Den følgende artikkelen er den tredje av en serie på fire deler som gjennomgår boka Indefensible: Demokrati, Kontrarevolusjon og Antiimperialismens Retorikk. (Se: del 1 og del 2)

Godkjenning av et kvart århundre med amerikanske kriger

I resten av si bok godkjenner Hensman en serie amerikanske kriger, lansert av presidenter fra Det demokratiske partiet, etter Sovjetunionens oppløsing: i Jugoslavia i løpet av 1990-tallet, og i Libya, Ukraina og Syria under Obama. Hun markedsfører disse krigene, ført av Pentagon i allianse med islamistiske terrorister eller ytrehøyrekrefter, under det kyniske banneret av moral og menneskerettigheter. Hun påstår at oppgaven i dag er «å bringe moral og menneskelighet tilbake i politikken. Moral krever å stå opp for sannheten, men det krever også noe mer: å velge side.»

For Hensman betyr «å være moralsk» å omfavne løgnene og provokasjonene som serveres som markedsføring for amerikanske kriger. Hun klarer ikke å begrense sin avsky for motstandere av disse krigene, som hun avviser som sjakkbønder for disse regimene som Washington truer: «Ingenting oppsummerer pseudo-antiimperialistenes moralske nedrighet mer enn deres tilbøyelighet til å velge bødlenes side: Milošević, Karadžić og Mladić i Bosnia; Putin i Russland, Ukraina og Syria; Khomeini og Khamenei i Iran, Irak og Syria; og Assad i Syria.»

Disse regimene er uten tvil reaksjonære. Oppgaven med å ta hånd om Putin, Khamenei og Assad tilfaller imidlertid den russiske, iranske og syriske arbeiderklassen, respektivt. Hensmans godkjenning av imperialistkriger rettet mot disse regimene involverer henne ikke bare i bakking av blodsutgytelsen forårsaket av NATO-hærene, men også i bakking av de reaksjonære kreftene de støtter i Øst-Europa og Midtøsten.

Etter oppløsingen av Sovjetunionen gikk NATO-maktene raskt til verks med oppstykkingen av Jugoslavia, der de provokativt anerkjente uavhengighet for de respektive republikkene, påbegynt i 1992. Dette førte til en rekke bitre etniske kriger i Kroatia, Bosnia og til slutt i Kosovo, som kulminerte med NATO-bombingen av Jugoslavia til støtte for Kosovos uavhengighet. Befolkningen ble revet fra hverandre

av rivaliserende nasjonalistiske fraksjoner, der Washington og NATO-maktene konsekvent målrettet lokale serbiske styrker alliert med sentralregjeringen i Beograd, i den serbiske republikken Jugoslavia.

En sosialistisk politikk er avhengig av å forene arbeiderklassen mot imperialistisk krig. Hensman angriper imidlertid Washington og deres europeiske imperialistallierte for ikke å bombe Jugoslavia og angripe serberne mer aggressivt. Hun beklager «vestmaktenes skamfulle fiasko med å tøyle inn serbiske nasjonalister før de hadde revet Jugoslavia effektivt i filler».

Hensman er taus om Operation Storm, den NATO-støttede kroatiske offensiven for etnisk rensing, som i 1995 tvang alle serbere ut av Kroatia, og også om Al Qaidas bånd til bosniske islamistkrigere. Hun baserer seg utelukkende på oppblåste påstander om serbisk folkemord mot andre etnisiteter, konstruert av NATO-representanter for å rettferdiggjøre bombingen av landet. Etter NATO-krigen i 1999, som ble lansert på grunnlag av påstander om at den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic og serberne drepte 100.000 eller til og med 250.000 mennesker, ble imidlertid Milosevic hold ansvarlig for 391 dødsfall.

Hensman promoterer også den Al-Qaida-tilknyttede Kosovo-frigjøringssarméen (KLA), som Washington formelt utpekte som en terroristorganisasjon, samtidig som den ble støttet i den jugoslaviske krigen. Hun skriver at KLA «begynte en geriljakrig rettet mot serbiske sikkerhetsstyrker, vel vitende, som KLA-lederen Hasim Thaçi innrømmet, at ‘enhver væpnet handling vi gjennomførte ville føre til gjengjeldelse mot sivile. Vi visste at vi utsatte et stort antall sivile for livsfare’. Han hadde rett. Serbiske sikkerhetsstyrker reagerte på geriljaangrepene med hensynsløse massakre av sivile.»

Ikke desto mindre kommer Hensman entusiastisk ut for større imperialistisk intervensjon, til støtte for KLA og organisasjonens allierte, og fordømmer venstreorientert kritikk av krigen. Hun skriver:

Ifølge James Petras, tidligere professor emeritus ved Binghamton University, ‘støttet de fleste progressive i Europa og Amerika USA-støttede bosniske fundamentalister, kroatiske nyfascister og kosovoalbanske terrorister, som førte til etnisk rensing og omdanningen av deres engang suverene stater til USA-militærbaser, klientregimer og økonomiske håpløsheter – en totalødeleggelse av den multinasjonale jugoslaviske velferdsstaten’ (Petras 2009, 117). Den groteske urettferdigheten av å utpeke de bosniske muslimene målrettet for utryddelse som fundamentalister, og kosovoalbanerne utvist og drept som ‘terrorister’, sammen med hans øredøvende taushet om de genocidale etnisk-rensning-kampanjene, gjør det helt klart hvor Petras står.

Hensman forsvarer også NATO-krigen i 2011 i Libya. Lansert under påskuddet om at NATO ville forhindre blodsutgytelse i et stat-tilslag mot demonstranter i Benghazi, endte krigen seks måneder senere med teppebombing av landet og tortur og drap på oberst Muammar Gaddafi. Hensman godkjenner posisjonene til NPA og Gilbert Achcar, som forsvarte den libyske og den syriske krigen.

Hun skriver: «Noen sosialister og antikrigsaktivister, som Gilbert Achcar, bestemte seg for ikke å opponere mot en NATO-håndhevet flyforbudsone. Der han rettferdiggjøre denne posisjonen, sa Achcar: ‘Ved å opponere mot flyforbudsonen fra dag én avviser du en forespørsel fra opprørerne selv, og følgelig oppfører du deg derfor som om du vurderer skjebnen til Benghazis befolkning som helt sekundær til din ukrenkelige antiimperialisme’.»

Hensman er helt enig med Achcar fordømmelse av opposisjon mot imperialisme. Hun sammenligner krigens motstandere med «Pavlovs hunder», som «reagerte som om de skulle mates når de hørte en bjelle klinge, uansett om mat faktisk ble servert ...

Ingenting annet gjaldt, bortsett fra at NATO valgte å handle; hva libyere sa, gjorde, trodde og organiserte, det var rett og slett ikke en faktor for dem. Disse antiimperialistene ‘airbrushet’ libyere ut av deres egen revolusjon.»

Mer enn syv år etter voldtekten av Libya, står Achcar eksponert som propagandisten for en stor imperialistisk forbrytelse. Det var ikke noen «demokratisk revolusjon» under NATOs regi, hverken i Libya eller i Syria. Etter drap på mer enn 30.000 mennesker under NATO-bombingen av Tripoli, Sirte og andre byer, ble landet oppløst i en borgerkrig mellom rivaliserende islamistiske militser, som fortsetter til dags dato. I mellomtiden opereres det åpent slavemarkeder og EU-finansierte konsentrasjonsleirer i libyske byer, utformet for å stoppe innvandrernes gjennomgang til Europa.

Og så til slutt støtter Hensman det NATO-bakkede kuppet i Ukraina, organisert rundt Maidan-protestene, som veltet den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj. Kuppet ble orkestrert av amerikanske embetsrepresentanter i allianse med ukrainske høyreorienterte og nyfascistiske partier, som mobiliserte deler av middelklassen i Kiev og Vest-Ukraina som støttet seg til EU, og det ble ledet av det nynazistiske Høyre Sektor.

Kuppet brakte til makten en koalisjon mellom Arseniy Yatsenyuk fra Fedrelandspartiet, Den ukrainske demokratiske alliansen for reformer (UDAR, eller «knyttneveslag» på ukrainsk) anført av den profesjonelle bokseren Vitali Klitschko, og Oleh Tyahnybok fra det nyfascistiske Svoboda-partiet.

Svoboda var allerede gjenstand for en formell fordømmelse av Europaparlamentet vedtatt den 13. desember 2012. I vedtaket anerkjenner EU det «nasjonalistiske sentimentet i Ukraina, uttrykt som støtte for Svoboda-partiet», kritiserer Svabodas «rasistiske, antisemittiske, og fremmedfiendtlige synspunkter», og «appellerer til pro-demokratiske partier ... om ikke å assosiere med, godkjenne eller danne koalisjoner med dette partiet».

Ikke desto mindre hyllet Washington, Berlin og hele EU Kiev-kuppet og støttet Kiev-regimet da det lanserte en rekke angrep utført av ytrehøyremilitser, som Azov-brigaden, på russisktalende områder i Øst-Ukraina. Samtidig kuttet regimet offentlige utgifter for kullutvinning og tungindustri, sentrert i Øst-Ukraina.

Dette skjøv landet ut i økonomisk depresjon og borgerkrig. Krigen – og folkeavstemmingen avholdt av den russisktalende befolkningen på Krim om beslutningen å forlate Ukraina og tilknytte seg Russland etter Kiev-kuppet – tjente som påskudd for NATO til å mønstre en stor militæroppbygging langs Russlands grenser i Øst-Europa. Kiev-regimet stemte også for pensjoner til overlevende medlemmer av den fascistiske Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) fra Den andre verdenskrigen, som deltok i det nazistiske Holocaust av jøder i Sovjetunionen.

Hensman hvitvasker det fascistiske kuppet i Kiev, presenterer det som en kamp mot et fascistisk regime i Moskva, og demoniserer Putin. Hun skriver: «Ifølge det nystalinistiske narrativet var dette et fascistisk opprør, men bevisene viser det motsatte. Selv om ytrehøyrenasjonalister helt sikkert var en del av det, og fikk mye publisitet, var deres prestasjoner i presidentvalget i 2014 og ved parlamentsvalget patetiske, der de ultranasjonalistiske partiene Svoboda og Høyre Sektor fikk rundt 1 prosent hver av de avgitte stemmene ved presidentvalget i mai 2014.»

Hensman prøver igjen å sverte alle motstanderne av Kiev-kuppet som redskaper for Kreml. Hun fordømmer dem, med påstander om at de «støtter Putin, som ikke engang later som å være en sosialist eller kommunist, og åpent omgås med det ytrehøyre; deres støtte strekker seg så langt som til å inkludere støtte for Putins innsats for å annektere eller etablere underordnede regimer i deler av det tidligere russiske imperiet, som Ukraina.»

Den antirussiske kampanjen og Hensmans omfavnelse av ukrainsk fascisme

Ved sentrum av Hensmans argument for Kiev-kuppet er hennes demonisering av Russland og Vladimir Putin, basert på lite annet enn nyfascistisk propaganda. Putin er representant for det reaksjonære, post-sovjetiske kapitalistiske kleptokratiet som regjerer Russland, og utvikler allianser med ytrehøyrekrefter over hele Europa. Hensman angriper ham imidlertid fra standpunktet av et hysterisk hat mot Sovjetunionen, ikke på arbeiderklassens motstand mot Russlands parasitære kapitalistiske oligarki.

Hensman skildrer Sovjetunionen som et helvete på jord. Hun kritiserer ikke det stalinistiske regimet for dets avvisning av internasjonal revolusjon og dets politiske genocid av marxistiske internasjonalister, ledet av Trotskij innen Venstreopposisjonen og Den fjerde internasjonale. Hun fordømmer heller hele Sovjetunionen, som hun presenterer som et genocidalt fascistisk regime. Basert på denne grove forfalskningen konstruerer hun et spektakulært reaksjonært argument: at pro-nazi ukrainske fascister kjempet for nasjonal frigjøring mot sovjetisk «imperialisme».

Hensmans bilde av Sovjetunionen, som ikke støttes av noe faktisk bevismateriale, er ikke annet enn en grov antikommunistisk karikatur. Ikke bare var sovjetarbeidernes levekår, ifølge Hensman, «tilsvarende arbeidernes elendighet under den industrielle revolusjonen i Storbritannia, men forholdene i Russlands slavearbeidsleirer – som folk kunne bli forvist til for små forbrytelser som tyveri av brød, for ikke å nevne politisk dissidens – var enda verre.»

Hva angår Sovjetunionens ikke-russiske republikker var de, ifølge Hensman, utsatt for uopphørlig etnisk rensing og folkemord: «Forholdet mellom sovjetisk imperialisme og dens kolonier var lik den klassiske imperialismen ... Deportasjoner av urbefolkninger ble kombinert med bosetting av russere i ikke-russiske nasjoner, som endret den demografiske sammensettingen av disse regionene. De muslimske nasjonene i Kaukasus og Krim var spesielt målrettede; mellom 1943 og 1944 ble hele Karachai-befolkningen, Kalmyker, Tsjetsjenske og Ingush-befolkningene, Balkarer, Krim-tatarene og Meshketian-tyrkerer samlet sammen og forvist; de som ikke kunne flyttes ble skutt, deres landsbyer brent til grunnen.»

Når det gjelder Ukraina, skriver Hensman, er det derfor «helt forståelig at de ville ha en nasjonal frigjøringsbevegelse. Denne bevegelsen lyktes kort med å etablere Ukraina som en uavhengig sovjetisk sosialistisk republikk fra 1920 til 1922, før den ble rekolonisert av Stalin. Under Den andre verdenskrigen vokste Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), en tidligere marginal høyreorientert etno-nasjonalistiske gruppe, i betydning.»

Hensman skriver, med henvisning til historikeren Timothy Synder, at i løpet av Den andre verdenskrigen utførte OUN «etnisk rensing av polakker i 1943, samtidig som de drepte en rekke jøder som hadde skjult seg sammen med polakkene,» som hun kaller «den fascistiske historien om Ukraina som den putinistiske propagandaen refererer til». Hun fortsetter imidlertid med å argumentere for at denne historien i hovedsak er irrelevant. Hun skriver at «det store flertallet av ukrainere kjempet mot nazistene, mens en minoritet samarbeidet med dem – som Stalin og mange russere gjorde.»

Denne presentasjonen så godt som utelukker skillet mellom ISO antikommunisme og fascistisk propaganda. Fremfor alt fornekter den Oktoberrevolusjonens enorme progressive innvirkningen på verdenshistorien, arbeiderklassens makterobring og fremveksten av Sovjetunionen.

Arbeiderklassens makterobring under lederskap av bolsjevikene og avskaffelsen av kapitalistiske eiendomsrelasjoner i Russland muliggjorde et kvantesprang for massenes levestandard, ikke bare i Russland, men rundt om i verden. På litt over en generasjon utviklet det tidligere russiske imperiet seg fra en samling av overveldende landbruksbaserte land av analfabeter, til et moderne, skolert og urbant samfunn. Takket være den

store utviklingen av vitenskap og industri, lanserte Russland i 1957 Sputnik, jordens første menneskeskapte satellitt, 40 år etter omveltningen av det bakoverskuende tsaristiske monarkiet.

Til tross for Hensmans helvetesfantasier om Sovjetunionen som et land med vedvarende dickensiansk fattigdom og folkemord, førte det til et oppsving i levestandarden og forventet levealder i Sovjetunionen, der arbeidere av forskjellige etnisiteter i overveldende grad levde og jobbet sammen i fred og fordragelighet.

Enn videre, effektene av Den russiske revolusjonen gikk langt utover Sovjetunionens grenser. Hensmans insinuasjon om at Sovjetunionen samarbeidet med nazi-Tyskland er en reaksjonær historisk løgn. Nazi-Tysklands nederlag, likvideringen av europeisk fascisme og nederlaget for japanske okkupasjonsstyrker i Kina, i årene før Den kinesiske revolusjonen i 1949, var alle produkt av Sovjetunionens ekstraordinære militære og industrielle innsats i Den andre verdenskrigen – fremfor alt, landets seier mot utryddelseskrigen som ble ført av nazi-Tyskland mot det sovjetiske folket. Det forvandlet klasserelasjonene over hele verden.

Konfrontert med et konkret alternativ til kapitalistisk styre følte borgerskapene i Amerika, Europa og utover, seg tvunget til å gi store innrømmelser til arbeiderklassen og dens sosiale og demokratiske rettigheter. Dette var særlig tilfellet de første årtiene etter Den andre verdenskrigen, og diskrediteringen av europeisk og japansk kapitalisme på grunn av fascismens forbrytelser. Stilt overfor den reelle faren for sosial revolusjon bygde de velferdsstater og parlamentariske regimer, og forsøkte å håndtere europeisk antisemittisme, eller amerikansk rasesegregering, gjennom lovgivning og reformer.

Bare ICFI, basert på Trotskijs arbeid, hevdet at faren for verdenskrig og fascisme vedvarte. Ingen av arbeiderklassens gevinster var trygge så lenge verdenskapitalismen besto. Det sovjetiske byråkratiet – et privilegert sjikt som drepte Bolsjevik-lederne fra Oktoberrevolusjonen på 1930- og 1940-tallet, og som forsøkte å sameksistere med imperialismen, basert på en avvisning av sosialistisk revolusjon i verden – kunne fortsatt gjenopprette kapitalismen, som Trotskij hadde advart for. I 1991, etter at Trotskijs advarsler ble realisert, og Kreml restaurerte kapitalismen i Russland, reiste dette enda mer direkte oppgaven med å bygge ICFI som arbeiderklassens revolusjonære ledelse.

Middelklasse-kreftene i «statskapitalisme»- eller pabloist-bevegelsene reagerte imidlertid ganske forskjellig på den kapitalistiske restaureringen i Sovjetunionen. Med forsvinningen av det sovjetiske byråkratiets beskyttelse i utlandet, og oppløsingen av fagforeningenes sosiale base blant arbeiderne, reorienterte de alle raskt mot imperialisme, innstrammingspolitikk og krig.

At de har kommet sammen rundt 2014-Kiev-kuppet og Indefensible, ei bok som godkjenner OUN som en nasjonal frigjøringsbevegelse, kimer en klar advarsel. Til tross for deres falske «demokratiske» retorikk beveger disse kreftene seg i en fascistisk retning. Faktisk er det umulig å forstå betydningen av Hensmans argumenter om Ukraina i dag uten å motbevise løgnene hun forteller om Sovjetunionens og Den andre verdenskrigens historie.

Ved sin omfavnelse av OUN som berettigelse for Kiev-kuppet, forsvarer Hensman en bevegelse som var direkte involvert i nazistenes blodigste forbrytelser. Ved kort å si at OUN gjennomførte «etnisk rensing» av polakker og drepte «en rekke jøder», er å hvitvaske fascismens forbrytelser. Faktisk meldte de ukrainske fascistene seg med i det nazistiske Holocaust av jøder inne i Sovjetunionen, og utførte deretter deres eget massemord av polakker og jøder som i antall gikk opp i hundretusener, da de beseirede nazi-hærene var på retrett vestover.

Hva angår det stalinistiske regimets forflytninger av etniske minoriteter i Sovjetunionen i 1943 og 1944, er Hensmans forsøk på å bruke disse til å sidestille Sovjetunionen og nazi-Tyskland historisk falskt. Det er ekko av propagandaen til ytrehøyre-Kiev-regimet, som feilaktig kaller disse forflytningene «genocid». Mens Hensman

ikke informerer sine lesere om det så fordrev den sovjetiske hæren disse minoritetene for å beskytte dem mot de genocidale nazi-hærene, så vel som av frykt for at nazistene kunne anvende noen av dem som antisovjetiske partisaner. Det var en militær nødvendighet, i en krig der nazi-hærer okkuperte mye av Sovjetunionens territorium, drepte 26 millioner sovjetborgere, og støttet partisan-nettverk bak sovjetiske linjer.

Uansett hvilke forbrytelser Kreml kan ha begått under disse forflytningene ligger det sentrale ansvaret for dem ikke hos sovjet-regimet, men hos tysk imperialisme og dens utryddingskrig mot Sovjetunionen. Hensmans forsøk på å bruke disse begivenhetene til å presentere nazistiske kollaboratører som krigere for nasjonal frigjøring, utgjør en uhyrlig historisk løgn.

Hensman bruker denne løgnen i sitt forsøk på å diskreditere venstreorientert kritikk av det CIA-støttede kuppet i Kiev, der hun fokuserer sitt angrep på journalisten John Pilger og fordømmer ham som et redskap for Putin:

‘Etter å ha konsipert og planlagt februar-kuppet mot den demokratisk valgte regjeringen i Kiev, planla Washington å gripe Russlands historiske, legitime varmtvann-marinebase på Krim,’ forteller John Pilger oss. Ifølge ham ‘forsvarte russerne seg’ mot ‘trussel og invasjon fra vesten’, så vel som ‘fascistiske krefter’ som lanserte ‘angrep på etniske russere i Ukraina’ – en forunderlig ukritisk gurgling av russisk propaganda, som rettferdiggjør deres invasjon av Ukraina østfra.

Faktisk, så gurgler Pilger ikke opp russisk propaganda. Han rapporterer utfallet av det fascist-ledede kuppet i Kiev, og den påfølgende borgerkrigen og Russland-NATO militærkonfrontasjonen i Ukraina. Det er Hensman som gurgler opp nazi-kollaborasjonspropaganda, servert henne av det CIA-støttede regimet i Ukraina, og dets allierte i NATOs regjeringer og medier.

Fortsettelse følger