Sri Lanka: Abbotsleigh teplantasjearbeidere snakker ut om harde bo- og arbeidsvilkår

Av våre reportere
21 December 2018

I forrige uke besluttet en gruppe arbeidere fra teplantasjen Abbotsleigh Estate, med hjelp fra Socialist Equality Party, å etablere en aksjonskomité for å fremme sin kamp for høyere lønn og forbedrede arbeidsbetingelser. Plantasjen ligger ca. fem kilometer fra Hatton i Sri Lankas Nuwara-Eliya-distrikt.

Beslutningen om å danne komitéen, som opererer uavhengig av plantasjefagforeningene, var resultat av deres egne bitre erfaringer med fagforeningene som har forsvart plantasjeforetakenes profitt gjennom tiår.

Den 12. desember avsluttet Ceylon Workers Congress (CWC), den største plantasjefagforeningen, plutselig den fristløse streiken som involverte mer enn 100.000 plantasjearbeidere med krav om en dobling av dagslønna. CWCs beslutning om å dolke sine medlemmer i ryggen på streikens niende dagen, etterfulgte et verdiløst løfte fra president Maithripala Sirisena om at han skulle «løse problemet» i diskusjoner mellom fagforeningene og arbeidsgiverne den 18. desember.

Det er ikke gitt noen detaljer om det planlagte møtet, eller om det engang ble avholdt. Samtidig opprettholder plantasjeforetakene sin avvisning av arbeidernes legitime krav om bedre lønn, der de svikefullt hevder at deres ansatte får forbedrede «sosiale rettigheter».

Boligkvarter med rekkerom ved Abbotsleigh Estate te-plantasjen

Sri Lankas plantasjearbeidere, som deres internasjonale motparter, blir hensynsløst utnyttet av storkonsernene som kontrollerer næringen. Som en nylig studie publisert av University of Sheffield påpekte: «Utbytting, inkludert tvangsarbeid, er endemisk ved grunnplanet av de globale te- og kakaoforsyningskjedene.» Studien forklarte hvordan arbeidsgivere trekker ut massive profitter ved «under-betaling av lønninger» og «under-levering av juridisk-bestemte essensielle tjenester, som drikkevann og toaletter».

Abbotsleigh-Estate-arbeidere snakket med WSWS denne uka om de desperate forholdene de konfronterer. Arbeids- og levekårene på plantasjen som sysselsetter ca. 600 arbeidere, er typiske for de plantasjearbeidere på Sri Lanka står overfor.

Abbotsleigh-arbeidere må bruke privatbusser for å reise til den nærmeste byen Hatton, men billettprisen på 80 rupi hver vei er nesten en sjettedel av dagens nåværende basisdagslønn på 500-rupi ($ 2,80 / NOK 24). Bussene kjører kun én gang i timen, langs smale, farlige og dårlig vedlikeholdte veier. Arbeidere og elever som må komme seg til Hatton tidlig om morgenen, før bussrutene begynner, går til fots.

Veien til Abbotsleigh Estate

Mange familier som bor på gården har ingen sanitære fasiliteter. Arbeiderne forklarte at de må betale gjennomsnittlig 100 rupier per måned for vann de får fra et felles tappepunkt. Om lag 45 familier på plantasjen har ikke eget hjem og er tvunget til å bo sammen med slektninger. Høy arbeidsledighet i området betyr at tusenvis av plantasjeungdommer har migrert til Colombo og andre større byer.

En vanlig frokost og lunsj for plantasjearbeidere er rotti (hjemmebakt brød) med kokosnøtt sambol. Ris og karri spises til middag, med fisk eller kjøtt som tillegg bare på lønningsdagen.

K. Yogaranjani, 36 år, leder CWCs Abbotsleigh-avdeling og har jobbet på gården siden hun var 11. Der hun forklarer de harde arbeidsbetingelsene for plantasjearbeidere, sa hun: «Vi er utsatt for fare fra slanger, hveps og til og med leoparder, og det er blod-sugende igler overalt, men ledelsen betaler ikke engang kompensasjon dersom arbeidere dør av slangebitt. På toppen av alt dette må vi plukke 17 kilo teblader for å få en mager dagslønn på 500 rupier, og bare 25 rupier for hver kilo over det baisismålet.»

Hun jobber på plantasjens tefabrikk om nettene, og på tefeltene i løpet av dagen for å prøve å spe på inntektene sine. Det er ingen spesiell kompensasjon for nattarbeid. Hun forklarte at kostnadene for å holde sine tre barn på skolen var en stor byrde.

«Jeg må betale 1.500 rupier studieavgift for hvert fag, og 400 rupier for en taxi for å få dem til skolen i tide. Så vi har ikke råd til å sende dem til private klasser for flere fag, og for nye opptak krever skolene en donasjon på 6.000 rupier. Vi bruker minst 15.000 rupier per måned på mat,» sa hun. Familien hennes nedbetaler også 10.000 rupier per måned i utestående gjeld til lokale butikker.

Yogaranjani (til høyre)

Yogaranjani måtte avslutte skolegangen og begynne å jobbe på plantasjen for å understøtte sine tre søstre etter at faren hennes døde. «Min mor pleide å stå over måltider på grunn av fattigdom, men det problemet blant plantasjearbeidere består fortsatt i dag. Vi vil ha en slutt på denne situasjonen, sier hun.

«Jeg bodde hos en slektning med babyen min i tre år, etter at jeg var gift. Under regntiden hadde jeg store vanskeligheter, for vannet rant gjennom rommet, så da måtte jeg kjøpe et rom for 100.000 rupier, og det økte den økonomiske byrden vår.»

Som så mange andre arbeidere søkte Yogaranjanis mann seg til Colombo fordi han ikke fikk tilstrekkelig med arbeid på plantasjen. Da han kom tilbake etter tre måneder ble han først oppsakt av plantasjeadministrasjonen som derpå gjeninnsatte ham som en uformelt ansatt. Plantasjeforetakene gjør regelmessig det, for å slippe å betale arbeiderne månedlige godtgjørelser og pensjonsytelser.

R. Pusparany og hennes tre sønner i deres hjem

R. Pusparany og hennes familie bor i en liten midlertidig brakke av leirstein. De har bare ei seng, og en liten del av rommet anvendes til matlaging. Hun sa at fagforeningene alltid lover å skaffe boliger når det er valgtider, men at disse løftene aldri blir oppfylt.

«Hvordan skal vi kunne bygge et hus når lønna vår ikke engang er nok til måltider? Vi trenger 1.200 rupier hver dag for mat, men i forrige måned fikk jeg bare 3.900 rupier etter fradragene. Min manns månedslønn var 4.140 rupees. Noen ganger klarer vi å spe på med salater dyrket i feltene, i stedet for grønnsaker,» sa hun.

Sivapakyam sa at plantasjens inntektsdelingssystem var et bedrageri. «I november 2017 ga ledelsen oss 250 tebusker under sitt inntektsdelingssystem. De lovet å gi oss sytti prosent av inntekten dersom et kilo teblader ble solgt for 100 rupier. Prisen var 89 rupier bare i en måned, og deretter reduserte selskapet prisen til 30 rupier, etter fradrag for plantevernmiddel og gjødsel. Hvis de klargjør eller beskjærer tefeltet, må vi betale lønnskostnadene. Etter ett år av dette ga vi tilbake området med de 250 tebuskene, til selskapet, sa hun.

P. Sundaralingam, som leder den nyetablerte aksjonskomitéen på Abbotsleigh Estate, fortalte WSWS-reporterne at fagforeningene splitter arbeiderne. «De tar 150 rupier per måned som medlemsavgifter, men fagforeningslederne kommer ikke hit for å hjelpe til med eventuelle vanskeligheter vi står overfor,» sa han. Han la til at Abottsleigh-aksjonskomitéen ville bringe sammen arbeiderne og skape betingelser for en forent kamp, for å vinne en tilstrekkelig lønnsvekst og forbedre arbeidernes rettigheter.