Rohini Hensmans Indefensible: ISO oppdager sin muse – det er CIADel 2

Den følgende artikkelen er den andre av en serie på fire deler som gjennomgår boka Indefensible: Demokrati, Kontrarevolusjon og Antiimperialismens Retorikk.

En antitrotskistisk begrunnelse for å støtte imperialistisk krig

Krigen for regimeendring i Syria ført av NATO-maktene, i allianse med Al-Qaida, bak ryggen på menneskene i Amerika og Europa, er resultat av tre tiår med USA-ledede kriger over Øst-Europa, Midtøsten og Sentral-Asia. Disse forbrytelsene begått av amerikansk og europeisk imperialisme har ikke bare krevd millioner av liv og gjort over 60 millioner mennesker til flyktninger. De har avslørt det faktum at de grunnleggende motsetningene i kapitalismen, som førte til verdenskriger og Oktoberrevolusjonen i det 20. århundre, fortsatt er uløste.

Indefensible

Til tross for den dype misnøyen med disse blodige krigene, som har kostet billioner av dollar midt i kapitalismens dypeste økonomiske krise siden 1930-tallet, har velgernes forsøk på å stoppe eller begrense dem ved å stemme ut regjeringer fra embetet i Amerika og Europa mislyktes. Påfølgende regjeringer av alle politiske varianter har, tvert imot, trappet dem opp, og det er klart at dette har blitt en politikk godkjent av en forskanset styringsklasse. Da det syriske regimet eksempelvis i 2015 inviterte Moskva til å hjelpe det med å bekjempe NATO-støttede opposisjonsmilitser, eskalerte NATO krigen til en militær utfordring med atomvåpenmakten Russland. Ett århundre etter utbruddet av Den første verdenskrigen, og Den russiske revolusjonen, vakler det kapitalistiske systemet på randen av et atomvåpeninferno.

Dette understreker den vedvarende relevansen av det politiske alternativet til både kapitalisme og stalinisme som Leo Trotskij – medleder for Oktoberrevolusjonen sammen med Vladimir Lenin, opponent til Stalin, og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale. Trotskijs kritikk av stalinismens nasjonalistiske avvisning av sosialistisk verdensrevolusjon, og hans uopphørlige kamp for å oppnå arbeiderklassens politiske uavhengighet fra kapitalistklassen og dens middelklasseallierte, forblir grunnlaget for revolusjonær sosialistisk politikk i dag. Han viste at stalinismens forbrytelser, som førte til restaureringen av kapitalismen i Sovjetunionen i 1991, ikke reflekterte marxismen og bolsjevismen, men Stalins ødeleggelse av organisert marxistisk innflytelse innen Sovjetunionen. Disse forbrytelsene avsluttet imidlertid ikke den sosialistiske verdensrevolusjonens æra og arbeiderklassens kamp for å ta statsmakten og bygge sosialisme, som ble åpnet av Den russiske revolusjonen i oktober 1917. Masser av arbeidere og ungdom i dag kan og må vende seg til dette perspektivet.

I kontrast har Hensman og de partiene hun jobber sammen med – ISO, det franske NPA og det australske SA, som alle henter inspirasjon fra etterkommere av forskjellige renegater fra trotskismen – alle satset sitt på imperialismen.

ISO nedstammer fra Max Shachtman, som brøt med Trotskij og Den fjerde internasjonale i årene 1939 og 1940, da de hevdet at Sovjetunionen var «byråkratisk kollektivistisk». Som Tony Cliff i Storbritannia, som senere angrep Sovjetunionen som et «statskapitalistisk» samfunn, hevdet Shachtman at Sovjetunionen ikke var en arbeiderstat som hadde degenerert, slik Trotskij forklarte, men en historisk abortering som hadde bygd en ny kapitalistisk styringsklasse. På dette grunnlaget orienterte Shachtman seg mot de amerikanske fagforeningene, som var tilknyttet Det demokratiske partiet, og Cliff seg mot det sosialdemokratiske Labour Party i Storbritannia.

Mens Hensman refererer til Cliffs bok State Capitalism in Russia [Statskapitalisme i Russland] som grunnlag for sitt syn på Sovjetunionen som et regime for «statlig kapitalistisk privat-akkumulering», appellerer og refererer hun også til pabloister som Achcar og Karadjis. Deres partier, Frankrikes NPA og Australias SA, nedstammer fra krefter som brøt med trotskismen og ICFI i 1953, da de hevdet at de stalinistiske partiene ville tjene som revolusjonære lederskap for arbeiderklassen. Uansett hvor vilt divergerende deres vurderinger av Sovjetunionen syntes å være, i én sak de var forente: alle avviste de Trotskijs kamp for å opprettholde Oktoberrevolusjonens revolusjonære kontinuitet i kamp mot stalinismen.

Basert på disse pessimistiske, antitrotskistiske tradisjonene, konkluderer Hensman med at det eneste alternativet i dag er å forsvare den amerikanske imperialismen og dens krigspådriv mot Russland. Der hun forkaster Sovjetunionen og de stalinistiske statene i Kina og Øst-Europa som «statskapitalistiske», og fordømmer hele det bolsjevistiske lederskapet som «russiske imperialister», presenterer hun en verden der det ikke er noe politisk alternativ til kapitalismen. Hun skriver:

Det er sant at nyliberal politikk i Vesten – som favoriserer markedets styre på alle områder, fremmer privatiseringen av så godt som alt, opponerer mot statlige utgifter til pensjoner og velferd, og er fiendtlig til fagforeninger – er uheldig for arbeiderklassen. Likevel er det like sant at statskapitalistiske eller forhenværende statskapitalistiske regimer drastisk har redusert statlige utgifter til pensjoner og velferd, slått hardt ned på arbeideres fagforeninger som forsøker å være uavhengige av staten, og er karakterisert av enorm og økende ulikhet mellom en liten rik minoritet og et enormt utfattig flertall.

Hovedforskjellen er derfor mellom demokratiske stater som tillater arbeidende mennesker å slåss i mot de kreftene som utnytter og undertrykker dem, og autoritære stater som blokkerer slike kamper på mangfoldige måter. ... Det er langt mer nyttig å karakterisere som ‘venstreorienterte’ de som prioriterer kampen for å etablere betingelsene der undertrykte og utnyttede mennesker kan slåss i mot, og som ‘høyreorienterte’ de som knuser slike kamper og/eller fremmer autoritære ideologier og ulikhet i samfunnet.

Det er ikke vanskelig å se utfallet av Hensmans reaksjonære analyse. Hvis man feilaktig behandler Amerika og Europa som stater der arbeidere kan «slåss i mot» innen det eksisterende sosiale systemet, mens Syria, Iran, Kina og Russland er «autoritære stater som blokkerer slike kamper», da er hovedoppgaven å pålegge disse landene betingelser som de i Amerika. Dette gir henne et påskudd for å hylle amerikanske kriger for regimeendring, i Syria og utover, som frigjøringskriger.

Hensman avviser, uten engang å nevne det, Trotskijs oppfordring til den internasjonale arbeiderklassen om en revolusjonær kamp mot både imperialismen og det kontrarevolusjonære stalinistiske byråkratiet. Hun avviser også blankt forsvaret av Sovjetunionen mot imperialismen. Hun skriver: «Forestillingen om at å være ‘høyreorientert’ innebærer støtte for privatkapitalisme mens det å være ‘venstreorientert’ innebærer støtte for statskapitalisme, eller for statsstøttet oligarkisk kapitalisme, er alvorlig feilslått.» Hun legger til: «I ettertid er det åpenbart at Den kalde krigen var en lengre periode med intens rivalisering mellom amerikansk imperialisme og russisk imperialisme.»

Hensman tar parti for imperialismens trusler og intriger mot både Sovjetunionen, der kapitalistiske eiendomsrelasjoner hadde blitt avskaffet, og kolonilandene, som imperialismen søkte, og fortsatt søker å plyndre. Dette understreker korrektheten av ICFIs avvisning av angrepene på Russland, Iran og Kina som imperialistmakter, som påhitt innenfra det småborgerlige miljøet til ISO:

Hvilket politisk formål, må det spørres, er tjent med å tilføye ordet «imperialist» til beskrivelser av Kina og Russland? I praktiske politiske termer tjener det svært bestemte funksjoner. For det første relativiserer og reduserer det den sentrale og avgjørende globale kontrarevolusjonære rollen til amerikansk, europeisk og japansk imperialisme. Det muliggjør pseudo-venstres aktive kollaborering med USA i regimeendringsoperasjoner som i Syria, der Assad-regimet har blitt støttet av Russland. For det andre, og enda mer signifikant, sanksjonerer betegnelsen av Kina og Russland som imperialistiske – og dermed implisitt som kolonimakter som undertrykker etniske, nasjonale, språklige og religiøse minoriteter – pseudo-venstres støtte til imperialist-bakkede «nasjonale frigjørings»-opprør og «fargerevolusjoner» ...

Hvorvidt Hensman og ISO ville vedgå å innrømme det eller ikke, står de med begge beina godt plantet i imperialismens og den kapitalistiske reaksjonens leir.

En av de mest betegnende utelatelsene i Hensmans bok er hennes taushet om de nære forbindelsene mellom USA-ledede kriger og Al-Qaeda-terrornettverket, som gjennomførte angrepene den 11. september 2001. Etter Pentagons erklæringer i 2012 er USA-Al Qaeda-alliansen i Syria offentlig bekreftet. Denne alliansen, som spesielt klargjør den bedragerske karakteren av den amerikanske imperialismens humanitære pretensjoner, strekker seg imidlertid tilbake til Den kalde krigen.

Etter at det Sovjet-støttede People's Democratic Party of Afghanistan (PDPA) [Folkets demokratiske parti i Afghanistan] tok makten i 1978, begynte Pentagon å bevæpne den islamistiske opposisjonen mot PDPA. Amerikanske embetsmenn, stavrende etter deres nederlag i Vietnam, utarbeidet en politikk for å «suge Sovjetunionen inn i en vietnamesisk sump» i Afghanistan, som CIA-representanten Robert Gates skrev i sine 1996-memoarer From the Shadows [Fra skyggene]. Da Kreml invaderte Afghanistan i desember 1979, i et reaksjonært forsøk på å styrke PDPA-regimet i Kabul og stabilisere PDPAs relasjoner med de afghanske elitene på landsbygda, anvendte Washington Afghanistan som en slagmark for å blø ut den sovjetiske hæren.

En av CIAs hovedallierte i gjennomføringen av denne politikken, som rekrutterte titusenvis av islamistiske krigere fra hele verden for å komme og bekjempe Sovjetunionen i Afghanistan, var den unge saudi-milliardæren Osama bin Laden, den fremtidige lederen av Al Qaida. Hensman godkjenner den amerikanske politikken i Afghanistan, mens hun er taus om CIA-Al-Qaeda-alliansen, og presenterer den som del av en frigjøringskamp mot sovjetisk imperialisme.

Hun skriver: «Et PDPA-kupp i 1978 sto overfor stammeopprør som utviklet seg til et full-skala opprør i desember 1979, da russerne invaderte og okkuperte Afghanistan. Den militære kampanjen som fulgte liknet den amerikanske kampanjen i Vietnam i sin brutalitet mot sivile ... Krigen hadde nådd en fastlåst situasjon på midten av 1980-tallet da Reagan, som allerede støttet mujahideen, sa seg villig til å forsyne dem med Stinger bakke-til-luft missiler. Disse våpnene snudde tidevannet mot russerne ... »

Hensmans forsvar av den amerikanske rollen i den sovjet-afghanske krigen, og hennes taushet om CIA-støttede islamistiske terrornettverk, er reaksjonær. Hun skjuler den blodige karakteren av CIA-støttede islamistiske proxy-kriger, både fra 1979 til 1992 i Afghanistan og fra 1979 til 1982 i Syria. Det er etterkommerne fra de samme styrkene som slåss i dagens syriske krig, som Hensman hyller som en «demokratisk revolusjon».

Fortsettelse følger

Loading