slutt på det utdaterte kapitalistiske profitt og nasjon-stat-systemet, kilden til krig og økonomisk ødeleggelse, og byggingen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, til å lede det.