Året 2018 går mot slutten med en historisk politisk krise i USA. I løpet av den siste uka har Washington blitt rystet av konflikter over Donald Trumps beslutning om å trekke amerikanske tropper ut av Irak og redusere troppenivåer i Afghanistan, og den påfølgende oppsigelsen fra forsvarsminister James Mattis. Dette har sammenfalt med en skarpt fall på aksjemarkedet og en delvis regjeringsnedstengning, som kan strekke seg vel inn i neste år.
Det er ikke Trumps fascistiske angrep mot innvandrere, hans krig mot arbeiderklassen eller hans krigshissing mot Kina som har utløst akutte anfall av raseri innen staten og fra Det demokratiske partiet. Det er snarere hans tilsynelatende intensjon om å avslutte krigene i Syria og Afghanistan, som begge er ikke-erklærte og illegale.
Det blir reist spørsmål om administrasjonens fremtid. Chuck Todd, vert for NBCs «Meet The Press»-program, sa på søndag at Mattis fratredelse i protest over troppeuttakene kunne være «begynnelsen av den funksjonelle slutten på dette presidentskapet». Han refererte til erosjonen av Trumps støtte blant senatsrepublikanerne, som har tjent som en buffer mot etterforskningene, sentrert rundt granskningen til forhenværende FBI-direktør Robert Mueller, av Trumps personlige forvaltninger og Trump-valgkampanjens påståtte tilknytninger til Russland.
Demokratene, som taler for militæret og etterretningsapparatet, ser i Trumps utenrikspolitiske skifter en oppgivelse av det de ser som en grunnleggende forutsetning for amerikansk utenrikspolitikk: At kontroll over Midtøsten er essensielt for å motvirke Russland, som igjen er nødvendig for å konfrontere Kina. Den demokratiske senatoren Chris Coons erklærte på CBS’ «Face the Nation»-program på søndag at «president Trump leverer en stor stor julegave til Vladimir Putin i Russland og til Ayatollah Khamenei i Iran.»
I prosessen innordner demokratene seg skamløst med de mest reaksjonære kreftene i statsapparatet og militæret. «Mad Dog» Mattis, slakteren av Fallujah, som en gang erklærte at «det er morsomt å skyte noen mennesker», har blitt forvandlet til en søyle av moralsk dydighet. Dick Durbin, Senatets nestrangerte demokrat, erklærte på «Meet the Press» at «det knuser mitt hjerte» å se Mattis gå. Han sa at han bønnfalte Mattis om å «bli, bli så lenge du muligens kan», fordi «vi desperat trenger din modne stemme, din patriotismens stemme».
Krigsforbryteren Mattis, fortsatt i live, er på samme kurs mot politisk helgenerklæring som demokratene og mediene tidligere beredte for avdøde John McCain og George H.W. Bush.
Det er mer enn et snev av oppfordringer til militæret om direkte inngrep mot Trump. Skulle det komme et trekk for å fjerne Trump gjennom en slags palasskupp, ville det ønskes velkommen av demokratene og mediene. Ut fra de uttalelsene som serveres kan man bare konkludere med at dette ville bli etterfulgt av en umiddelbar eskalering av krig i Midtøsten og aggresjon mot Russland.
Den rasende reaksjonen mot Trumps trekk i Syria og Afghanistan avslører bedrageriet i «krigen mot terror», angivelig lansert for å bekjempe islamske terrorister. Trump rettferdiggjorde sin plan om å trekke tilbake amerikanske tropper med å påpeke at ISIS har blitt nedkjempet i Syria. Men, som dusinvis av indignerte opponenter av tiltaket har uttalt, er det egentlige problemet ikke ISIS, men snarere kampen mot Washingtons geopolitiske rivaler i Midtøsten og Sentral-Asia, fremfor alt Russland og Iran.
Faktisk var hendelsene den 11. september 2001 kun et påskudd for gjennomføringen av ekspansjonistiske planer utarbeidet lang tid på forhånd, først med invasjonene av Afghanistan og Irak under Bush, etterfulgt av krigen mot Libya, og så den CIA-støttede borgerkrigen i Syria under Obama. Den opprinnelige begrunnelsen er i all vesentlig grad blitt droppet, og amerikansk utenrikspolitikk har blitt avslørt for hva den er – forsøk på å kontrollere verden med militærmakt.
Å påpeke dette er ikke på noen måte å minimere Trump-administrasjonens reaksjonære karakter. Det hvite hus forfølger sitt eget brand av imperialistisk politikk, som respektfullt påkaller «America First»-kampanjen til Charles Lindbergh før USAs inntreden i Andre verdenskrig. Lindbergh var pro-nazismen. Men mens hans viktigste motstandere innen styringsklassen – selv mens de presset på for amerikansk intervensjon i den imperialistiske slaktingen – bibeholdt visse forpliktelser til demokratiske prosesser, er det ingen slik forpliktelse innen styringsklassens og statens antiTrump-fraksjoner.
Trumps fokus er mer på Kina. Mens han håper å kunne utnytte populariteten av å trekke tropper ut fra Midtøsten og Sentral-Asia, har hans administrasjon skissert en utenrikspolitikk med fokus på «stor makt»-konflikt med Amerikas største økonomiske rival.
Der den konfronterer den amerikanske utenrikspolitikkens fiasko over det siste kvarte århundret, representerer Trump-administrasjonen en dreining til en mer unilateralistisk og nasjonalistisk geopolitikk. Og der Trump står overfor voksende motstand innenfra staten vil han fordoble sine innsatser for å dyrke en fascistisk base, blant annet innen militæret og politistyrkene.
Å snakke om «venstre» og «høyre» innenfor dette rammeverket er meningsløst. Konflikten er mellom forskjellige former for ekstrem reaksjon.
De ulike organisasjonene som utgjør pseudo-venstre, som taler for privilegerte deler av den øvre middelklassen, tjener som støtterekvisitter for Det demokratiske partiet. Demokratene har uopphørlig fremmet rase- og kjønnspolitikk, som over det siste året har blitt ført under #MeToo-banneret. Et sentralt formål har vært å dyrke en base for sin krigspolitikk innen disse sjiktene.
Midt i den politiske krigen som raser i Washington er det visse stemmer som merker seg ut ved deres taushet. Socialist Worker, publikasjonen til Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO), har ikke sagt noe. Jacobin-magasinet, innordnet med De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA), har ikke sagt noe. Socialist Alternative har ikke sagt noe. Det har heller ikke politikerne fra Det demokratiske partiet som disse organisasjonene har fremmet – Vermont-senator Bernie Sanders, innkommende New-York-representanten Alexandria Ocasio-Cortez, m.fl.
De er tause fordi de støtter Det demokratiske partiets linje. De støtter krig og de støtter amerikansk imperialisme.
Deres reelle politiske linje er formulert av Joan Walsh fra The Nation, ofte referert av Socialist Worker og andre pseudo-venstre-publikasjoner. I artikkelen «Som Trump Raser, Måtte Gud Ha Nåde Med Oss Alle,» bemerker Walsh Trumps beslutning om å overse rådene til «en livslang militær leder og offentlig tjener som forsvarsminister Jim Mattis».
Ingen steder i alt dette – fra Trump-administrasjonen, til Det demokratiske partiet, til pseudo-venstre – er det noe uttrykk for arbeiderklassens interesser, det store flertallet av befolkningen. Arbeiderklassen må ikke tillate seg å bli omdirigert inn bak noen av fraksjonene av styringsklassen. Den må fremme sin egen løsning på den kapitalistiske krisen: sosialistisk revolusjon.
I analysen av konfliktene i Washington på et tidligere stadium skrev WSWS i sin uttalelse den 13. juni 2017, «Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi», at «Trumps motstandere innen det politiske etablissementet, inkludert både demokrater og republikanere, taler for en fraksjon av foretaks- og finansliten.» Deres forskjeller med Trump «er hovedsakelig rettet inn mot utenrikspolitiske spørsmål». Den nåværende tilstanden av politisk krigføring bekrefter denne analysen.
Uttalelsen la til at «en helt annen konflikt utvikler seg – mellom styringsklassen og arbeiderklassen.» WSWS forventet at «interaksjonen mellom objektive krisebetingelser, både i USA og internasjonalt, og radikaliseringen av sosial massebevissthet vil finne uttrykk i utbruddet av klassekamp.»
Denne prognosen har også blitt realisert. Det siste året har bevitnet en betydelig vekst av kamper i arbeiderklassen, i USA og rundt om i verden. Dette er bare en forvarsel om de sosiale eksplosjonene som vil karakterisere 2019.
Den kritiske oppgaven er å bygge et politisk lederskap, Socialist Equality Party, for å formidle et stadig større nivå av forståelse og bevissthet til arbeiderklassens bevegelse, og å knytte veksten av klassekamp til en sosialistisk, internasjonalistisk og antiimperialistisk bevegelse for å ta statsmakten og omorganisere det økonomiske liv på grunnlag av sosiale behov, ikke privat profitt.