Angrepet på arbeideres lønninger siden finanskrisen i 2008 har ført til at de har falt med så mye som en tredjedel i deler av Storbritannia.

En TUC-rapport [fagforeningsforbundet Trades Union Congress], basert på tall fra Office for National Statistics [det britiske Statistiske sentralbyrå], bemerker at «Storbritannias arbeidere har vært utsatt for det lengste vedvarende presset på reallønningene på mer enn 200 år, der den gjennomsnittlige lønningen ikke er forventet å gjenopprette 2008-nivået før i 2024.»

Sammenbruddet for lønningene er så markant at «Storbritannia er bare én av to fremskredne økonomier (også Italia) der reallønningene fortsatt er lavere enn for et tiår siden.»

Arbeidere i London led det største reallønnstapet i løpet av tiåret – med £ 20.390 [NOK 224.347]– mens gjennomsnittsreallønnsnedgangen for hele Storbritannia er £ 11.840 [NOK 130.273].

Områder som led de høyeste tapene, med en nedgang på rundt en tredjedel av realinntekten, er London-bydelen Redbridge, og Epsom og Ewell i Surrey. I andre områder har arbeidere tapt en fjerdedel av reallønningen, blant annet i London-bydelen Barnet, i Selby i North Yorkshire, Waverley i Surrey og Anglesey i Nord-Wales. Dette tallet samsvarer med nedgangen i Hellas.

I de de-industrialiserte kjerneområdene i nordvest og i Yorkshire og Humber falt lønningene kumulativt med £ 14.230 [NOK 156.570] og £ 12.680 [NOK 139.515]. TUC kommenterer på situasjonen i nordvest med å si: «Reallønningene er fortsatt lavere enn for et tiår siden i 34 av regionens 43 kommuneområder. Og bare fire områder har sett lønnsverdiene øke med 5% eller mer siden 2008.»

TUC-studien etterfølger en rapport fra FNs International Labor Organization (ILO) publisert i november. Den fant at veksten av reallønningene for arbeidere i Storbritannia var av de svakeste for de fremskredne G20-landenes økonomier. Ifølge ILO begynte en gjenvinning av reallønnsveksten etter 2008-krasjet i 2014, men traff så en murvegg i 2016.

Til tross for regjeringens påstander om at lønninger gjenopprettes, er prognosen for arbeideres lønnskompensasjon fortsatt dyster. Det gjenspeiles i de siste prognosene fra stiftelsen RF (Earnings Outlook of the Resolution Foundation). RFs økonomianalytiker Nye Cominetti skriver: «På lang sikt [er situasjon] svak, fordi produktivitetsveksten, en nøkkeldriver for lønninger, forblir svak. Dette er reflektert i OBRs nylige lønnsprognoser [Office of Budget Responsibility], som, dersom det medfører riktighet, ville bety at reallønningene ikke vil gjenvinne pre-resesjonstoppen før i året 2024. Det ville utgjøre en 17-år-lang lønnsklemme.»

Bank of Englands sjefsøkonom Andy Haldane uttalte i oktober at nedgangen i reallønnsveksten var koblet til veksten av usikre arbeidsplasser. Han snakket om et «tapt tiår» for arbeidere, med en økende jobbusikkerhet som følge av økt bruk av fleksible kontrakter. Haldane siterte data fra en undersøkelse som viser at 1,7 millioner arbeidere lider av angst på grunn av usikkerhet for etterspørselen etter arbeidstimer. Bruken av nulltidskontrakter [o. anm.: den såkalte ‘gig-økonomien’] har steget minst fem ganger siden tusenårskiftet. P.t. er rundt 1,8 millioner kontrakter på null timer.

Angrep på jobber, lønninger og arbeidsbetingelser har ført til en stor vekst av antallet fattig-arbeidende. Veldedighetsorganisasjonen Joseph Rowntrees årsrapport, som analyserer sysselsatte-fattige, bemerker: «I vårt samfunn har vi nå nesten fire millioner arbeidere i fattigdom, en økning på over en halv million sammenlignet med for fem år siden, og det høyeste antallet hittil registrert. Sysselsettingsraten er også på et rekordhøyt nivå, men det har ikke ført til lavere fattigdom. Siden 2004/05 har antallet arbeidere i fattigdom økt raskere enn det totale antallet sysselsatte, hvilket resulterer i at arbeidere med stigende sannsynlighet vil befinne seg i fattigdom.»

«Senest har stigningen av sysselsatte-fattige blitt drevet nesten utelukkende av økningen av fattigdomsraten for arbeidende foreldre, som har vokst over de siste fem årene. En arbeidende forelder har nå mer enn en-og-en-halv ganger større sannsynlighet for å befinne seg i fattigdom enn en arbeidende ikke-forelder.»

«Arbeidere i fire typer næringer har særlig høy fattigdomsrate: overnatting- og bespisningstjenester (25 prosent), landbruk, skogbruk og fiske (23 prosent), administrasjon og støttetjenester (22 prosent) og engros- og detaljhandel (18 prosent). Dette relaterer til en fattigdomsrate for arbeidere generelt på 12 prosent.»

Rapporten konkluderer med at «sysselsatte-fattige øker raskere enn sysselsettingen. Mange arbeidere er fanget midt i en rekke fluktuerende strømmer; de er fastlåst i lavt betalt arbeid, med liten sjanse for progresjon, de er utsatt for høye boligkostnader og er anvendere av svekkende sosialtjenester.»

Det nasjonal utdanningsfagforbundet [National Education Union] gjennomførte en meningsmåling over mer enn 1.000 lærere for å fastslå hvordan økt fattigdom påvirker barn og unge. Rapporten, med tittelen «Lærere ser i skolene denne vinteren foruroligende nye nivå av barnefattigdom», bemerker at 46 prosent av lærerne bekrefter at ferie-matmangel er blitt verre enn for tre år siden.

Rapporten fant også at:

* 63 prosent av respondentene sier at flere familier ikke har råd til tilstrekkelig vintertøy eller sko, i forhold til for tre år siden.

* 46 prosent av lærerne mener det er flere boligproblemer (dårlig kvalitet, usikkerhet, overfylt eller midlertidig innkvartering).

* 53 prosent av respondentene tror barn og unge vil være sultne i løpet av jula.

* 40 prosent av respondentene forteller at skolene må tilby ekstrating til barn og unge og deres familier på grunn av økt fattigdom.

The Young Women’s Trust [Stiftelsen unge kvinner] ble grunnlagt for å støtte og representere kvinner i alderen 16 til 30 som sliter med å leve på lav eller ingen lønn. Rapporten, som bruker data innsamlet tidligere i år, fastslår:

* Fire av 10 unge kvinner (40 prosent) sier det er en «reell kamp» å få sine kontanter til å rekke til slutten av måneden, sammenlignet med 29 prosent av unge menn. Dette stiger til 58 prosent av kvinnene i alderen 25 til 30 år.

* 28 prosent av unge kvinner og 21 prosent av unge menn sier at deres økonomiske situasjon har blitt verre de siste 12 månedene.

* 39 prosent av unge kvinner har blitt tilbudt en nulltidskontrakt, sammenlignet med 32 prosent av unge menn. I 2017 var tallet 33 prosent av unge kvinner.

* 27 prosent av unge kvinner sier at deres gjeldsnivå har blitt verre det siste året, og en av fire sier at de er i gjeld «hele tiden».

* Bare 5 prosent av de unge kvinnene er for tiden gjeldsfrie, og 37 prosent tror ikke de vil være gjeldsfrie ved fylte 40 år.

De som er politisk ansvarlige for denne situasjonen er Labour Party og fagforeningene, der Labour-lokalrådene [councils] har pålagt sentralregjeringens nedskjæringer i de urbane sentrene de administrerer.

Kollapsen i lønnsnivå som rapporteres av TUC er den mest alvorlige anklagen av fagforbundets egen rolle. TUC har sabotert hver eneste av arbeiderklassens kamper i løpet av det tiåret de dokumenterer, fra kampen ført av millioner av arbeidere i 2011 mot pensjonskutt, til juniorlegenes streik mot en dårligere kontrakt i 2016. Bare i år har fagforeningene solgt ut kampene til foreleserne og administratorene ved universitetene og til jernbanearbeiderne. Tidligere i år inngikk 13 NHS-fagforeninger [National Health Service – Det nasjonale helsevesenet] en knefall-avtale [engelsk tekst] som besørget at 1 million helsearbeidere – som allerede hadde hatt syv års lønnsfrys, som har redusert deres lønninger med 14 prosent – vil bli påført lønnskutt ytterligere tre år fremover.