Denne ukas publisering fra Senatets etterretningskomité av et par rapporter som hevder en russisk «desinformasjonskampanje» for manipulering av amerikansk politikk, har utløst en strøm av krav om at teknologiforetak må samarbeide enda mer direkte med amerikanske etterretningstjenester for å sensurere og spionere på innenlandsk politisk opposisjon.
Anførere for stormløpet var New York Times og Washington Post, de to semi-offisielle avisene til Det demokratiske partiet og det militære/etterretningssapparatet, som i fellesskap publiserte nesten et dusin hesblesende nyhetsrapporter, redaksjonelle ledere og gjestekronikker om den russiske trusselen.
Felles for alle disse ytringene er erklæringen om at USA er engasjert i en «informasjonskrig» med Russland, som må føres med alle nødvendige midler, inkludert massovervåkning.
Spaltisten Kara Swisher, som skriver for New York Times, erklærte: «Tech-gigantene har holdt igjen.» Hun skriver at regjeringen må tvinge dem til å «opptre mindre som tilskuere» i det som vil bli en endeløs «høy-innsats informasjonskrig».
Hun skriver at teknologiselskapenes angivelige nøling med overleveringen av lister over kontoer til etterretningsagenturene «har sin opprinnelse i surningen av bransjens forhold til myndighetene i 2013, i etterdønningene av Edward Snowdens avsløringer om streiftog inn i teknologiplattformene av NSAs overvåkningsprogram Prism.»
Swisher legger til: «Det øyeblikket skadet dypt det som tidligere hadde vært et mer samarbeidende frem og tilbake mellom regjeringen og tech, om saksanliggender av nasjonal sikkerhetsbetydning.»
I 2013 avslørte den tidligere NSA-kontraktøren Edward Snowden at NSA og andre etterretningstjenester opererte i flagrant brudd på konstitusjonen ved å spionere på alle amerikanernes kommunikasjon. Director of National Intelligence (DNI) James Clapper ble vist å ha løyet for den amerikanske befolkningen og han løy også under ed for Kongressen, der han benektet eksistensen av et masseovervåkingsprogram som ble anvendt uten rettslig berettigelse [‘warrantless’].
Swisher egger med andre ord opp regjeringen til å begå en forbrytelse, ved å utvide sine tiltak for ulovlig å suge opp alle private kommunikasjoner, og amerikanske teknologibedrifter til frivillig å bistå og avhjelpe denne kriminaliteten.
På visepresident Dick Cheneys anvisning anvendte Bush-administrasjonen 9/11-terrorangrepene til å etablere et hemmelig, ulovlig ‘warrentless’ overvåkningsprogram, som senere ble utvidet under Obama-administrasjonen. NSAs motto var «Samle alt», «Behandle alt», «Utnytte alt», og «Vite alt».
Men Snowdens avsløringer vippet etterretningstjenestene ut av balanse. Plutselig måtte de forsvare seg og rettferdiggjøre sine handlinger. Til og med president Obama anla ei rynke og lot som han var sjokkert over sin egen regjerings handlinger, og lovet å «reformere» NSAs overvåkningsprogram.
I en kommentar til en tale holdt av Obama i januar 2014, som svar på Snowden-åpenbaringene, skrev Times:
I dagene etter at Edward Snowden avslørte at USAs regjering samlet inn enorme mengder av amerikaneres data – telefonhistorikk og annen personlig informasjon – under påskudd av nasjonal sikkerhet, forsvarte president Obama datainnsamlingen og sa at den amerikanske befolkningen skulle være beroliget med hensyn til innsamlingen. På fredag, etter syv måneder med stadig mer ubehagelige avsløringer og et voksende offentlig ramaskrik, holdt Obama en tale som i vesentlig grad var en innrømmelse av at han hadde tatt feil.
Med andre ord, etterretningstjenestene ble tatt der de sneik seg inn bakdøra, og nå prøver de inngangsdøra på fremsiden. Ikke fornøyd med en hemmelig gjennomføring av masseovervåkning, krever de nå å kunne gjøre det offentlig, alt under påskudd av å motvirke den angivelige russiske trusselen mot demokrati.
Men den nåværende kampanjen går langt utover og forbi PRISM-programmet, som ble avslørt av Snowden. I stedet for bare å samle inn informasjon om den amerikanske befolkningens aktiviteter, krever propagandistene for politisk sensur at teknologigigantene skal jobbe for aktivt å forme politiske synspunkter, eller til og med stenge ned sosialmedier helt og holdent.
Swisher skriver at «i denne informasjonskrigen anvender propagandaleverandører disse mektige plattformene nøyaktig som de var utformet for å bli brukt. Det bør ikke overraske oss at det som skjedde var helt og holdent unngåelig, og skjedde stort sett for åpent skue for de som opererte plattformene.»
Swisher argumenterer åpenbart for at regjeringen burde undertrykke «propaganda». Men om formidlingen av «propaganda» er «nøyaktig det de [Facebook og Twitter] ble utformet for å bli brukt til,» burde ikke sosialmedienettverkene bli stengt ned?
Tilsynelatende ikke i stand til å beherske seg gjentar hun nøyaktig den samme ålete formen for argumentasjon, der hun denne gangen egger til enda mer vidtrekkende kriminalitet.
Swisher skriver: «Endringer for å gjøre dem [teknologiforetakene] mindre utsatt for slikt flagrant misbruk kan vise seg å være umulig, gitt hvordan USA tenker om ytringsfrihet.»
Hun fortsetter ved å sitere en av de nylig utgitte rapportene, der det står: «Det er nettopp vår forpliktelse til demokratiske prinsipper som setter oss i en asymmetrisk disfavør, mot en motstander som entusiastisk engasjerer seg i sensur, manipulasjon og intern undertrykking.»
Hun konkluderer: «Disse systemene blir så lett utnyttet nettopp fordi de representerer våre verdier.»
Selv om det ikke er uttalt, er implikasjonen utvetydig. Det er amerikanske demokratiske «verdier» som er problemet. Konstitusjonen stiller USA i en «asymmetrisk disfavør» relativt til land som engasjerer seg i «sensur» og «intern undertrykking».
Burde ikke derfor Det første endringstillegget [The First Amendment] forkastes, akkurat som NSA prøvde å nulle ut Det fjerde?
I hvert av disse utsagnene er Swisher som gangsteren som søtt grubler: «Det er en veldig fin grunnlov du har der, det ville vært synd om noe skulle skje med den.»