«Gul vest»-protestene i Frankrike og streikene organisert via sosialmedier i Portugal har revet maska av det småborgerlige miljøet av fagforeningsbyråkrater og offisielle «venstre»-partier i Europa. Utbruddet av en arbeiderklassebevegelse mot sosial ulikhet kom helt overraskende på dem, opptatt som de var av å promotere innstramminger og krig, i presidentpalass og parlamentariske taler. Siden de ikke spilte noen som helst rolle overhode i protestbevegelsen mot den franske presidenten Emmanuel Macron, prøver de nå å kvele den.
Venstreblokka (BE - Bloco de Esquerda), de portugisiske allierte av Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI - La France insoumise), skjuler ikke sin frykt og avsky mot de streikende og «de gule vestene». BE-representanten Francisco Louçã fordømte dem: «Dette er en operasjon fra det ytrehøyre. De bruker sosialmedier for å piske opp aggressiv politisering etter ytrehøyrebegrep.»
Mélenchon forsøker imidlertid å påvirke «de gule vestene», der han pompøst erklærer at de har berettiget hans populisme. På bloggen sin skriver han: «Jeg er lykkelig oppstemt. De aktuelle begivenhetene er, mener jeg, bekreftelsen på den teoretiske modellen formulert i min tese om borgernes revolusjon, slik den er oppsummert i min bok Folketsæra.»
Om Mélenchon hevder seier i den postmodernistiske teoriens klamme domene, er det fordi «gul vest»-bevegelsen for ham i virkeligheten er et nederlag. Klassekampen brøt ut der «de gule vestene», deriblant titusenvis av Mélenchon-velgere, gikk til aksjon uavhengig av hans LFI. Masser av arbeidere i Frankrike og internasjonalt har fått en uvurderlig lærdom: at en virkelig kamp mot styringseliten krever opposisjon mot de antimarxistiske kreftene som i flere tiår maskert har posert som å være «venstre».
Mélenchons populistiske teori om «borgernes revolusjon» tjener bare til å blokkere den revolusjonære kampen mot ulikhet, jobbløshet og krig som «de gule vestene» krever, mens den fordømmer marxisme og sosialisme. Der han diskuterer Folkets æra erklærer Mélenchon: «Uansett sammenhengene, så sier ikke mitt verk hvordan regimet kan falle under slagene fra en slik bevegelse. Forøvrig, og etter min mening må resultatet være fredelig og demokratisk. Det vil si, uansett sammenhengene, så må vi finne en institusjonell løsning på begivenhetene.»
Han skriver at Folkets æra «bryter med de tradisjonelle dogmene til det tradisjonelle venstre og det ytrevenstre», ved å tale for «et brudd med sentraliteten til konseptet om proletariatet og den sosialistiske revolusjonen som den uunngåelige sammenkoblingen for Historiens dynamikk.» Som et ekko av Sosialistpartiets (PS) big-business-fraksjon i Nasjonalforsamlingen, og der han pusser på sine forhåpninger om å bli Macrons statsminister via et nytt parlamentsvalg, foreslår han et «mistillitsforslag i parlamentet» mot regjeringen, som et mulig forspill til nyvalg.
Mélenchons påstand om at demokratiet kan bevares ved å arbeide innenfor et nasjonalt parlamentarisk rammeverk som pålegger bankenes innstrammings- og militarisme-diktat, er et politisk bedrageri. «Gul vest»-bevegelsen har brutt ut nettopp fordi kapitalistparlamentene, i Frankrike og over hele Europa, tråkker på demokratiet og arbeiderklassen.
Utbruddet av en bevegelse mot sosial ulikhet, i vesentlig grad av arbeiderklassen, med krav om Macrons fratredelse, demonstrerer nok en gang proletariatets revolusjonære rolle. Påstandene om at det stalinistiske byråkratiets restaurering av kapitalismen i Sovjetunionen i 1991 markerte «Historiens slutt», klasskampens død og det kapitalistiske demokratiets triumf, har blitt avslørt. På seks uker har protestene til noen få-hundre-tusen arbeidere, arbeidsløse og pensjonerte arbeidere, sammen med selvstendig næringsdrivende arbeidere og småforretningsfolk, skaket den franske regjeringen til det innerste.
Macron styrer nå bare bak en mur av titusener av opprørspoliti, støttet av pansrede biler og helikoptre på permanent ‘standby’, klare til å evakuere ham fra Elysée-palasset eller enhver annen «sikker lokalisering» han frykter de protesterende kan storme. «De gule vestene» har eksponert dybden av folkelig motstand mot den illegitime politikken med innstramminger og krig. Uten annen utvei for påleggingen av sitt diktat enn ved undertrykking, bygger finansaristokratiet en politistat.
Et halvt århundre etter generalstreiken fra mai til juni 1968, ser titalls-millioner arbeidere i Frankrike og Europa på, og trekker sine egne konklusjoner. «Gul vest»-bevegelsen er overveldende populær og et stort flertall av arbeiderne i Frankrike vil at den skal fortsette. Dette innebærer å trekke bredere masser av arbeiderklassen, på tvers av hele Europa, inn i kamp – mot forsøk fra fagforeninger og populister som Mélenchon på å isolere og avvikle bevegelsen – og bevisst å utvikle bevegelsen som en europeisk kamp mot kapitalisme og for sosialisme.
Protestene har også avslørt arbeiderklassens lederskapskrise. Mélenchon – en eks-1968-studentradikaler som ble med i Organisation communiste internationaliste etter den organisasjonens brudd i 1971 med trotskismen og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, for så å jobbe 30 år i Sosialistpartiet (PS) – er en småborgerlig kontrarevolusjonær. Oppgaven i Frankrike er å demaskere svindelen om at PS eller partiets småborgerlige periferi på noen som helst måte representerer sosialisme, ved å bygge Parti de l'égalité socialiste, den franske seksjonen av ICFI, som den trotskistiske avantgarden.
Dette krever en bevisst avvisning av den småborgerlige, antimarxistiske politikken som blir promotert av Mélenchon. Han erklærer at hans bok forutså «gul vest»-protestene, ved en erstatning av arbeiderklassen med «folket» som den vesentlige revolusjonære kraften:
Den definerer folket som det sosiale resultatet av den historiske prosessen med demografisk ekspansjon og urbanisering (boka nevner homo urbanus). Den beskriver sin dynamikk av selvkonstruksjon som et politisk emne under pisken av behovet for å få tilgang til nettene som alles sosiale overlevelse avhenger av... Den forklarer oss-dem opposisjonen mellom det felles gode (basert på avhengighet av det felles økosystemet) og det individuelle gode, spesielt for den dagsaktuelle «kortsiktige» kapitalen.
Dette er pretensiøs svada som Mélenchon gjemmer tomheten av sin påstand bak, om at «venstre populisme» kan gjendrive marxismen og by et perspektiv for handling. «Gul vest»-protesterende krever ikke internett-tilgang; de ble organisert på sosialmedier. Snarere krever de tilgang til rimelig transport, boliger og mat; arbeidsplasser; og en slutt på bankenes og EUs finans-militære diktatur. En realisering av disse kravene krever mobiliseringen av arbeiderklassen, for å ta kontroll over økonomien og overta makten.
Mens Mélenchon gir seg et «grønt» skjær for å virke progressiv, spesielt for sin valgkrets i den øvre middelklassen, diskuterer han faktisk bare strategier for å få lagt ned protestene. Dette er tydelig fra de alternativene han foreslår for å avslutte «gul vest»-bevegelsen:
Først er det strategien for å frynse opp og demobilisere bevegelsen; for risikabelt og allerede for synlig. For det andre, oppløs [parlamentet] og stem. Dette er det demokratiske alternativet, ettersom hverken de protesterende eller regjeringen og dens lovgivende flertall vil gi opp: beslutt med demokrati. Tredje og siste alternativ: Gi bevegelsen det den vil ha. Det ville vært det enkleste, men etter hvert som tiden går har kravene blitt mye større. Så faktisk, valg ville være det beste alternativet, eller unasett det mest fredelige.
Dette er alle forskjellige måter for Macron å kvele «de gule vestene». Mélenchons opplisting av muligheten for å «frynse opp» bevegelsen, antagelig ved å piske opp antiinnvandrer eller antimuslimsk hat, understreker bare den høyreorienterte karakteren av hans politikk. Når det gjelder hans krav om valg, er formålet å lure de protesterende til å gi opp uten å oppnå sine krav, som han anser for overdrevne.
Mélenchons antimarxistiske populisme er det teoretiske uttrykket for fiendtligheten fra den velstående småborgerlige periferien til PS og fra finansaristokratiet, til de legitime kravene til «de gule vestene» og til arbeidere i kamp på tvers av hele Europa.