Til minne om Kinder-transporten: 80 år siden 10.000 hovedsaklig jødiske barn ble sluppet inn til Storbritannia

Til 10. februar 2019 ved Det jødiske museum London

Det jødiske museum London minnes for tiden 80-årsjubiléet for Kindertransporten (‘Barnetransporten’). Utstillingen, Remembering the Kindertransport: 80 yearson [Til minne om Kindertransporten: 80 år etter], vises til den 10. februar 2019.

Kindertransporten var transporteringen av nesten 10.000 uledsagede, hovedsakelig jødiske og andre «ikke-ariske» barn fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia til Storbritannia, mellom desember 1938 og utbruddet av Den 2. verdenskrigen, september 1939.

Statsminister Neville Chamberlains konservative regjering tillot motvillig barna tilgang til Storbritannia på grunn av den offentlige avskyen over den antijødiske pogromen i Tyskland natta fra den 9. til den 10. november 1938, kjent som Kristallnacht (De knuste glassrutenes natt).

Brennende synagoge i Siegen under Kristallnacht

Kristallnacht var på forhånd vel forberedt av nazistene. Fra én dag til den neste ble nesten alle Tysklands 1.400 synagoger brent til grunnen og 7.000 jødiske butikker og bedrifter ble ødelagt. Jøder, uansett alder og kjønn, ble slått og banka opp, og dusinvis ble drept. I etterdønningene av pogromen beordret den tyske regjeringen jøder å betale en kollektivbot på $ 400.000.000 dollar (i dagens pengeverdi $ 7 milliarder / NOK 61,34 milliarder), bannlyste dem fra all økonomisk aktivitet og rundet opp jødiske menn for transport til konsentrasjonsleirene.

Kristallnacht var forspillet for det 20. århundrets mest uhyrlige grusomhet – utryddelsen av seks millioner jøder under Holocaust, rundt to tredjedeler av Europas jødiske befolkning. Det kaldblodige mordet på etniske polakker, sovjetborgere og krigsfanger, homoseksuelle og sosialistiske og kommunistiske politiske motstandere, brakte dødstallet til anslagsvis 17 millioner.

Chamberlains respons på Kristallnacht var bare en midlertidig oppmykning av Storbritannias stramme innvandringsregler. Regjeringen ville ikke finansiere redningsoperasjonen, voksne skulle nektes visum og de få heldige barna som ble tillatt innreise til Storbritannia måtte sponses, og de ble omplassert til koloniene så snart det var praktisk mulig.

Kindertransport-utstillingen avslører grufullhetene fra 1930-tallet gjennom seks av de jødiske barnas personlige minner – Ann, Bea, Bernd, Bob, Elsa og Rut – alle nå i en alder av over 80 år.

Kindertransport-flyktningene [‘Avskjeder’]

I fire kortfilmer – Life Before, Goodbyes, New Beginnings, Memory and Legacy [Livet før, Avskjeder, Nye begynnelser og Minner og Arv] – byr de seks øyenvitnene unik og rørende innsikt i forfølgelsen Hitler slapp løs så snart han kom til makten i 1933, det hjerteskjærende å måtte forlate sine foreldre for å bli del av Kindertransporten de fleste ble aldri gjenforent – og hvordan det gikk dem i Storbritannia. Deres vitnesbyrd er av uvurderlig verdi, fordi de fleste arkivene om deres liv i Tyskland og Storbritannia ble tilintetgjort under og etter krigen.

Bob Kirk forklarer hvordan han ble tvunget til å studere Hitlers Mein Kampf på skolen, der barna «bare fikk lov til å sitte bakerst i klassen, måtte holde kjeft og fikk ikke delta i timene».

Bea Green på sin vei til Kindertransport

Bea Green minnes at hun fant blod på sin fars dress etter at han var slått av nazister og ble tvunget til å gå barbeint gjennom Münchens gater med en plakat der det stod: «Jeg er jøde, og jeg skal aldri igjen klage til politiet.» Mange år senere ble hun overrasket over å finne et foto av hans ydmykelser den dagen.

Bea Greens far tvangsmarsjert rundt i München

Ann Kirk forteller om sin reise til avgangsstasjonen for Kindertransport. Hun forteller hvordan «Mamma og pappa satt overfor meg, og de så på meg som om de ikke kunne få tatt øynene fra meg. Pappa, som vanligvis var en stor spøkefugl, prøvde å komme med noen vitser som ikke traff så veldig bra. Og da vi kom til stasjonen var det horder av foreldre og barn, som alle gråt. Vi satte opp en fasade. ‘Å, for et eventyr du skal ut på, Hannele’ ... Og så lød det ei fløyte for det siste farvel. Mamma og pappa klemte og kysset meg. Og så hvisket de til meg at jeg måtte se ut av vinduet på første stasjonen etter den neste, og det gjorde jeg. Der var mine foreldre på plattformen, og de vinket til meg som om hendene deres skulle falle av. Det var den aller siste gangen jeg så dem.»

Annonse i Jewish Chronicle der det bes om bistand

Et lite avisutklipp fra The Jewish Chronicle er på utstilling, med annonser som bønnfaller om hjelp. «Ei mor ber godhjertede mennesker om en tillatelse for to sjarmerende jenter på 11 og 17 år. Far i Dachau,» melder den ene. «Desperat østerriksk jødinne, her i tjeneste, tigger økonomisk bistand til å få foreldre ut av Østerrike. Far internert. Tid kort,» melder en annen.

Den siste delen av utstillingen, Memory and Legacy, reiser spørsmålet om hvorvidt mer kunne ha vært gjort for å hjelpe den jødiske befolkningen. Medkurator Kathrin Pieren fortalte meg: «Hvis du hører på beretningene, ja, det får deg til å tro at foreldrene kunne ha kommet. Eller at flere barn kunne ha kommet, dersom mer penger hadde vært tilgjengeliggjort. Det er et svært viktig spørsmål.»

«Regjeringens reaksjon er problematisk. Vi sier at regjeringen ga tillatelse for Kinder til å komme til Storbritannia, men det var den britiske befolkningen og forskjellige organisasjoner som organiserte redningsaksjonen. Og det var fantastisk hva de oppnådde.»

Kurator Kathrin Pieren

«Det er en myte om Kindertransport. Vi prøver å få folk til å tenke på den. Vi forteller ikke bare om de strålende sidene av saken.»

Kathrin forklarte at Det jødiske museum bidro til å organisere et «1938 in Retrospect»-seminar [‘1938 i Tilbakeblikk’], der historieprofessor Jennifer Craig-Norton undersøkte «Forvrengninger og mytologier» om Kindertransporten. Den britiske innenriksministeren Sir Samuel Hoare «reddet barna, men dømte foreldrene,» forklarte Craig-Norton. Det å tillate foreldrene tilgang til Storbritannia ble «ikke engang vurdert», la hun til.

Kindertransporten har blitt promotert som Storbritannias velvillige og uselviske åpning av sine dører for unge hjelpeløse jødiske flyktninger som var takknemlige for sin redning fra Hitlers Endlösung, og utryddingen av Europas jøder. Men episoden har antatt en ikonisk status nettopp fordi det var et sjeldent uttrykk for en medmenneskelighet som ble påtvunget den britiske regjeringen.

: Magasinet Picture Post [Tittel: Deres første dag i England]

Sannheten er at Hitlers fremvekst til makten formulerte den instinktive frykten og hatet, ikke bare i det tyske men i hele det europeiske borgerskapet, mot Den russiske revolusjonen av oktober 1917, som ble et fyrtårn for millioner av arbeidere og ungdommer internasjonalt, og trusselen om sosial revolusjon på tvers av kontinentet.

Mens det som skulle bli Hitlers Endlösung enda i 1933 – året da Hitler ble gjort til kansler i Tyskland – var noen år unna, hadde nazistlederen allerede meddelt at han ville «utrydde» kommunister og jøder, i en rekke brosjyrer og taler i mer enn et tiår. Innen ett år etter hans utnevnelse til kansler hadde nazistene besørget ildspåsettelsen av Reichstag (den tyske parlamentsbygingen), innført unntaksdekreter for å kunne forby politisk opposisjon, og de hadde konsolidert fascistdiktaturet og fengslet sosialister, kommunister og fagforeningsfolk – konsentrasjonsleiren Dachau ble åpnet i mars 1933.

Det var en vesentlig sympati for nazi-Tyskland innen den styrende eliten i Storbritannia. Landet hadde blitt rystet av generalstreiken i 1926 som reiste revolusjonens spøkelse, og av Wall-Street-krasjet i 1929 som banet veien for Den store depresjonen og en minoritetsregjering av Labour Party, etterfulgt av en ytterst ustabil Nasjonal-regjering i 1931. Kong Edward VIII, som senere ble tvunget til å abdisere, hilste Hitlers tiltredelse til makten velkommen og erklærte: «Det er det eneste å måtte gjøre. Vi må også komme til det, da vi også er i stor fare fra kommunister.» Han søkte å posisjonere seg som lederfiguren for en regjering av Vichy-typen, som skulle involvere Oswald Mosleys British Union of Fascists [Den britiske fascistforeningen].

Etter sin abdisering besøkte Edward VIII Hitler i 1937

Etter at Tyskland annekterte Østerrike i mars 1938 begrenset vestmaktene den jødiske innvandringen. Den britiske regjeringen gikk til det uforlignelige skrittet å kreve visum for tyske og østerrikske statsborgere. I USA ble de fleste jødiske visumansøkere avvist. Anslagsvis 900 jødiske flyktninger ombord på den tysk havkrysseren MS. St. Louis, som forlot Tyskland og Hamburg i 1939, ble nektet tillatelse til å gå i land i USA, og flyktningene ble tvunget til å returnere til Europa – 254 av dem vet man døde under Holocaust.

I juli 1938 ble Evian-konferansen avholdt i Frankrike, med delegater fra 32 land og representanter for mange internasjonale bistandsorganisasjoner. Konferansen ble innkalt av USAs president Franklin Roosevelt for å formilde det offentlige ramaskriket forårsaket av nazistenes undertrykking av jødene, uten å måtte øke kvoten for jødisk migrasjon til USA. Det eneste landet som tilbød seg å ta imot vesentlig flere jødiske flyktninger var den lille karibiske øystaten Den dominikanske republikken. Den mellomstatlige flyktningekomitéen ble dødfødt og fikk lite støtte fra statsundertegnerne.

I løpet av andre halvdelen av 1941, selv mens rapporter om nazistenes massemord ble publisert i vesten, innførte USA enda strengere rammer for innvandringen. Under de alliertes Bermudas-konferanse i april 1943 ble det ikke fremmet noen konkrete forslag til redning.

Kindertransport-utstillingen er av vesentlig moderne relevans. I Syria har den USA-støttede proxykrigen rettet inn mot å velte presidenten Bashar al-Assad – det hittil siste stadiet av to tiår med imperialistintervensjoner som har til hensikt å kontrollere den oljerike, geostrategisk kritiske Midtøsten-regionen – produsert en humanitær katastrofe.

Siden krigen offisielt begynte i 2011, da Syrias befolkning talte 21 millioner, er hundretusener drept og nærmere seks millioner har flyktet fra landet. Tusener har druknet i sine forsøk på å krysse Middelhavet til Europa, der regjeringene har reagert med å styrke sin «Festning Europa»-politikk, med barberblad-grensegjerder og krigsbåtpatruljer.

Den «beskjedne forespørselen» fra Storbritannias adlede Labour-Party-medlem Lord Dubs om at 10.000 uledsagede barneflyktninger må tillates tilgang til Storbritannia, med en rate på 1.000 per år, for å feire 80-årsjubiléet for Kindertransport-ordningen, vil falle på døve ører. Det ble nylig avslørt at Storbritannia innrømmet kun 20 uledsagede barneflyktninger i løpet av to år, under en ordning foreslått av Dubs som var ment å bosette 3.000 barn som lever uten ledsager i flyktningleiren kjent som «Junglen», ved Calais.

Av enda større relevans er advarsler fremmet av de overlevende Kinder om oppsvinget av fascisme i dag. Elsa Shamash sier: «Jeg reagerer veldig sterkt på [det tyske ytrehøyrepartiet] Alternative für Deutschland (AfD), og der hvor de virkelige nazistene igjen får overhånd, i Ungarn, Polen og Østerrike.» På tvers av hele Europa vises den samme aktive støtten, eller likegyldighet, som på 1930-tallet. Andre trivialiserer Hitlers forbrytelser for å kunne bane vei for hans rehabilitering.

I Hugh Trevor-Ropers Hitler's Table Talk 1941-1944: His Private Conversations [Hitlers bordsamtaler 1941 til 1944: Hans private samtaler], er Hitlers dagbøker pepret med setninger som «det første er, fremfor alt, å bli kvitt jøden», «skulle de nekte å forlate frivillig, ser jeg ingen annen løsning enn utryddelse» og «Hva angår jødene, er jeg helt uten noen følelse av medlidenhet.»

Likevel erklærer historikeren Jörg Baberowski fra Berlins Humboldt Universitet, som har fremstått som en politisk lederfigur for det nye høyre: «Hitler var ingen psykopat, og han var ikke ondskapsfull. Han ville ikke at noen skulle snakke om jødeutryddelsen ved hans bord,» og Baberowski støttes og forsvares av universitetsmyndighetene, av mange professorer og av det overveldende flertallet av tyske medier.

De har alle pøst løgner og bakvaskelser ned over Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) og Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet (IYSSE) i Tyskland, som har ledet kampanjen for avsløringen av Baberowski. SGP og IYSSE har forklart hvordan trivialiseringen av Hitlers forbrytelser er nært forbundet med gjenoppblomstringen av tysk stormaktspolitikk og militarisme, som finner økende støtte ikke bare i tradisjonelt konservative, men også i tidligere liberale akademiske kretser. For å gjenopplive en krig- og militarismepolitikk, forsøker Tysklands styringsklasse å hvitvaske de historiske forbrytelsene som gjorde Kindertransporten nødvendig.

Loading