Israels Netanyahu kaller til nyvalg under anklager om korrupsjon

Av Jean Shaoul
27 December 2018

Benyamin Netanyahu kunngjorde på mandag den 24. desember at han vil oppløse parlamentet og avholde nyvalg den 9. april, i stedet for i november slik loven krever, og han utløser dermed en kort valgkamp etter israelske standarder.

Det etterfølger avgjørelsen fra statsadvokatens kontor den 19. desember om å anbefale å tiltale Netanyahu for bestikkelser på to punkter. Dette, sammen med tilsvarende anbefalinger fra skattemyndighetens anklagere og fra politiet, gjør det nesten uunngåelig at førstestatsadvokaten Avichai Mandelblit, som lenge har forskjøvet saken som en venn av Netanyahu, vil måtte føre frem tiltaler.

Fratredelsen av forsvarsministeren og partilederen for Israel Beiteinu (Israel er Vårt Hjem) Avigdor Lieberman i forrige måned, som etterlot Netanyahus sprukne Likud-ledede koalisjon med et flertall på ett sete i parlamentet, gjorde et tidlig nyvalg så godt som avklart.

Lieberman trakk seg i protest, med rasende fordømmelser fra Netanyahus fascistiske koalisjonspartnere av den mest høyreorienterte statsministeren i Israels 70-årige historie, for å være for «myk» i Gaza i kjølvannet av Netanyahus avtale om en våpenhvile der med Hamas, den borgerlige islamistiske gruppen som kontrollerer det utfattige Israel-okkuperte palestinske territoriet.

Mens meningsmålingene lenge har gitt Netanyahu og hans Likud-parti en klar ledelse over sine rivaler, forsøkte Netanyahu å bruke den lille tiden han hadde tilgjengelig for å sette en dato som ville gi ham maksimal fordel.

Fast bestemt på ikke å bli overgått av sine høyreorienterte partnere, søkte Netanyahu å presentere seg som «Mr. Sikkerhet» og sendte Israels forsvarsstyrker (IDF) – med en fanfare av publisitet – for å sprenge noen forlatte tunneler under Israels nordlige grense, som har vært kjent lenge, en gang bygd av Hizbollah, den militante sjiitiske gruppa som har betydelig støtte i Libanon.

Tidligere i desember godkjente han en serie provoserende militæroperasjoner etter et attentat på israelske bosettere på den palestinske Vestbredden, som førte til at seks palestinere døde og minst 100 ble arrestert, under protestene som brøt ut over israelsk brutalitet i Nablus, Tulkarem, Ramallah, Hebron og al-Bireh.

Netanyahu fulgte opp dette brutale tilslaget med et løfte til sin høyreorienterte base om å utvide bosetningene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, som Israel annekterte ulovlig etter sine erobringer i juni-krigen i 1967. Han annonserte at han hadde til hensikt å legalisere tusenvis av boliger som var bygget i bosetningsutposter på Vestbredden, som tidligere var erklært ulovlige under israelsk lov, mens han skulle gå videre med planene om å omdefinere Jerusalems grenser for en utelukking av palestinske innbyggere.

Tilsvarende kunngjorde Israels vannmyndigheter sine planer om å bygge en vannrørledning på tvers over sørvest-Nablus, som vil ødelegge palestinske landbruksområder og utvilsomt er del av et komplott for å danne en stor bosettingsblokk som vil skille Nablus fra Ramallah på Vestbredden.

Etter å ha trenert etterforskning i månedsvis av det som nå, på bakgrunn av lydopptak frigjort så langt, fremstår som en klappet og klar sak om bestikkelser, anbefalte statsadvokaten Shai Nitzan endelig at statsministeren måtte tiltales for to av de fire tilfellene av bestikkelse som har har vært under granskning over mange år, kjent som sakene 4000 og 2000.

Lydopptakene gir et avslørende innblikk i den israelske politikkens natur og måten politisk innflytelse og tjenester blir kjøpt og solgt, på bekostning av det bredere publikum, i det de israelske politikere liker å hevde er «det eneste demokratiet i Midtøsten».

Det viktigste tilfellet er Sak 4000, også kjent som Bezeq-affæren, som relaterer seg til påstander om at telekomm-milliardæren Shaul Elovitch ga Netanyahu gunstig dekning på sin nyhetsnettside Walla, i bytte for hans regulatoriske tjenester.

Sak 2000 dreier seg om Netanyahus i siste instans fallerte forsøk på å slutte en avtale for mer gunstig dekning med Arnon Mozes, utgiver av dagsavisa Yedioth Ahronoth, i bytte mot å skade den rivaliserende gratisavisa Israel Hayom, ei pro-Netanyahu avis grunnlagt og finansiert av den amerikanske kasino-milliardæren Sheldon Adelson.

I årevis har Netanyahu, den ultimate kyniske politikeren, avvist påstandene og hevdet at de var en venstreorientert sammensvergelse mot ham, som ikke var noe å svare på. Men nå, med kunngjøringen om at statsadvokaten Shai Nitzan vil anbefale tiltaler, hvilket innebærer at førstestatsadvokat Avichai Mandelblit i sin tur vil kunngjøre sin beslutning om å rettsforfølge ham en gang i løpet av første kvartal 2019, har Netanyahu så langt fra villet trekke seg fra sitt embete, med derimot arrogant fremskyndet nyvalget så tidlig som mulig.

På den måten satser han på at hans langvarige venn og tilhenger, førstestatsadvokaten Avichai Mandelblit, vil tilbakeholder enhver beslutning om å anklage ham for korrupsjon til etter valget, for ikke å bli sett som å ville forsøke å påvirke velgerne. Mens han nå vil måtte føre valgkamp under en mørk sky, er dét å foretrekke fremfor å gjøre det som en tiltalt skurk og korrupt politiker.

Men på den annen side, skulle Mandelblit bestemme seg for å fremme tiltale før valget, vil Netanyahu nekte å trekke seg. Hans høyreorienterte allierte vil med all sannsynlighet gjøre en martyr av ham og hevde at han er utsatt for et «dyp-stat-kupp». Skulle han gå hen å vinne valget til tross for tiltale, ville Netanyahu ta det som et mandat for styrkningen av hans egen posisjon og derpå rense det juridiske apparatet på en slik måte at han kunne komme seg ut av det hele uten skrammer.

Han har erfaring med dette. Hans regjering har introdusert en rekke reaksjonære lover som underminerer friheten til å kritisere israelsk politikk, deriblant forbudet mot Boikott, avhendelse og sanksjonsbevegelse (BDS – Boykott, Divestment and Sanctions) og målrettingen av venstreorienterte NGOer, mens Nakba-loven innvilger finansministeren mandat til å pålegge stramme bøter på statsfinansierte organisasjoner som bokfører utgifter for feiringen av Uavhengighetsdagen som en sørgedag.

Den nylige nasjon-stat-loven – som, i form av en basislov, har konstitusjonell status – fastholder jødisk overherredømme som statens juridiske grunnlag, på bekostning av israelske palestinske borgere, som del av sioniststatens besluttsomhet for å bygge et etno-sentristisk samfunn ved hjelp av en apartheid-type undertrykking av det palestinske folket.

Netanyahus justisminister Ayelet Shaked fra den fascistiske HaBayit HaYehudi (Det Jødiske Hjemmet) har gjort det til sitt uttalte mål å begrense Israels domstolers makt, samtidig som hun vil styrke både det eksekutive (regjeringen og statsapparatet) og Knesset (det lovgivende parlamentet) over domstolene. Naftali Bennett, leder av Det jødiske hjem og en nøkkelkonkurrent for Netanyahu, ønsker å frigjøre IDF (Israels Defense Forces) fra alle juridiske begrensninger, og erklærer at IDF-soldatene frykter rettslige tiltak mer enn de frykter Hamas, og at de ikke kan forsvare sine borgere skikkelig når deres hender er bundet av «legalisert» tenkning.

Netanyahu har smidd allianser med ytrehøyreorienterte, autoritære partier og deres ledere i Europa, deriblant Ungarns statsminister Viktor Orbán, han har tilgitt Polens regjering for avvisningen av Polens rolle i utryddelsen av de europeiske jødene i nazistenes konsentrasjonsleirer og han har ønsket velkommen Italias innenriksminister og Lega-leder Matteo Salvini, som åpent beundrer den fascistiske lederen Benito Mussolini, så vel som president Rodrigo Duterte fra Filippinene. Det er ingen tilfeldighet at hver og én av dem tar små hensyn til demokratiske normer, og til domstolenes uavhengighet.

Antidemokratiske tiltak til støtte for Israels finans- og foretakseliter og deres politiske representanter, er på dagsorden i dag nettopp fordi landet er ridd av sosiale spenninger. Det har den høyeste fattigdomsraten av alle de såkalte utviklede landene, og den mest ekstreme sosiale ulikheten med unntak av USA, som har ført til økende arbeiderklasseprotester og streiker, blant annet en nylig landsomfattende arbeidsnedleggelse av sosialarbeidere, over dårlige lønninger og forverrede arbeidsforhold.

I forrige uke, da det fremkom rapporter om stigende priser på grunnleggende varer som vann, elektrisitet og mat, som har etterfulgt prisstigninger for gass- og mobiltelefonavgifter, forsikrings- og eiendomsskatt, tok hundrevis av israelere til gatene i Tel Aviv, Israels største by og kommersielle hovedstad, for andre lørdagen på rad, samtidig med tilsvarende demonstrasjoner i løpet av helgen i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika, deriblant i Tunisia og Jordan.

Iført «gule vester» protesterte de mot prisstigningene, og satte scenen for en tre-måneders-kampanje blant stigende klassekamper.