Den 21. desember reiste WSWS-reportere til den andre Folkeforsamlingen som «de gule vestene» i byen Commercy i Nordøst-Frankrike holdt. Over 100 arbeidere, kontraktører, småforretningsfolk og arbeidsledige samlet seg for å diskutere perspektiver for en kamp mot den franske presidenten Emmanuel Macron.
Denne forsamlingen, organisert av arbeidende mennesker mot hele det politisk etablissementet og fagforeningsbyråkratiet, var en viktig erfaring for den internasjonale arbeiderklassen. Det viser hvordan arbeidere, og sjikt av undertrykte mennesker som er alliert med dem, kan ta sin kamp ut av hendene på fagforeningsbyråkratiene og de kapitalistiske politikerne. Hvis slike forsamlinger spredte seg over Frankrike og Europa, under betingelser der en marxistisk forankring ga dem et revolusjonært perspektiv, kunne de tjene som arbeidsklassens organer som statsmakt kunne overføres til.
Til tross for medienes nedvurderinger av «de gule vestene» som uvitende og herjende opprørere, arrangerte forsamlingen tre timer med intensive diskusjoner om to emner: innrømmelsene Macron hevder å ha gitt for å overbevise dem om å legge ned bevegelsen, og perspektivet for en overføring av makt til folket.
Møtet viste først en video som rev i stykker Macrons angivelige løfte om å øke minimumslønna. Dette tiltaket er faktisk bare midlertidig, gjennomføres ved å øke bonuser, og finansieres via gjeld og nedskjæringer på utlegg til offentlige tjenester; og siden Macron også fastholder skattelettelsene for de rike og gir titalls milliarder av euro i foretaksskattekutt, er innrømmelsen faktisk ikke tilfredsstillende, ifølge videoen. Denne analysen ble bredt delt av forsamlingen.
Det fulgte en diskusjon om taktiske spørsmål som reises på det nåværende stadiet av bevegelsen: hvorvidt man skulle dra for å demonstrere i Paris, eller om man skal sende «klage notater» til Macron, som det er forespurt. «De gule vestene» kritiserte også Macrons tråkking på sosiale og demokratiske rettigheter som ble innført med konstitusjonen av 1946, etter frigjøringen fra nazi-okkupasjonen. Via forslaget om en borgerinitiert folkeavstemming (RIC) krevde de retten til å pålegge og oppheve lover, straffetiltale embetsmenn og å endre Forfatningen uavhengig av Den franske nasjonalforsamlingen.
Folkeforsamlingen kritiserte et forslag fra en fagforeningsrepresentant som deltok på møtet, om å håndtere økologiske problemer ved å beskatte importer fra langt unna, der flere deltakere understreket at det av kostnadsgrunner ikke lenger er praktisk å bare «kjøpe franskt».
Diskusjonen dreide seg så over til spørsmålet om overføringen av makt til
folket. En taler reiste flere ulike eksempler på regionalt selvstyre: Paris-kommunen av 1871, Chiapas-regionen i Mexico eller Rojava, og i dag det kurdiske området Syria som er blitt omdannet til en uavhengig sone under overoppsyn av den blodige NATO-proxykrigen i Syria. Andre refererte motstandsmilitser i Limousin-regionen under nazi-okkupasjonen og Den andre verdenskrigen.
Dette reiste innvendinger om at det ville være vanskelig å overføre makt til folket i Frankrike, der staten spiller en så sentral rolle i finansieringen av de offentlige tjenestene, basert på eksemplet på kamper i land der geriljakrigere forsøker å eksistere mer eller mindre uavhengig av staten.
Alexandre Lantier fra Parti de l'égalité socialiste (PES) talte kort, for å understreke forsamlingens bredere betydning, og støtten fra arbeidere internasjonalt for «gul vest»-kampen for sosial likhet og mot Macron og hans brutale undertrykking. Han pekte på behovet for å mobilisere arbeidere i Frankrike og internasjonalt i kamp, samtidig som han avviste forsøkene på å dreie «de gule vestene» inn bak det politiske etablissementet. Han sa at en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen, bevæpnet med et sosialistisk program, kunne ta kontroll over økonomien og den politiske makten.Denne intervensjonen fremprovoserte flere spørsmål om hvorvidt en internasjonal kamp er nødvendig, og om et sosialistisk perspektiv eksisterer annet enn historikken fra Frankrikes hatede, big-business Sosialistparti (PS). Flere deltakere oppfordret til å kjøpe mat fra lokale økologiske bønder. Det fikk et sint tilsvar fra en enlig mor, som sa at hun knapt hadde nok penger til å kjøpe mat som var gått ut på dato, langt mindre å kunne subsidiere økologiske bønder.
PES-medlemmer fortsatte sin diskusjon med forsamlingsdeltakere.
Adam, en av møtearrangørene, fortalte WSWS: «Jeg var veldig begeistret for presidentvalget (2017), men etterpå ble jeg var skuffet fordi jeg skjønte at det frie markedet var på vei. Så da denne gul-vest-bevegelsen dukket opp, apolitisk, tenkte jeg, nå kan vi endelig uttrykke oss, jeg ville dra over til Commercy og bli med i debatten. ... Jeg hadde vært veldig skuffet, jeg spurte meg selv, siden valgene ikke fungerer, hva kan jeg egentlig gjøre, helt konkret?»
Han la til: «I den kapitalistiske økonomiens navn blir menneskene kastet til side. Det er uakseptabelt, Frankrike har angivelig et sosialt system basert på solidaritet, men ser man på det, så skjønner man at det egentlig ikke er tilfellet, fordi privatprofitten er til slutt det som bestemmer.»
Martine fortalte WSWS at hun ble med på bevegelsen fordi «det er mange mennesker som bor veldig dårlig, med svært små ressurser. ... Jeg har mulattbarn, og de spør meg, mamma, hvorfor er Frankrike som dette? Og for meg er det en ekte kamp, å være sterk og si, nei du må ha verdier og du må holde på dem.»
Hun understreket betydningen av den internasjonale støtten for «gul vest»-protestene og sin motstand mot franske imperialistkriger i Afrika: «Arbeiderne overalt er drittlei av å jobbe som slaver.»
En annen møtedeltaker, Mdm. Laurent, fortalte WSWS at hun ble «en gul vest» fordi «jeg har tre barn å mate. Hvordan skal jeg kunne gjøre det på € 600 i måneden? Jeg er i skilsmisseforhandlinger, mannen min betaler meg € 100 euro i barnebidrag, jeg må klare meg på € 600. Hvordan skal jeg få til det? Ingen hjelper oss, alle sparker oss rundt. ... Arbeidsledighetssenteret sparka meg vekk, ‘du har ikke bil, så du kan ikke få noe opplæring, eller gjør det, eller det.’ Problemet er at det er en ond sirkel.»
Hun la til: «Det er jul, det er ingenting hjemme – ikke et tre, ingen dekorasjoner, nei, ingenting. Møblene mine er brukt, eller de er gaver eller på lån, fordi jeg ikke har noe. Men ingen offisiell bryr seg om det.» Spurt om noen fagforening eller noe politisk parti hjalp henne, svarte hun: «Ikke i det hele tatt.» Hun fortsatte: «Kanskje hvis alle damene gikk ut på gata og konfronterte politiet, kanskje ville de da gi etter.»
Hun la til at hun kunne støtte dannelsen av Folkeforsamlinger
internasjonalt: «Hvis dét kunne hjelpe alle, rundt hele verden, hvorfor ikke? Det måtte virkelig være alle, for uansett, i politikken er de alle helt råtne. Det er ikke én av dem som er noe bedre enn de andre.» Hun la til: «Vi trenger Folkeforsamlinger, av vanlige mennesker. Vi kan planlegge folkeavstemminger. Og så snart det er noe som er viktig på gang, da kan vi si ja eller nei.»