Tysklands Der Spiegel sprer falske nyheter

Av Peter Schwarz
27 December 2018

Det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel har de siste årene publisert mange nyhetsrapporter som var fullstendig fiktive. Redaktørene for Tysklands mest leste ukentlige nyhetsmagasin ble i forrige uke tvunget til å komme med denne innrømmelsen.

Ifølge den siste utgaven av magasinet har Claas Relotius, en av deres egne skribenter, «i en stor grad manipulert sine historier» og fortalt «vakkert konstruerte eventyrberetninger». «Sannhet og løgn var blandet sammen i hans tekster.» Noen av beretningene hans var «fullstendig oppdiktet og andre var delvis spritet opp, med justerte sitater og andre former for faktiske forvrengninger».

Ifølge egne utsagn har Der Spiegel publisert 55 originaltekster av Relotius, «hvorav mange er helt eller delvis oppfunnet, forfalsket, forløyet». Journalisten, født i 1985, jobbet for Der Spiegel i syv år, det siste halv-annet-året som heltidsansatt. Han har også skrevet artikler for mange andre tyske publikasjoner, blant annet Cicero, taz, Die Welt, SZ-Magazin, Weltwoche, ZEIT online, ZEIT Wissen, Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung og Neue Zürcher Zeitung am Sonntag.

Den 33-årige Relotius var ansett som en stjernejournalist og mottok en rekke utmerkelser for sine reportasjer, blant andre Peter-Scholl-Latour-prisen og forøvrig priser fra Konrad-Duden, Kindernothilfe og Katolske Coburg Media. CNN utnevnte ham til «Årets journalist». Han mottok også Reemtsma Frihetsbeæringen og Den europeiske presseprisen, og han var på Forbes-lista over «30 under 30 – Europa: Media».

Der Spiegel har reagert på avsløringen av magasinets medvirkning til spredningen av massive mengder falske nyheter med en blanding av innrømmelse av skyld, selvmedlidenhet og et forsøk på å frasi seg ansvar. Redaksjonsstaben fremstiller seg som et uskyldige offer for en bedrager, og lover høytidelig å gjøre bot.

Der Spiegels siste utgave dedikerer 24 sider og et forsidefoto til Relotius-affæren. Der erklærer redaksjonen: «Dette huset er sjokkert. Det verste som kunne skje et redaksjonsteam har skjedd oss. Vi skal snu hver en stein, og vi har opprettet en kommisjon som grundig sjekker Relotius-saken, så vel som alt annet som måtte komme opp.»

Faktisk var ikke de falske reportasjene til Relotius så vanskelige å avdekke. En annen Spiegel-ansatt, Juan Moreno, foretok en grundig gjennomgang som avslørte Relotius’ løgner, men da han varslet Spiegel-redaktørene ble han møtt med en vegg av avvisninger.

Sjefredakstør Ullrich Fichtner innrømmer: «I konflikten om Relotius risikerte Moreno sin egen jobb, der han desperat gransket sin egen kollega, på sin egen fritid, og alt for egen regning». «I tre eller fire uker gjennomgikk Moreno et helvete, fordi kolleger og overordnede i Hamburg først ikke trodde på hans påstander.»

Moreno hadde sine mistanker lenge før Relotius begynte å jobbe for Der Spiegel. Som han rapporterer i den siste utgaven hadde han lest en artikkel av Relotius om «den angivelig første skatterådgiveren på Det sosialistisk Cuba», som hevdet at skopussere sto i kø for å søke hans råd. «Så, nok en gang, har skopussere skattproblemer, og dette er på Cuba!" beskriver Moreno sin reaksjon, der han konkluderer: «Alle som leser en Claas-Relotius-tekst i dag må lure på hvor dumme Der Spiegel og alle prisjuryene må ha vært for å kunne på tro slik tøys.»

For fire år siden hadde det sveitsiske magasinet NZZ folio allerede avsluttet sitt samarbeid med Relotius, etter at det kom for dagen bisarre motsigelser i en rapport han skrev om Finland.

Man kan bare konkludere med at Der Spiegel, de andre avisene og prisjuryene, publiserte og belønnet Relotius’ forfalskninger fordi han skrev det de ønsket å høre. Hans løgner passet inn i deres offisielle narrativ og forsterket styringselitenes propaganda.

Josef Joffe, over lang tid medredaktør for Die Zeit og beryktet for sine egne nedrige propagandaartikler, innrømmer dette åpent i et innlegg på Politico. Han skriver: «I Relotius’ sak kan en annen, en mer lumsk dynamikk ha vært på gang – redaktørenes uuttalte formodninger der de sender ut sine journalister, og deres forventning om at den rapporterte beretningen som kommer tilbake skal bekrefte det de allerede vet å være tilfelle.»

Et blikk på noen av Relotius’ rapporter som ifølge Der Spiegel er basert på forfalskninger, bekrefter dette. Faktisk sett er de like fenomenale som Grimms eventyrfortellinger, men de passer godt inn med offisiell utenrikspolitikk og militaristisk propaganda.

I februar 2017 publiserte Der Spiegel storyen «Løveungene», en Relotius-reportasje om to brødre, 12 og 13 år gamle, som ble kidnappet, torturert, indoktrinerte av Den islamske staten, for så å bli sendt til Kirkuk iført bombevester. Selv om teksten ifølge Der Spiegel er «et spesielt frastøtende eksempel på Relotius’ forfalskninger», opprettholder de rosen av artikkelen, selv nå.

«I slike tekster er samtiden redusert til et lesbart format, samtidshistoriens brede sveip er håndgripelig, og plutselig er det store bildet forståelig fra et menneskelig perspektiv,» skriver sjefredaktør Ullrich Fichtner. «Enhver som har tilgang til et slikt materiale som reporter, og som har et talent for dramaturgi, kan spinne gull av det, som i eventyret. Relotius har talentet. Han finner på materialet. Han presenterte en av de beste historiene de siste årene, et mesterverk.» Han «forblindet alle. Sjefredaktører, avdelingsledere, arkivarer, kollegaer, journaliststudenter og venner. Ulike juryer bestående av biskoper og entreprenører, menneskerettighetsaktivister og mediaprofesjonelle, politikere og sponsorer var alle ekstatiske over hans tekster, og med rette: de var ofte kjempeflotte og vakre.»

Om Der Spiegel var ærlig, måtte magasinet innrømme at de respektive biskoper og entreprenører, menneskerettighetsaktivister, mediaprofesjonelle, politikere og sponsorer som alle var «ekstatiske» over Relotius’ artikler var det fordi beretningene føyde seg sømløst inn i den offisielle krigspropagandaen som søker å forsvare de imperialistiske militærintervensjonene og krigsforbrytelsene i Irak og Syria, under dekke av kampen for demokrati og menneskerettigheter.

Relotius’ rapportering er ikke bare bedrageri på et empirisk nivå fordi han fritt har diktet opp begivenheter, individer og dialoger, men fordi han også har forfalsket konteksten, bakgrunnen og årsakene til katastrofen i Midtøsten, som har drevet millioner av mennesker enten til deres død eller på flukt fra deres hjemland.

Relotius forblir en amatør i så henseende. Hans avsløring er så pinlig for Der Spiegel og resten av media fordi han jobbet med forfalskninger på et så grovt plan, mens de gjør akkurat det samme, om enn noe mer subtilt. I en tid da den venstreorienterte og sosialistiske pressen regelmessig blir fordømt for å publisere falske nyheter og blir sensurert på internett, har Spiegel-skandalen ført til at mange mennesker innser at de blir lurt, manipulert og holdt for narr av hovedstrømsmediene.

Et annet av mange eksempler på hvordan Relotius forsterket offisielt distribuerte fordommer var hans reportasje «På et lite sted», publisert av Der Spiegel i mars 2017. Han skildret innbyggerne fra Fergus Falls i Minnesota der flertallet stemte på Donald Trump, som primitive landsbyknøler. Beretningen ble siden grundig kontrollert og gjennomgått over en periode på halvannet år av to av byens innbyggere, og eksponert som et komplett fantasiprodukt. Der Spiegels redaktører hadde for deres del ingen problemer med artikkelen.

Nok en gang tjente forfalskningen den offisielle propagandaen. Den komplekse virkeligheten – og spesielt den militaristiske antiarbeiderklassepolitikken til Barack Obama og Hillary Clinton, som muliggjorde Trumps valgseier – er utelatt. I stedet er Trumps velgere portrettert som en tilbakestående, reaksjonær masse.

Det er ingen tilfeldighet at Relotius ble belønnet med ansettelse som journalist hos Der Spiegel. Nyhetsmagasinet har gjentatte ganger publisert aggressive kampanjer i den tyske imperialismens tjeneste, forkledd som reportasjer. I februar 2014 publiserte Dirk Kurbjuweit, nå nestleder for magasinet, artikkelen «Spørsmålet om ansvar splitter i dag historikere», der formålet var å nedtone forbrytelsene begått av tysk imperialisme under både Første og Andre verdenskrig, for å støtte opp under gjenopplivelsen av tysk militarisme.

Senere deltok Der Spiegel i kampanjen mot den trotskistiske ungdomsorganisasjonen IYSSE, som hadde kritisert denne artikkelen – og spesielt uttalelsen fra historikeren Jörg Baberowksi, som hadde uttalt: «Hitler var ikke ondskapsfull.» Både i universitetsutgaven Spiegel Uni og på Spiegel Online fordømte Sebastian Kempkens febrilsk IYSSE, uten noe forsøk på å underbygge sine påstander. «Rennesteinsjournalistikk i tysk imperialismes tjeneste», kommenterte vi den gangen. [lenke til engelsk tekst]

I juli 2014 utkom Der Spiegel med en forside som fyrte opp under kampanjen for krig mot Russland. I fete typer krevde de «Stopp Putin Nå!» omgitt av et galleri av privatbilder som viste ofrene fra flyvningen MH 17 som ble skutt ned over Ukraina. Enda i dag foreligger det ingen avgjørende bevis for at Russland var ansvarlig for nedskytingen av flyet.

Basert på magasinets historikk og de siste avsløringene er Der Spiegels påstand om at de ble lurt av Relotius og har vært forpliktet til sannhet og sitt proklamerte journalistiske ideal «Si hva som er», helt uten troverdighet.